Tøft gjort av deg!

Det skal alltid være noen som må overgå seg selv for å være rasshøl i møte med andre – eller enda verre, de er så fordømt tapere og feige at de må være anonyme for å tørre å slippe av seg gallen de bærer i seg for å ikke bli kvelt i sin egen patetiske tilværelse. DU ER SÅ LANGT OVER DEM og akkurat som du sier, de er ikke annet enn en og annen flue på bloggen din. Legg heller merke til sommerfuglene som er innom:) Alt godt til deg, jeg heier på deg av hele meg (og jeg er stor, så det blir mye heiing;p)!

Fortsettelsen:
Så måtte jeg finne ut hva jeg kunne gjøre med det – på en sivilisert og akseptert måte. Selvskading, å utsette andre for at de må bli redde for deg, få sympati – er herved forbudt. (Det med sympati skriver jeg fordi jeg var veldig til å dyrke min egen selvmedlidelse ved en spesiell venn som jeg alltid “betrodde meg til”.) Som jeg skrev så var jeg som regel positiv, men ved å betro meg til noen få, fikk jeg liksom bekreftet at jeg var syk. Jeg visste at noen visste. Å avsløre slike mekanismer hos seg selv krever en del. Jeg forteller bare om meg selv, i håp om at det kan si deg noe. Jeg anklager deg ikke for noe, og forventer ikke at du ligner meg.
Så hva gjorde jeg med følelsene mine? Jeg fant ut at å være alene kunne trigge meg. Jeg har alltid romantisert at jeg er en “ensom ulv”, men det er jeg jo heller ikke. Jeg er bare et menneske. Kjente jeg at jeg ble nedstemt av å være alene, så fant jeg på noe med en venn. Da jeg var i denne stemningen var det i begynnelsen lite fristene å oppsøke venner, å skulle være sosial, men har man bestemt seg for noe, så har man det. Når jeg var rastløs, satte jeg kanskje på en film og drakk en kopp te. Var jeg sint gikk jeg inn på rommet mitt og satte meg ned på senga til jeg ble folk igjen. Det var ganske tøft. Viljen var liksom ikke med meg i begynnelsen, men det ble overraskende fort lettere. Så – jeg erklærte meg frisk fra min bipolaritet – fornøyd.
Etter ca seks uker kom min første store nedtur. Jeg ble sykt nedstemt. Og jeg som trodde jeg var kurert!!! Saken er at bipolar er blitt en motediagnose. Man kan velge å se på sine svakheter med diagnosebriller, eller man kan velge å se på de som svakheter. Jeg har den svakheten at humøret mitt kan skifte fort, og jeg kan være langt nede og høyt oppe. Under det tilbakefallet lot jeg meg ikke friste til å gjøre noe som kunne trigge/dyrke frem flere mørke sider ved meg, slik en lett kan gjøre. Jeg la meg ikke under dyna, skrev ikke med venner om at jeg var deprimert (ikke for at det var hemmelig, men fordi det ikke var relevant for dem å vite det. Det var ikke krise. Det gangnet hverken meg eller dem at jeg sa det – jeg er for åpenhet, men noen ganger kan det bli for mye), googlet ikke bilder av selvskading eller hvor mange piller som skulle til. Nei, jeg kom meg opp og gjorde det jeg skulle, fortsette å prøve ting som kunne gjøre det bedre – venner, te, kino osv… Samtidig tok jeg hensyn til at jeg var mer sliten enn jeg hadde vært. Å ta hensyn er ikke det samme som å gi etter for. Jeg valgte rolige kvelder, gode bøker, glade bilder osv.
I dag lever jeg godt med mine svakheter. Fordi jeg har valgt det.
Jeg identifiserte meg med min bipolaritet og sykehushistorie. Jeg var jenta som alltid var positiv til tross for at jeg slet psykisk. Det var jeg stolt over.
Så – hvem er jeg egentlig? hvem vil jeg være? Jeg vil ikke være bipolar. Jeg vil være positiv. Jeg vil være student, venn, levende – ikke selvskader, ikke agressiv. Når jeg dør vil jeg ikke at folk skal si “Hun var jo positiv, til tross for sine psykiske lidelser”, jeg vil at de skal si at jeg alltid var der for dem, jeg vil at de skal si at jeg var engasjert, sterk osv. FORDI jeg var bevisst hvem jeg var. Det er slike folk jeg ser opp til. De som tørr å stå for det de sier. De som er her. De som virkelig lever. Da spiller det ingen rolle om de har vært innom Sanderud – for hvem har vel snart ikke det. :p
Jeg håper ikke innlegget ble for rotete. Det er som sagt ment mer som min historie enn en pekepin til deg. Samtidig skriver jeg det fordi jeg tror at du har forutsetninger for å velge deg vekk fra dine psykiske lidelser. Det er ikke sikkert du vil, for det er noe romantisk ved disse indre demonene vår – vi tiltrekkes av dem. Men uansett synes jeg du er ei flott og sterk jente, og du har masse ressurser i deg. Jeg tror på deg! Vi er levende vi som lever så tett opptil følelsene våre – på mange måter er vi heldigere enn andre – vi er ikke flate, likgyldige zombier. Vi lever! Men vi velger selv hvordan!
Jeg er med deg <3

Hei!
Jeg kom over bloggen din fordi det var ei som likte innlegget ditt. Jeg syntes du er veldig sterk og modig som snakker åpent om kampen din og jeg beundrer deg for det. Jeg vet hvordan det er at folk må rakke ned på det en kjemper for, det er ikke noe gøy! Jeg sliter selv med enkelte ting, så det du skriver om for eksempel at vi må være sterke og at vi kommer igjennom ting; det er veldig inspirerende! Jeg har begynt å lese bloggen din hver dag og gleder meg til å se hvordan det går videre og jeg har stor tro på at du kommer til å klare det 🙂 Du er veldig sterk, det vet jeg.
Stay strong girl!
Stor klem <3

Jeg synes det er flott at du deler kampen din mot sykdommen. Og bildene dine er så utrolig flotte!

Du er en utrolig sterk jente. Stå på! Jeg er med deg!!

Stå på, Ingrid! Folk som skriver slik er ikke helt riktig naglet og vet i alle fall IKKE hva det er å få kreft 🙁 La deg ikke knekke av slike folk! Fortsett og stå fram med sykdommen din, og jeg vil følge deg på bloggen din og støtte deg. Lykke til videre og god bedring!
Mvh Svein (pappa til Magnus)

Du er TØFF 🙂 Du kjem til å klara deg 🙂 tusen takk for at du deler historia di! Lukke, lukke til, flotte Ingrid 🙂

Jeg kjemper med deg 🙂