KVINNEN, MANNEN OG MEG – Et år etter


 

For nøyaktig et år siden kom Daniel ut som gutt. Her er historien om året etter.

Daniel kaller det en dag, og jeg møter han på Kafé Øst i Elverum. Det er hans nye arbeidsplass. Han roper “ha det” til de andre ansatte, åpner døren for meg og vi går ut i vinterkulda. Videre rusler vi rundt i byen og slår oss til ro i en annen café mens Daniel ivrig forteller meg om datinglivet sitt -som tydeligvis ikke går så bra.

Det var faen meg på tide 
– Det første jeg gjorde var å fortelle det til nære venner og familie. De ble ikke særlig overrasket, men tenkte vel mer at det var på tide. Ingrid, min gode venninne gjennom femten år, og jeg planla et intervju som skulle være mitt “komme ut”-brev. Dette brevet publiserte vi 2-3 måneder etter jeg hadde begynt å fortelle det til mine nærmeste, og ble også skoleoppgaven til Ingrid. 

Responsen var enorm, og ble møtt med bare kjærlighet. Dette var noe de aller fleste var positive til. Men de fleste betyr ikke alle. Daniel hadde gledet seg lenge til første time hos legen, han beskriver at hjertet nesten hamret ut av brystet hans. På Rikshospitalet til første time ble han først møtt av en hyggelig dame, men der sa det stopp. 

Kanskje du skulle prøvd selvmord
– Den andre timen var ikke særlig hyggelig. Jeg fikk kommentarer som “kanskje du skulle prøvd selvmord da du var yngre” og “hvis du lever fint som mann nå, hvorfor ikke fortsette? Hvorfor trenger du oss?” Det ene stedet som skulle hjelpe meg videre i prosessen endte med å bryte meg ned. Jeg ble drittlei, og fikk vite at man kan gå privat for å få hormoner. 

Diagnosen F64.0
I desember hadde jeg min siste time på Riksen, og fikk endelig diagnosen F64.0 (transseksualisme.) I løpet av noen måneder får Daniel hormoner utskrevet gratis.
– Det er ikke en sykdom selv om det er en diagnose, så folk kan ta det helt med ro, presiserer Daniel. 

Not my cup of tea
Kjærlighetslivet er visst ikke så lett, forklarer han og sukker oppgitt.
– Jeg får stadig høre at jeg ikke er jentenes “cup of tea,” jeg er jo en transseksuell hetero gutt, bare uten en ordentlig penis. Jeg har derimot valgmuligheter, men det hjelper lite når jeg er en vandrende katastrofe på Tinder. 

Behandlingen
I 7 måneder har Daniel vært i behandling og gått på hormonet testosteron. Han har fått en mye dypere stemme og mer hår. Siden sist har han juridisk byttet kjønn og navn, og lært seg å bruke pronomenet “han.” 
– Jeg har aldri hatt det bedre med meg selv. Det tok meg 20 år å komme frem til denne avgjørelsen. Det har vært en reise full av følelser og forandringer, men jeg angrer ikke, dette er det beste valget jeg har tatt. Det er en liten vei igjen å gå, men jeg er klar. 

 


Innlegget “jeg er en gutt” fra da Daniel kom ut kan du lese her. 

3 kommentarer
    1. Jeg synes det er så tøft av deg! Jeg hadde helt ærlig ikke turt å stått fram selv hvis jeg var i samme situasjon. Spennende å lese 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg