Without the love

Hvor ble kjærligheten av?

Jeg bor i et lite land, i en liten by, her alle kjenner alle. Og en skulle tro at siden alle kjente alle, så ville man få et hei på gata fra hverandre. En skulle tro at det var vanlig å sitte sammen på bussen, men isteden setter vi sekkene våre i setet ved siden av, for vi kan jo ikke risikerer at noen sitter der. Vi glemmer å se opp når vi går forbi fremmede. Vi glemmer å smile. 

For noen år siden reddet et smil livet mitt. Jeg hadde en veldig mørk periode, og av en eller annen grunn befant jeg meg inne på Coop her i byen jeg bor. Hadde ikke mannen inne på butikken smilt til meg den dagen, vet jeg ikke hvor jeg ville vært i dag. Det betydde, rart som det høres ut, alt for meg. Noen viste meg at jeg ikke var usynlig. Noen varmet hjertet mitt ved å løfte litt på leppa.

Vi sklir fra hverandre, vi har blitt et kaldt og egoistisk samfunn. Vi må snart løfte blikket og smile litt. Du kan jo faktisk risikere å redde noen.

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg