Time for recovery; Staying strong

Jeg er lei av at jeg ikke bestemmer over humøret mitt og tankene mine. Jeg er lei av å tenke, lei av å være, lei av alt, egentlig. Mest av alt er jeg så lei av meg selv at jeg kan spy. Jeg sårer folk, jeg mener det selvsagt ikke, men jeg gjør det. Jeg sårer meg selv. Jeg er likegyldig. Jeg er sint, og så likegyldig igjen.

2014 var et forferdelig rart år. Det var på mange måter veldig vanskelig, men på så mange måter var det også verdt det. Det var jo også et bra år. Noen kom inn i livet mitt, andre ble borte. Jeg vet ikke om dere vet det, men en venninne av meg tok livet sitt, og det sitter hardt i enda. Jeg mistet noen til kreft, men takket være at jeg selv hadde denne sykdommen fikk jeg også nye venner, og Viljar, Viljar kom inn i livet mitt igjen. Uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Uten vennene mine hadde jeg vært fortapt.

2015 skulle jo bare “bli det beste året noensinne!” som jeg har sagt alle andre år. Hittil ser det ikke veldig lyst ut. Av disse tjueto dagene som har gått er jeg sikker på at jeg har sittet oppe om nettene og grått i hvertfall tjue av dem. Jeg forteller selvsagt alle at det går bra, for det gjør jo det, tror jeg. Jeg bare har litt problemer med meg selv, men det har vi vel alle, eller? 

Eller kanskje det ikke går så bra som jeg leker at det gjør. Kanskje det faktisk går rett i dass. Jeg har i hvert fall bestemt meg for at det slutter her. Jeg vet ikke hva som feiler meg nøyaktig, men jeg vet at jeg skal bli frisk fra det. Jeg vil ikke ha noe mer med det onde og dumme å gjøre. Selvfølgelig kommer jeg til å gå et skritt frem og to tilbake et par ganger, men det er fremskritt uansett. Jeg får alltid høre at jeg er deres inspirasjon, vit at dere er min. Dere inspirerer meg til å bli et bedre menneske, til å reise meg, gang på gang. 

Og Viljar, hvis du leser dette, vit at du fikk meg til å ta dette valget i dag. Takk. 

2 kommentarer
    1. Min vakreste og godeste Ingrid<3 Er det et menenske i hele denne vide og vonde verden som fortjener og ha det godt, og som er et godt menenske, så er det deg. Du er et av de menneskene jeg virkelig har mest troen på, av alle som finnes i hele denne verden og jeg vil virkelig at du skal klare det - for du har alle de forutsetningene som finnes! Jeg har troen på deg, og vi skal klare dette sammen. Stå på, jenta mi - du er fantastisk og du vil for alltid være den beste!<3

    2. Jeg har selv slitt i alle år (så lenge jeg kan huske), og først nå, i en alder av 21 år, har jeg fått diagnosen bipolar lidelse. Det har vært et slit, men jeg er lengere i dag, enn der jeg startet.
      Det er hardt å skulle gå inn i seg selv, for å jobbe med noe man ikke vet helt hva er – noe som gjør det enda mer uforklarelig, rart og frustrerende. Men du er allerede kommet langt! Du har innsett at det trengs en endring – det er det første skrittet mot et frisk(ere) liv <3
      Stå på! Jeg heier på deg fra sidelinjen <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg