Skriket som ikke blir hørt

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har sagt at jeg er sliten, men bare får til svar; "Du må sove mer." Jeg kan sove i et døgn og være like sliten. Som Ingvild så fint formulerte, jeg er ikke den type sltien som du er. Jeg er den type sliten som i at jeg kan skrike og skrike og skrike inn i det endeløse, men det er håpløst. Ingen hører .Det er som å være i et evig mørke, og du kan se lyset helt i toppen, men så fort du prøver å klatre på veggen sklir du ned igjen. Veggene er glatte. Du får såvidt tak, og vips, så detter du ned igjen. Tilbake til start.

Det jeg fryktet skulle skje; det skjedde. Jeg har klart to dager på skolen. To av fire. Jeg vil så gjerne klare alle dager... Men når det er sagt, så klarte jeg to lange, og ikke to korte. Bedre enn ingenting. Likevel føler jeg meg mislykket og håpløs. Ooog jeg gruer meg til å se fraværet mitt når skoleåret er over. Hvorfor må veien være så lang å gå?

 

    Postet: 05.09.2014     Tid: 11:42     Kategori: Personlig     Kommentarer: 6     Copyright ©
POSTET AV:  Eva
05.09.2014   12:43
Jeg tror jeg kan forstå veldig godt hva du mener. Jeg opplevde skolen som noe av det viktigste jeg hadde samtidig som jeg ikke klarte å møte opp hver dag. Ikke fordi jeg ikke la meg tidlig nok eller sov for dårlig, men fordi jeg var den andre typen sliten. Jeg klarte jo til sist å motta et vitnemål med gode karakterer (svært stolt), men der var virkelig det siste jeg hadde å gi. Jeg gikk rett ut av vgs og inn på NAV. Jeg ser ikke på det som et nederlag, men som annerkjennelse på det at jeg presset meg selv for hardt og at inni meg finnes styrken til studier. Kanskje om et år? Eller ikke? Det er lov til å ille få til ting. Det finnes viktigere ting enn skole, slik som helse.
POSTET AV:  Madeleine
05.09.2014   13:39
Som hun over her sier, det finnes viktigere ting enn skole. Helsa skal du ha hele livet og er kanskje noe av det viktigste du har. Ta vare på deg selv, ingen kan gjøre det for deg... Selv om jeg med glede skulle vært sliten for deg.
POSTET AV:  Elin
06.09.2014   00:02
Jeg vet akkurat hvordan du har det! Sliten hele tiden, ikke lyst til noen ting, kommer hjem fra skolen og slapper av, men er så sliten at du omtrent ikke orker å begynne med lekser.. Helt forferdelig. Vært sånn i snart to år nå! Ingen skjønner hvordan det er heller, og det verste er at en ikke greier å forklare det så andre skjønner det..
POSTET AV:  Sunniva Varjord
06.09.2014   10:58
Har stor tro på deg, Ingrid. Veien kan føles så altfor lang. Pass på deg selv.
POSTET AV:  Siw
07.09.2014   15:08
Jeg tror jeg forstår hvilken type sliten du er.. Har selv ME(kronisk utmattelse), og kjenner meg veldig igjen i det du skriver..
POSTET AV:  Mamma til to
10.09.2014   19:34
Du er utrolig flink å uttrykke deg, både gjennom tekst og bilder. Takk for at du deler. Har selv ei datter med ME og jobber i videregående skole med ungdommer som sliter med helsa slik du gjør. Kanskje du bare skulle fulgt noen få fag i år, eller bare hatt halve dager. Vi har et nært samarbeide med PPT og eleven, og det er utrolig hvilke løsninger man kan få til, slik at eleven opplever mestring og til og med kan ha litt overskudd til familie og venner. Skolens rådgiver kan sikkert hjelpe deg, eller du kan selv be om en time på PPT. Det er ganske vanlig med de symptomer du beskriver, etter å ha gjennomgått kreftbehandling. Hodet vil mer enn kroppen, og det er vanskelig å godta. Riktig god bedring, og lykke til videre <3


Vil du si noe om "Skriket som ikke blir hørt" ?










Hei, der! Du har nå kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 år, og det går stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til å lære noe nytt! Vil du vite mer om meg? Følg med på bloggen, da vel! :D
hits