Ingrid Jackson



Da jeg var 13 år gammel fikk jeg ikke lov til å ha Facebook, så jeg laget meg et "dekknavn" slik at foreldrene mine ikke skulle finne ut av det. Lite visste jeg at jeg kom til å sitte her i dag med et navn mange tusen jenter og gutter kjente til. Jeg ante ikke at mennesker skulle gi meg en slik status der de flippet over å se meg på gata, tok snik-bilder av meg eller sendte meg meldinger om at jeg hadde reddet livene deres. (Haha, dette er nesten litt Hannah Montana.)

Ingrid Jackson lot meg være modig. Sammen med dere skapte jeg et menneske som kunne flytte fjell. Ikke bare hadde dere noen å se opp til, jeg hadde det også. Jeg hadde noen jeg prøvde å leve opp til. En stund syntes jeg det var morsomt, det gjorde meg glad at folk kjente meg igjen. Jeg følte meg uovervinnelig. Udødelig, nesten.
En gang leste jeg et sitat som gikk slik; "What is the point of being alive if you don't at least try to do something remarkable?" - og jeg prøvde så inderlig hardt å leve opp til det. Jeg ville ikke bli glemt. Men glemt blir vi alle. Jeg er bare glad jeg klarte å gjøre en forskjell, om ikke det var en forskjell for tusen personer, så vet jeg at det var for en. 

Selv om Ingrid Jackson lot meg være tøff, så hadde det sine baksider også. Jeg ble ganske ensom. Jeg visste aldri hvem som var ekte, hvem som var der for å være min venn, eller hvem som var der for å tjene noe på det. Det var mennesker som kunne spille utrolig snille, og like etter gå til hvem som helst å snakke dritt om meg. Så fort jeg snudde ryggen til kunne de si hva som helst i håp om at jeg ikke så det. Jeg ser dere. Jeg er menneskelig, og jeg tar det til meg. Alt som blir sagt om meg, jeg føler det på kroppen. Offentlig eller ei, mennesker er bare mennesker. 

De siste dagene har jeg brukt tid med folk som betyr mye for meg, mennesker jeg vet liker meg for den jeg er; mennesker som kan etternavnet mitt og kjenner meg. Det har gjort meg godt og jeg føler meg ikke så ensom lenger. 

Jeg tror kanskje at jeg skal prøve å være Ingrid Rundberget Enger litt, det kan hende det er like tøft.

Takk for muligheten

<3

    Postet: 21.01.2017     Tid: 22:37     Kategori: Personlig     Kommentarer: 0     Copyright ©
Hei, der! Du har nå kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 år, og det går stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til å lære noe nytt! Vil du vite mer om meg? Følg med på bloggen, da vel! :D
hits