Kreft,- hvordan er det egentlig?



Jeg husker lille julaften som om det var i går. Jeg husker at jeg kom til Hamar sykehus for noe mamma trodde var en "kontroll," for jeg hadde jo hatt en kul i låret en god stund. Ingen trodde det var farlig fordi det ikke ga noen andre symptomer. Jeg kastet ikke opp, hadde ikke feber, ingenting. Det var bare den kulen. 

Så kom beskjeden. "Det er en god og en dårlig nyhet. Du har kreft, men det vil gå bra." Prosessen var ikke så fæl. Beinmargsprøven var verst. Cellegiften var slitsom, men det kunne vært verre. Når jeg stod midt oppi det selv, noe jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve; så var det faktisk ikke så ille. Okei, jeg mistet det krøllete fine håret, jeg mistet rumpa mi- og puppene mine krympa. Men det kom jo tilbake igjen. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor folk rundt meg syns dette var så forferdelig, for jeg overlevde jo, gjorde jeg ikke? Det var øyeblikk der jeg trodde jeg ikke ble frisk, og øyeblikk jeg tenkte på hvordan det ville bli hvis jeg ble borte, men jeg var ikke redd.

Midt oppe i dette, på valentinsdagen av alle ting, så fikk jeg "The fault in our stars" av Viljar. Den boka ga meg et helt annet syn på livet. Kreften er ikke deg, den definerer ikke deg som person, men den blir automatisk en del av deg ettersom den lever inne i deg. Det kreften vil, det er jo å leve. Det er en kamp, enten så vinner du; eller så gjør den det.

Jeg husker også jeg fikk en kommentar på bloggen her om at "KREFT ER VANLIG!!! HERREGUD SKJERP DEG!" 
Kanskje det er vanlig, men det er dødelig. Tenk på det. Tenk om du en dag står der selv. Det hadde ikke vært så kult og vanlig, hadde det det?
Det verste med å ha kreft, tror jeg, er det at det ikke er så mange rundt deg som forstår. Ingen tilfeller er like heller. Det er også ettereffektene av det, når du er så sliten at du ikke orker å gå tilbake i en normal hverdag. Jeg trodde det ville ta meg noen uker, men der tok jeg feil. Jeg blir bare mer og mer sliten, og det er faktisk utrolig frustrerende. Jeg vil så gjerne, men får ikke til. Jeg prøver å komme meg ut for å være sosial, men bare noen timer tar knekken på meg. 

Det er lov å være sint, lei, frustrert og alt det der. Alle skjønner jo det, (bortsett fra Mr. eller Mrs.Smartypants som sier at kreft er vanlig, da.) 
Men det er ikke lov å gi opp

    Postet: 15.05.2014     Tid: 18:06     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright ©
POSTET AV:  Marita
15.05.2014   18:16
du er sterk, du vet vel det gjør du??
POSTET AV:  Anne Maren
15.05.2014   18:18
Du er best❤️❤️
POSTET AV:  Gina
15.05.2014   18:34
Du har vært utrolig sterk hele veien og å gå gjennom en sånn kamp er ikke lett for noen. Digger deg Ingrid, retten og sletten!
POSTET AV: 
15.05.2014   22:28
<3 liker måten du skriver på, virkelig
POSTET AV:  siv
16.05.2014   13:44
hadde ikke du røde krøller?
POSTET AV:  Hannah
16.05.2014   20:35
Elsker bildet! Bra redigert :)

Noe morsomt; Jeg har oppdaget det bildet du har i headeren din (den med koppen og tåken, månen og fuglene) på wehartit 3 ganger!
POSTET AV:  CottonCandyHime
12.06.2014   22:05
Du er flink <3 Ting går vel bare oppover nå, eller hva? :D


Vil du si noe om "Kreft,- hvordan er det egentlig?" ?










Hei, der! Du har nå kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 år, og det går stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til å lære noe nytt! Vil du vite mer om meg? Følg med på bloggen, da vel! :D
hits