Mat - fra fiende til venn

Jeg sa det aldri høyt, at det feilet meg. At mat var min verste fiende. Jeg ville ikke innrømme at jeg spiste lite eller ingenting. Jeg kunne ikke si det høyt, da ville de skaffet hjelp eller sagt at jeg bare skulle spise. At jeg skulle skjerpe meg, eller at jeg var oppmerksomhetssyk. Så jeg sa aldri at det feilet meg. Men de visste, de visste så godt. For hvordan skjuler man at buksene er for store, eller at man må gå til innkjøp av nye, mindre bh-er hele tiden? De tenkte vel at jeg måtte finne ut av det selv. Viljar, min kjære kjæreste, ga meg likevel aldri opp. Hvis han måtte lage favorittmaten min for at jeg skulle spise, så gjorde han det. Hvis jeg ville ha sjokolademelk for å få i meg noe, så lagde han det. (Takk for at du aldri ga meg opp.) 

Som mye annet i livet mitt, fant jeg ut av det med maten også. Det ender alltids godt, selv om det tar tid. Hvordan? Jo, jeg  begynte å lage min egen mat. Jeg fikk bestemme hva som skulle være i den, og hva det skulle smake. Jeg fikk lov til å utforske på kjøkkenet her hjemme, og hos Viljar. Nå har familien min lidd seg gjennom uttalige smaksprøver, både vellykkede og ikke så vellykkede. Jeg begynte også å trene. Jeg vil ha en sunn og sterk kropp, og er på vei dit nå. Det er ikke særlig greit å gå uten null energi, spesielt ikke nå! Tenårene skal jo gå ut på å leve, ikke være døende. Det er nå energinivået skal være på topp, og vi skal være i vårt ess. 

Jeg valgte livet. Nå er det din tur

 

    Postet: 02.06.2015     Tid: 14:28     Kategori: Personlig     Kommentarer: 3     Copyright ©
POSTET AV:  Aminda
02.06.2015   18:08
Så bra at du har kommet deg ut av det! Lykke til videre :)
POSTET AV:  Vilde
02.06.2015   22:32
jeg har alltid hatt et skummelt forhold til mat. hele livet har jeg sleti med å spise. det har bare gjort meg mer overvektig (merkelig nok). etter jeg flyttet på hybel for meg selv har jeg bare levd på te og tomatsuppe...... men siden jeg er overvektig så er det ingen som bryr seg om meg. familie og venner vet jeg ikke spiser en dritt, men de gidder ikke bry seg. Vekta mi er jo ikke for lav, hvorfor bry deg da? tenker jo det samme selv... men samtidig vet jeg at det er farlig. Det har ødelagt utrolig mye for meg. Jeg er sliten hele tiden, og sover for det meste egt.

men men:)
POSTET AV:  siljesolstad93
03.06.2015   19:51
jeg Liker bloggen din


Vil du si noe om "Mat - fra fiende til venn" ?










Hei, der! Du har nå kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 år, og det går stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til å lære noe nytt! Vil du vite mer om meg? Følg med på bloggen, da vel! :D
hits