Folk vil alltid prøve å knekke deg


Uansett hvor bra du gjør det, uansett hvor vondt du har det, noen vil alltid prøve å ødelegge for deg. Fikk en kommentar om at "Kreft er jo vanlig!! Herregud! Du er så oppmerksomhetssyk!" på innlegget om at jeg var i HA, og at jeg skulle skjerpe meg. Kreft er en kamp du ikke vil stå i sjæl, skal jeg si deg. Jeg har valgt å være åpen om min kamp, så du kan enten kjempe mot meg,- eller med meg. Hvis du kjemper mot meg, så gjør det meg ikke noe mindre sterk. Du er bare en flue på bloggen min, og hvis du ikke liker det jeg skriver kan du la være å lese. Verre er det faktisk ikke

    Postet: 26.01.2014     Tid: 22:07     Kategori: Personlig     Kommentarer: 18     Copyright ©
POSTET AV:  myfavoriteplace
26.01.2014   22:17
Jeg er med deg <3
POSTET AV:  Marianne Holand
27.01.2014   00:48
Tøft gjort av deg!
POSTET AV:  Sunniva
27.01.2014   01:40
Nailed it! Bra du setter folk på plass og du har en utrolig saklig måte å gjøre det på! Unødvendig drittslenging kan folk bare spare seg for...
POSTET AV:  RRH
27.01.2014   03:19
Det skal alltid være noen som må overgå seg selv for å være rasshøl i møte med andre - eller enda verre, de er så fordømt tapere og feige at de må være anonyme for å tørre å slippe av seg gallen de bærer i seg for å ikke bli kvelt i sin egen patetiske tilværelse. DU ER SÅ LANGT OVER DEM og akkurat som du sier, de er ikke annet enn en og annen flue på bloggen din. Legg heller merke til sommerfuglene som er innom:) Alt godt til deg, jeg heier på deg av hele meg (og jeg er stor, så det blir mye heiing;p)!
POSTET AV:  Nattevakten
27.01.2014   05:54
Hei Ingrid.

Jeg har lest bloggen din en stund - siden før du fikk kreft. Jeg hadde lyst til å kommentere da, men det var (og er)vanskelig å finne ord som beskriver hva jeg mener. Jeg er redd du skal oppfatte meg som bedreviter etc.

Grunnen til at jeg skriver til deg nå, er at jeg tror sykdommen din har gjort deg mer moden enn du var da. Jeg snakker om den tiden du var på Sanderud. Jeg la merke til da, og så det igjen i HA på lørdag, at legene mente du var bipolar. At du ikke kan noe for svigningene dine. Jeg mener det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg var nemlig også bipolar, men jeg valgte å ikke være det.

Jeg skal prøve å forklare: Jeg kjente ofte på disse indre demonene som dro meg ned uansett hvor hardt jeg kjempet i mot. Fortvilelse, indre ensomhet (eksistensiell ensomhet), håpløshet, men også til tider en ekstrem skapertrang, ideer jeg bare måtte sette ut i livet, kreativitet osv. Jeg var (som deg) både åpen og positiv TIL TROSS FOR "sykdommen" min. "Det går bra", sa jeg hele tiden (Og det gjør det jo også :) )

Når jeg følte meg nedstemt skyldte jeg på de indre demonene. Jeg kunne finne på ekstreme ting for å få bukt med "rastløsheten". Dagen etter kunne jeg gå på skolen og smile, hvis jeg ikke lå i belter på Sanderud.

Poenget mitt er at det ikke finnes noen indre demoner. Alt som finnes er meg. Jeg innså at det var JEG som var nedtrykt. Det var JEG som var fly forbanna. Det var JEG som var rastløs. Det var JEG som måtte gjøre noe med det. Jeg kunne ikke gjemme meg bak en diagnose. Joda, det er fint og enkelt, og det forklarer mye, om ikke alt, å ha en diagnose, men det gjør at man fraskriver seg en del annsvar for sitt eget liv og sin egen oppførsel, som igjen går ut over andre.

"Å gjøre noe med det" betydde ikke lenger å oppsøke hjelp (noe jeg hadde blitt flink til og var åpen om), men å prøve å klare selv - for sikkerhetsskyld med støtte av andre. Jeg måtte si (i begynnelsen skrive ned på papir) til meg selv at JEG er sint. Det er problemet - ikke at jeg raserer rommet mitt, men sinne i seg selv. Så hva kunne være grunnen? Noen ganger kunne det faktisk være en åpenbar grunn, andre ganger ikke. Noen ganger kan ting du ikke aner at trigger deg faktisk trigge. (En som blir slått av faren sin kan for eksempel trigges av fargen rød dersom faren alltid hadde rød ganser da han slo, uten at han vet det selv. Rød blir da lik redsel - bare et eksempel) Kanskje du ble sint en gang du følte noe urettferdig, og at det luktet kamfer i det rommet akkurat den gangen. Kamfer kan da trigge sinne. Skjønner - ikke heng deg for mye opp i det. Noen ganger kjenner vi ikke grunnen.

fortsetter...
POSTET AV:  Nattevakten
27.01.2014   05:58
Fortsettelsen:

Så måtte jeg finne ut hva jeg kunne gjøre med det - på en sivilisert og akseptert måte. Selvskading, å utsette andre for at de må bli redde for deg, få sympati - er herved forbudt. (Det med sympati skriver jeg fordi jeg var veldig til å dyrke min egen selvmedlidelse ved en spesiell venn som jeg alltid "betrodde meg til".) Som jeg skrev så var jeg som regel positiv, men ved å betro meg til noen få, fikk jeg liksom bekreftet at jeg var syk. Jeg visste at noen visste. Å avsløre slike mekanismer hos seg selv krever en del. Jeg forteller bare om meg selv, i håp om at det kan si deg noe. Jeg anklager deg ikke for noe, og forventer ikke at du ligner meg.

Så hva gjorde jeg med følelsene mine? Jeg fant ut at å være alene kunne trigge meg. Jeg har alltid romantisert at jeg er en "ensom ulv", men det er jeg jo heller ikke. Jeg er bare et menneske. Kjente jeg at jeg ble nedstemt av å være alene, så fant jeg på noe med en venn. Da jeg var i denne stemningen var det i begynnelsen lite fristene å oppsøke venner, å skulle være sosial, men har man bestemt seg for noe, så har man det. Når jeg var rastløs, satte jeg kanskje på en film og drakk en kopp te. Var jeg sint gikk jeg inn på rommet mitt og satte meg ned på senga til jeg ble folk igjen. Det var ganske tøft. Viljen var liksom ikke med meg i begynnelsen, men det ble overraskende fort lettere. Så - jeg erklærte meg frisk fra min bipolaritet - fornøyd.

Etter ca seks uker kom min første store nedtur. Jeg ble sykt nedstemt. Og jeg som trodde jeg var kurert!!! Saken er at bipolar er blitt en motediagnose. Man kan velge å se på sine svakheter med diagnosebriller, eller man kan velge å se på de som svakheter. Jeg har den svakheten at humøret mitt kan skifte fort, og jeg kan være langt nede og høyt oppe. Under det tilbakefallet lot jeg meg ikke friste til å gjøre noe som kunne trigge/dyrke frem flere mørke sider ved meg, slik en lett kan gjøre. Jeg la meg ikke under dyna, skrev ikke med venner om at jeg var deprimert (ikke for at det var hemmelig, men fordi det ikke var relevant for dem å vite det. Det var ikke krise. Det gangnet hverken meg eller dem at jeg sa det - jeg er for åpenhet, men noen ganger kan det bli for mye), googlet ikke bilder av selvskading eller hvor mange piller som skulle til. Nei, jeg kom meg opp og gjorde det jeg skulle, fortsette å prøve ting som kunne gjøre det bedre - venner, te, kino osv... Samtidig tok jeg hensyn til at jeg var mer sliten enn jeg hadde vært. Å ta hensyn er ikke det samme som å gi etter for. Jeg valgte rolige kvelder, gode bøker, glade bilder osv.

I dag lever jeg godt med mine svakheter. Fordi jeg har valgt det.

Jeg identifiserte meg med min bipolaritet og sykehushistorie. Jeg var jenta som alltid var positiv til tross for at jeg slet psykisk. Det var jeg stolt over.

Så - hvem er jeg egentlig? hvem vil jeg være? Jeg vil ikke være bipolar. Jeg vil være positiv. Jeg vil være student, venn, levende - ikke selvskader, ikke agressiv. Når jeg dør vil jeg ikke at folk skal si "Hun var jo positiv, til tross for sine psykiske lidelser", jeg vil at de skal si at jeg alltid var der for dem, jeg vil at de skal si at jeg var engasjert, sterk osv. FORDI jeg var bevisst hvem jeg var. Det er slike folk jeg ser opp til. De som tørr å stå for det de sier. De som er her. De som virkelig lever. Da spiller det ingen rolle om de har vært innom Sanderud - for hvem har vel snart ikke det. :p

Jeg håper ikke innlegget ble for rotete. Det er som sagt ment mer som min historie enn en pekepin til deg. Samtidig skriver jeg det fordi jeg tror at du har forutsetninger for å velge deg vekk fra dine psykiske lidelser. Det er ikke sikkert du vil, for det er noe romantisk ved disse indre demonene vår - vi tiltrekkes av dem. Men uansett synes jeg du er ei flott og sterk jente, og du har masse ressurser i deg. Jeg tror på deg! Vi er levende vi som lever så tett opptil følelsene våre - på mange måter er vi heldigere enn andre - vi er ikke flate, likgyldige zombier. Vi lever! Men vi velger selv hvordan!

Jeg er med deg <3
POSTET AV:  Sandra
27.01.2014   06:55
im so sorry people are being rude. stay strong, you're a fighter <3
POSTET AV:  Iselin
27.01.2014   09:27
Hei!

Jeg kom over bloggen din fordi det var ei som likte innlegget ditt. Jeg syntes du er veldig sterk og modig som snakker åpent om kampen din og jeg beundrer deg for det. Jeg vet hvordan det er at folk må rakke ned på det en kjemper for, det er ikke noe gøy! Jeg sliter selv med enkelte ting, så det du skriver om for eksempel at vi må være sterke og at vi kommer igjennom ting; det er veldig inspirerende! Jeg har begynt å lese bloggen din hver dag og gleder meg til å se hvordan det går videre og jeg har stor tro på at du kommer til å klare det :) Du er veldig sterk, det vet jeg.

Stay strong girl!

Stor klem <3
POSTET AV:  jorunn Øvergård Myrvold
27.01.2014   09:48
Det måtte jo komme en sånn kommentar før eller siden.. Bare fortsett å være deg selv du Ingrid :D Du er og blir unik og det skal du fortsette med. Det er jo ofte sånn at "vi fødes som orginaler og dør som kopier" Liker deg akurat som du er jeg <3 Stor hilsen til deg (foreldrene dine og broren din)
POSTET AV:  Tonje
27.01.2014   11:16
Jeg synes det er flott at du deler kampen din mot sykdommen. Og bildene dine er så utrolig flotte!
POSTET AV:  Marianne Saanum
27.01.2014   11:21
Du er så fantastisk sterk. Beundre deg, virkeli! Og elsker bildene dine:)!
POSTET AV:  Åse torill
27.01.2014   13:49
Du er en utrolig sterk jente. Stå på! Jeg er med deg!!
POSTET AV:  Lisbeth
27.01.2014   14:55
Ser slike kommentarer hos andre med samme livskriser, du må bare drite i det, rett og slett ! Du er en tøff jente, fin blogg som jeg følger. Ønsker deg alt det beste, klem fra Beth
POSTET AV:  Svein Støa
27.01.2014   19:07
Stå på, Ingrid! Folk som skriver slik er ikke helt riktig naglet og vet i alle fall IKKE hva det er å få kreft :-( La deg ikke knekke av slike folk! Fortsett og stå fram med sykdommen din, og jeg vil følge deg på bloggen din og støtte deg. Lykke til videre og god bedring!

Mvh Svein (pappa til Magnus)
POSTET AV:  Elisabeth
27.01.2014   23:50
Følger stadig bloggen din og heier på deg :-) Veldig fint at du deler opplevelser og tanker- fortsett med det.

Ikke bruk en kalori på bedrevissere og folk som ikke eier folkeskikk og vett i hue.

Bruk energi på folk som er glad i deg og som ønsker deg alt godt. Du fortjener KUN det beste !!

Stå på du Ingrid, vær deg sjøl og masse lykke til fra meg :-)
POSTET AV:  -Tin
28.01.2014   20:34
Du er TØFF :) Du kjem til å klara deg :) tusen takk for at du deler historia di! Lukke, lukke til, flotte Ingrid :)
POSTET AV:  Jon Andreas
29.01.2014   08:50
Noen mennesker kan være helt forferdelige på nett. Ikke la slike kommentarer gå inn på deg i det hele tatt. Fokuser på det fine folk har å si og fortsett å være positiv:) God bedring :)
POSTET AV:  Elise Christina
31.01.2014   21:58
Jeg kjemper med deg :)


Vil du si noe om "Folk vil alltid prøve å knekke deg" ?










Hei, der! Du har nå kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 år, og det går stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til å lære noe nytt! Vil du vite mer om meg? Følg med på bloggen, da vel! :D
hits