Kjære regjering, kjære foreldre og kjære elever


 

Kjære dere alle,

Jeg er ei jente på 19 år, og har gått på videregående skole i tre år. Jeg startet i 2012, (og hæ, det er jo fire år siden?!). Saken er den at jeg fikk kreft lille julaften i 2013, og selvsagt, det har påvirket hverdagen min. Jeg måtte ta et friår. Jeg er tilbake på skolebenken, men har allerede 20 dager med fravær. Det vil si at jeg burde få advarsel, ikke stipend, og helst ikke karakter i noen fag. Jeg er heldig, fordi jeg kan dokumentere det og fjerne ti dager.

Likevel frustrerer det meg, jeg blir engstelig og frustert og lei meg for at jeg ikke klarer det like bra som "alle" forventer. Jeg klarer ikke alltid å komme meg på skolen, eller fullføre skoledagene. Jeg blir dårlig av tanken på at jeg ikke får til så bra som jeg kanskje skulle. Det gjør utrolig vondt å ikke prestere bra, det gjør vondt å ikke komme seg på skolen, og det gjør vondt å skuffe meg selv og alle rundt meg. Flere dager har jeg ligget hjemme og vært så lei meg at jeg har kastet opp, bare fordi jeg ikke klarer. Og jeg vil så gjerne klare. Men jeg må tenke på helsen min først, og for å gjøre det må jeg ta det med ro. Men jeg får ikke ro når alt jeg tenker på er at jeg ikke klarer å fullføre. 

Alle er ikke like heldige som meg. Noen får ikke dokumentert det faktum at de ikke orker å stå opp om morgenen fordi de er redde for hva som venter dem. Noen tør ikke å gå til legen, og diverse andre grunner. Norsk skole har gjort det vanskelig å fullføre. En fraværsgrense på 10% er galskap. Dere kan ikke kaste elever ut av skolen fordi de ikke lever opp til alle forventninger. Det ligger så mye mer bak enn bare "jeg hadde lyst til å skulke." Det er ganske demotiverende med en slik grense, skal jeg si dere. 

Kjære elever, vit at dere ikke er alene. Og takk for at jeg blir møtt med forståelse. 

Kjære foreldre og lærere, møt med forståelse. Det er utrolig viktig for at vi som elever skal klare oss, dere er støtteapparatene våre. 

 

Vi vil så gjerne få til

    Postet: 09.03.2016     Tid: 20:41     Kategori: Kjære-brevene     Kommentarer: 4     Copyright ©
POSTET AV:  Stine
09.03.2016   21:46
Fantastisk skrevet og jeg som 1. klassing er helt enig hva du sier om denne absurde grensa.. Vi elever gjør så godt vi kan.
POSTET AV:  Else Berit
14.03.2016   22:37
jeg kjenner til flere lærere som ikke møter med forståelse... kan si jeg er veldig glad jeg er feridg med skolen !!

Jeg har nominert deg i en ''tag'' på min blogg, hadde vært morsomt om du ville tatt utfordringen :)
POSTET AV: 
24.05.2016   16:52
Datt ut av det videregående skolesystemet for noen år tilbake, grunnet fravær. Så og si umulig å få noe hjelp/støtte til videre skolegang etter det, når man faktisk er moden nok til å studere på heltid. Nådeløst system, som luker deg ut av samfunnet så fort du er inne i en kjip periode med svekket motivasjon. De som sliter, er gjerne de som sliter med å be om hjelp og.
POSTET AV:  Frikin out
20.06.2016   07:02
Jeg går i 8.. Snart 9.. Men jeg er allerede redd for hvordan det skal gå på videregående.. Jeg har slitt psykisk siden barnehagen grunnet mobbing, og ofte ikke klart å møte opp på skolen på grunn av det. Jeg vet at det ikke kommer til å bli så mye bedre, for selv om de slutter, har jeg fremdeles et ødelagt selvbilde som ikke kan fikses. Og på armen ser man tegn på at jeg har hatt det vondt..


Vil du si noe om "Kjære regjering, kjære foreldre og kjære elever" ?










Hei, der! Du har nå kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 år, og det går stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til å lære noe nytt! Vil du vite mer om meg? Følg med på bloggen, da vel! :D
hits