Kjære Helsenorge...


Nå er det på tide å skjepe seg. Jeg irriterer meg grenseløst over leger som ikke tar folk på alvor. I mitt tilfelle tok det over et halvt år før jeg fikk bekreftet at jeg hadde kreft, før de fant ut at kulen i lysken var noe annet enn en forstørret lymfeknute. Hvordan er det mulig?! Et halvt år. Jeg vet om så veldig mange tilfeller der leger ikke tar pasienten på alvor og de i etterkant har funnet ut at det feiler pasienten noe alvorlig. Jeg vet også om tilfeller som mitt eget, der det tar utrolig lang tid før noe skjer. Det er vel ikke sånn det skal være? Oppfølgingen og utredningen burde vel skje umiddelbart, ikke innen "en tre ukers tid," det er for dårlig. 

På en annen side, kjære helsetjeneste, så gjør dere en god jobb mange av dere når dere først er i gang. Og tusen takk for det.

Har du noen dårlige erfaringer med leger og helsetjenesten i Norge? 

    Postet: 28.02.2014     Tid: 21:18     Kategori: Personlig     Kommentarer: 23     Copyright ©
POSTET AV:  anonym
28.02.2014   21:34
Hadde en i familien min som sto meg nært som fikk kreft i venstre lunga men spredning til 3 seksjona i hjernen, tok dei et halvt år å finne ut at det va kreft og ikkje diabetes. Et halvt år etter det døde han
POSTET AV:  Tonje
28.02.2014   21:46
Leger og forsåvidt helsevesenet består jo forsåvidt av mennesker og de kan jo ikke akkurat lukte seg fram til hva som er gale, men det er skremmende å se hvor mange som blir feildiagnosert eller som det går lang tid med å finne ut av hva som feiler dem. Skummelt at det tok et halvt år før de fant ut at du hadde kreft og jeg tror problemet ligger i at det er for enkelt å utdanne seg til å bli kvalifisert som lege i dag. Hvor skremmende enkelt det er å stikke til Polen, betale til seg gode karakterer og etter 6 år med fest, fyll og selvfølgelig litt hard innsats kunne kalle seg lege og gå ut i jobb. Det skremmer meg veldig og det kommer jo tydeligere og tydeligere fram. Jeg har ingen dårlige erfaringer selv en har lest mange skrekkhistorier.. Du skriver jo fantastisk bra så hvorfor ikke ta pennen fatt og skrive til Statsministeren? :)
POSTET AV: 
28.02.2014   21:52
Legen min har sagt at jeg har hatt skyssesjuken nå siden jeg var 14, blir 19 nå i år og enda så tenker ikke han over å prøve å teste ut noe annet, har hatt samme symptomer må i alle år og når jeg tar tester for å påvise at jeg har skyssesjuken, kommer alle testene tilbake helt fine. Men enda da så mener han at jeg fortsatt har det... Merker at det er på tide å bytte lege for dette finner jeg meg ikke i lenger!
POSTET AV:  Ingrid Jackson * - Fotoblogg
28.02.2014   21:55
Anonym: Wow, ja, da er det på tide med noe nytt...
POSTET AV:  mamikaroline
28.02.2014   22:31
Har hatt problemer med magen hele tiden, men får aldri noe svar på det! Har stikkinger i eggstokkene, og nå som jeg er gravid er det verre. Har vært innom legekontoret maange ganger, men får bare til svar at det ikke er noe alvorlig, og at det er "vanlig". Jeg finner ingenting om det på internett, så jeg dro selv til gynokolog for å eventuelt finne ut om de fant noe. Fant ingenting der heller, så går fortsatt med smerter jeg ikke aner hva er. Nå som jeg er gravid, er jeg veldig redd for at dette skal gå utover noe når det gjelder barnet. Har vært innom sykehus et par ganger nå også, og jeg er bare 5 mnd på vei, men de finner fortsatt ingenting. Den ene legen sier at en crp på 7 er alvorlig, så jeg ble lagt inn på elverum fordi de ville finne ut av hva det var. Fikk ikkenoe svar, så jeg ble sendt hjem siden blodprøvene dagen etter viste ingen infeksjon. Noen dager etter viste det seg at jeg var dehydrert og måtte på sykehuset igjen, og da hadde jeg en crp på 14, men dette tok de ikke alvorlig ;p Så, jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre. Mamma hadde noe av de samme smertene når hun var yngre, og det hun endte med var syster som hun måtte operere bort, så får håpe det ikke er noe annet enn det :-)

Håper alt står bra til med deg!
POSTET AV:  Sara
28.02.2014   22:33
Jeg har så mye å si om vårt "kjære helse Norge" at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne! Jeg har diagnosen systemisk barneleddgikt. Pga

sykdommen så må jeg gå på medisiner som kan sjule hvor dårlig man egentlig er, det har jeg fått erfare alt for mye! Igjen så går helsa rett vest, men leger finner ikke noe galt. Med tanke på hvor jeg har vondy og hvordan jeg opplever smerten og hvor lenge jeg har hatt vondt så børr de skjerpe seg! Jeg kan ikke ha det sånn
POSTET AV:  C
28.02.2014   23:06
Jeg har diagnosen MS, tok noen år å finne ut det når legene bare sa at det ikke var noe værre enn kyssesyken. Ganske frustrerende.
POSTET AV:  Ellen
28.02.2014   23:25
Jeg fikk blodpropp i begge lungene fordi jeg ikke fikk blodfortynnede(fragmin) etter jeg fjernet blindtarmen og ikke klar nok beskjed om å ikke ligge for lenge i ro. Proppene var på str med en 60 år gammel mann som døde av det. Fikk beskjeden om at jeg var heldig som overlevde. De visste ikke hva som ville skjedd om det tok lenger tid før jeg fikk blodfortynnede for å løse opp proppene. Endte med blodfortynnede piller i et halvt år og måtte gi opp sporten jeg elsket over alt på jord. Dritt Ahus
POSTET AV:  Tonje
28.02.2014   23:58
Opplever at man er på kontroller på sykehuset hvert år, og nye personer hver gang, lange vente køer, som ett år i drammen får å få seg høreapparat, flere i familien min hadde stryki ned hvis det ikke hadde vært for en tante som var sykepleier og som kjente ulike symptomer og kjempet for å si at det var noe alt..... ett eller annet må gjøres for at det ikke skal være så lang ventetid - det går på helsa løs
POSTET AV:  Pernille
01.03.2014   00:08
Min kjære far fikk beskjed om at hodepinen han slet med var pga bihulebetennelse ..to dager etter mistet han taleevnen og ble haste operert for hjerneblødning..
POSTET AV:  myfavoriteplace
01.03.2014   00:34
Jeg har en skikkelig dårlig opplevelse når det gjelder sykehus og helsenorge... det var da mamma ble syk.

fastlegen vår skjønte det ar noe galt og dermed varslet sykehuset og det tokk evigheter før mamma ble tatt inn for undersøkelse, nesten halvt år eller noe.. når mamma endelig kom inn så fant de ingen ting og hun ble sendt tilbake hjem, etter en liten stund fikk hun enda en ny time da fastlegen hadde mast på sykehuset.. da etter en lang tid vi fikk svar at henne hadde kreft... så tok det lang tid før de begynte å gi henne behandlig, jeg tror de egentlig ikke visste hva de skulle gjøre..

Mamma ble værre med tiden, selv om hun fikk all den cellegiften og alle de andre tingene som jeg ikke hunsker navnet på, hun var inn og ut av Oslo sykehus og inn og ut av tbg sykehus.. sånn forsatte det.. etter hvert sluttet hånden hennes å virke, hun fikk flere kuler over hele kroppen, det spredte seg til hode, armer, bein og ja hele kroppen... hun ble sittende i rullestol etterhvert.. så en dag når mamma var innlagt i tbg sykehus så valgte de visst å si at mamma kom til dø når henne var alene, vi hadde ikke kommet enda... jeg tenkte da når jeg fikk vite det at, hvem i all verden velger å si noe sånt når personen er alene!?

Mamma valgte å leve den siste tiden hjemme selv hvor syk hun ble. Hun klarte ikke å gå selv etter hvert og var neddopet på morfin. jeg var hjemme og skulket skolen for å være der for henne, lage mat til henne og alt det... etter hvert måtte hun til og med få hjelp for å komme seg på do..

etter den dagen mamma hadde gått bort, så fikk vi faen meg vite av fastlegen vår at viss sykehuset hadde tatt imot mamma da han hadde sendt den beskjeden om mamma, så hadde mamma hatt stor mulighet for å bli frisk og vert her med oss nå...
POSTET AV:  Gunnar
01.03.2014   09:44
leger burde tro det værste med engang så skjer ikke slik. liv er verdt såpaass
POSTET AV:  Linn
01.03.2014   11:59
Min kjære pappa som gikk til legen sin med en "utstående" føflekk på armen som bare ble større og større. Fikk beskjed, uten å ha undersøkt den, at det ikke var noe farlig, bare en vanlig føflekk. Men flekken vokste, så han gikk til en ny lege. Der ble han sendt på sjekk i full hast og de fant føflekkreft. De ga ham et halvt år igjen å leve. Mot alle odds levde klarte han seg gjennom nesten to år til med mange cellegiftkurer og syv operasjoner. Kreften spredte seg fort, og kom til slutt til hodet. Da var det slutt.

Dette er nå 8 år siden. Det er ikke sikkert livet hans kunne vært reddet om den første legen hadde sjekket ham ordentlig, men da hadde vi som sitter igjen hvert fall visst at legene hadde gjort det de kunne for å hjelpe ham. Jeg har mistet mye tillit til helsevesenet etter dette. Leger er ikke i en posisjon der de har råd til å "slurve".
POSTET AV:  etza
01.03.2014   12:08
Har utrolig mange idiotiske opplevelser men helsenorge. Alt fra at pappa måtte sove på gulvet til leger som krangler slik at jeg må bytte sykehus!
POSTET AV:  Ida Kristiansen
01.03.2014   13:51
Du setter ord på noe mange kjenner seg igjen i, dessverre. Men det verste er at jeg ikke er overrasket! For helsekøene i Norge er motbydelig lange og derfor skulle det bare mangle med kritikk. Det går rett og slett utover livskvaliteten til tusenvis av pasienter. Det er tross alt livene til folk det er snakk om. Pappa f eks, som døde av sykdommen ALS i forfjor, fikk først fortalt at han hadde svulst, så Parkinson, og så, lillejulaften var det klart: ALS, en uhelbredelig sykdom som rammer av muskler i kroppen og gjør deg lam over tid. Altså er vanskelig diagnose å stille, men likevel, de kunne spart seg får å feildiagnotisere og heller bare gjort jobben sin. Kjenner jeg blir emosjonell og provosert når jeg skriver om det, så jeg runder av. Men takk Ingrid for at du er med på å gi mange som er misfornøyd med Helse Norge er stemme. Stå på <3
POSTET AV:  Iselin
01.03.2014   13:52
Jeg vet akkurat hva du mener. datteren min måtte nesten amputere foten fordi legene bare sendte henne fram og tilbake. Ikke før vi dro til tromsø at dem fant ut hva som var galt. I løpet av 5 min i tromsø fant dem ut problemet å fikk operert henne samme dagen. Hadde de ventet litt lengere med å sende oss så hadde hun mistet foten.. å eneste grunn til at de sendte oss var fordi de trodde til slutt foten var knekt, når den ikke var det.

jeg ventet også i over et halvt år før jeg selv ble sendt til spesialist, etter at allmen legen fant ut at noe var galt. å siden det ikke finnes noen av denne spesialisten i mitt fylke så må jeg vente 3 måneder mellom hver gang jeg får sett han. å det er utrolig vanskelig siden jeg har store smerter hele tiden. å masse spørsmål. Det er alt for dårlig..

å jeg har gått med denne sykdommen i over 6 år. før de fant ut hva det var. har blitt feil diagnosert med alt mulig imellom tiden. å mange måneder vente tid mellom hvert lege besøk. jeg hadde blandt annet en vedlig tung graviditet, å når jeg fortalte jordmor om det, så tok hun det som om det bare var klaging. å sa det ikke var noe farlig. men så viser det seg i etter tid av graviditeten min var tung pga sykdommen.. å både jeg og barnet hadde stor sjangse for å dø under svangerskapet, fødsel og barseltiden. å fortsatt fant de ikke noe ut før 6 år etter på! Man skulle trodd et av værdens rikeste land skulle hatt et bedre helsesystem..
POSTET AV:  Hege - Foto og hverdagen med ME
01.03.2014   19:52
Det tok et og et halvt år før legene tok meg seriøst og fant ut at jeg har ME. Altfor dårlig, virkelig. De gjør i det minste en god jobb når de først er i gang da, det skal de ha!
POSTET AV:  Caroline
01.03.2014   23:04
Jeg ble ganske alvorlig syk i høst. Var innlagt i 2mnd +hjemme tjeneste, men de har enda ikke funnet ut hva det var/er for noe. Ble ofte frustrert over leger og alt, men opplevde de fleste på sykehuset som veldig snille og støttende mennesker. Jeg måtte heldigvis ikke sitte i lange ventekøer for å få undersøkelser ettersom jeg hadde en akutt sykdom, men det er mye av det norske helsesystemet som kan forbedres. Håper alt går bra med deg Ingrid:)
POSTET AV:  Linnea
02.03.2014   22:10
Følte bare for å dele en bra historie fra HelseNorge... pga en observant fastlege ble kreften min oppdaget mens ikke hadde noen andre symptomer enn litt dårlig allmenntilstand... Så det fins noen gode historier der ut også :)
POSTET AV:  Marielle
04.03.2014   15:51
Det jeg er mest engstlig over er ikke å få diagnosen kreft sånn direkte, min frykt er av når de ville oppdaga det, om jeg hadde eller en gang skulle fått kreft, eller en annen form får sykdom som trenger umiddelbar behandlig. Jeg føler meg absolutt ikke trygg lenger, så noe burde virkelig skje! Folk skal da kunne føle seg trygge når legen gir deg den beskjeden, "slapp helt av, det et ingenting farlig" så skal du få beskjeden "oi, beklager, dette skulle vi ha oppdaga før" det er tragisk sånn det er, håper fremtiden har noe bedre å komme med!

Du er så sterk Ingrid! Har en vanvittig god følse om at du er frisk!
POSTET AV:  Elise Christina
05.03.2014   10:10
Jeg opplevde også det å ikke bli tatt på alvor da jeg hadde utrolig vondt i magen over en lengre periode i 4.klasse. Fastlegen og legevakta skyldte på luft i magen og mageknip, og sendte meg hjem gang på gang uten å ta noen videre tester. "Mageknipen" gikk ikke over, men heller bare eskalerte. Til slutt tok mamma meg med på akutten og nektet å dra derifra før de hadde testet meg ordentlig. Jeg hadde gått med blindtarmbetennesle i flere uker, og den hadde nå sprukket. På sykehuset sa de at jeg kunne dødd om vi hadde kommet et par dager senere. Men for all del, det var utrolig flinke leger og sykepleiere på barneavdelingen når de først hadde fått meg inn da. :)
POSTET AV:  Kristina c:
11.03.2014   10:07
Jeg ble en gang testet for blindtarmbetennelse og legen var nesten sikker på at dette var det jeg hadde. Fikk beskjed om å vente en dag og komme tilbake neste dag hvis det var like vondt. Jeg endte opp med å henge over doskåla å spy halve natten av smerter, og til slutt ringte mamma legen opp igjen og jeg ble sendt på akutten. Etter noen timer der fant de ut at det ikke kunne være blindtarmbetennelse og jeg ble sendt opp på KK dagen etterpå for å skjekke om det kunne være cyster på livmoren. Det viste seg at jeg hadde ganske store cyster på livmoren og etter 2-3 dager fikk jeg opperasjon, fordi de prioriterte andre før meg, noe jeg syns er helt greit fordi hasteoperasjoner som keisersnitt og sånt er viktig fordi det står om livet til barnet og moren. Men poenget mitt var det at da de begynte operasjonen fant de ut at det var slett ikke cystene som forutsaket smerten men noe helt annet. Gikk ut fra sykehuset med en mindre eggleder noen dager senere hehe.

Det viste seg at egglederen min var snurret seg rundt seg selv 3 ganger, noe som stemmer utrolig bra over ens med hvor mange ganger jeg fikk vondt på denne måten og samme plass. Første gangen trodde vi det var nerver pga kongirmasjon, andre gangen trodde vi det samme pga jeg fikk jobb i NRK en uke i sommerferien 2012 og tredje gangen var det jeg fortalte om ovenfor. Har aldri opplevd smerter som dette, legene beskrev det som på lik linje eller verre enn å føde (siden smertene var i samme område).

Skylder ikke på legene for å ha tatt feil, det er lett å ta feil diagnose, spesielt siden jeg mest sansynlig var litt forkjøla og de derfor kunne se på blodprøven min at noe ikke var helt rett i systemet. Og problemet mitt lå på en plass som var umulig for gynekologen å se ved hjelp av rønken, slik hun så cystene. Men tenkte mitt eksempel var et godt eksempel på hvordan leger lett kan ta feil, selv om det ikke kan måle seg med alvorliggetsgraden til ditt problem og mange andre her i kommentarfeltet.
POSTET AV:  anonym45
13.03.2014   20:45
Min mor fikk vite at hun hadde magesår og begynte på kurer mot det. ca 9 månder etter på og 3 kur mot magesår, og det ennå ikke hadde funket, hun hadde begynt å gå ned 15kg på en måned, vondt i halsen og vondt i magen, det enste hun fikk i seg var is. Legen mente forsatt at det var magesår og ikke så "avolig" at hun ikke fikk sykemelding en gang, og måtte forsette å gå på jobben. En måned etterpå, i juni fikk hun vite at hun var syk med kreft i magesekken og skulle oppereres like etter helgen (altså mandagen) sykehuset klarte selvsagt å gjøre feil, når de skulle koble spiserøret på tarmene, etter de hadde fjernet magesekken hennes, når de koblet spiserøret og tarmene sammen så ble det ett hull i spiserøret. Hun fikk vite at nå kunne hun få spise igjen, men pga det hullet i spiserøret så gikk maten hennes ut i buken og fikk bukbetennelse, og ble enda mer dårlig. Hun ble operet en gang til og fikk fikset det problemet, men alikavell ble hun ikke bedre.

Etter å ha ligget på sykehuset i en måned ble hun så dårlig at hun ble fraktet til Radiumhospitalet, hvor hun ble operert på nytt og det, det gamle sykehuset hadde gjort feil ble rettet på. Men hun ble ennå ikke bedre, bare dårligere og dårligere. Hun fikk heller nesten ikke puste, så de måtte ta inn en maskin som blåste luft for henne (resporator) i halsen hennes, som gjorde at hun mistet evnen til å tale. Jeg husker jeg fikk se arret hennes, det var gjort så mange oprasjoner at hun hadde arr som gikk fra øvert på bryset, mellom bryset og helt ned til tarmene.

2 månder på sykehus, hun måtte operes 4-5 ganger. I august så døde hun av sykdommen. 2 månder etter hun fikk vite at hun var syk.

Legen mente at denne krefttypen var spass vanskelig at han ikke så det, men når hun starter på tredje kur mot magsår så burde han jo begynne å tenke at det kanskje var noe annet? noe han ikke gjorde.


Vil du si noe om "Kjære Helsenorge..." ?










Hei, der! Du har nå kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 år, og det går stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til å lære noe nytt! Vil du vite mer om meg? Følg med på bloggen, da vel! :D
hits