Hvordan kan du hjelpe en psykisk syk person?

Tenkte at det var kjekt å skrive opp noen huskeregler for deg som pårørende til en psykisk syk person! Alle reagerer forskjellig på forskjellige ting, men her er i hvert fall noen ting skrevet opp, noe som KAN hjelpe.

1. T Å L M O D I G H E T. Hvis en person er veldig nedfor og ikke har lyst til å snakke om hva som er problemet, så vent til personen kommer til deg og er klar for å snakke om det. Det gjør sjeldent godt å tvinge det ut av noen. Det ender bare med grining, og det vil vi ikke ha noe av.

2. Vær der! Bare vis at du er der. Si i fra at "hey, du kan snakke med meg. Jeg er her." Det er godt å vite at man ikke er helt alene.

3. Klem. Vær stille og gi personen en god klem. 

4. Sett på favorittmusikken til personen- sanger du vet at han eller hun blir i godt humør av uansett! 

5. Er det snakk om angstanfall, er det hundrevis av metoder som funker fra person til person. Noe av det jeg har lært er å ta tilbake kontrollen over tankene, følge linjer i tak eller på gulvene, konsentrere seg om noe helt annet, eller puste godt inn og ut. 

6. Hvis personen er SINT, og skriker at du skal holde deg unna, ville jeg trukket meg unna til personen hadde roet seg (med mindre han eller henne er i fare for eget liv. Alltid vær der, i så fall.) 

7. Har du ikke mulighet til å være hos personen? Ring! (Hvis personen har telefonskrekk, send en lang søt melding om hvor mye denne personen betyr for deg.) 

8. Ikke reager med sinne hver gang en person som sliter dytter deg unna. Han eller hun vil mest sannsynlig ikke skade deg eller plage deg med sine problemer. 

9. Har personen anfall av noe slag, få han eller henne til å teste "fem-regelen." 

5 ting du kan se
4 ting  du kan røre
3 ting du kan høre
2 ting du kan lukte
1 ting du kan smake

10. Lytt. Det er viktig å være en god lytter.

 


Takk til av jenter for jenter for hjelpen

 

    Postet: 17.01.2016     Tid: 21:05     Kategori: Hjertesaker     Kommentarer: 3     Copyright ©

TAKK! På tide å leve

Hei! Etter at Ingrid postet intervjuet i går på denne vakre bloggen så ble vi begge to overrasket over hvor mye respons vi fikk på det. Vi hadde ikke sett for oss så mye pågang.
Og med det så vil i hvert fall jeg, Daniel, takke for all responsen jeg har fått, og inspirasjonen mange har gitt meg gjennom kommentarer og meldinger om at jeg kan hjelpe andre med min historie. Dere har alle vært herlige og vist en så utrolig støtte til mitt valg i livet at jeg er på nippet til å bli litt rørt her jeg sitter i Oslo.
Hele greia er en utrolig lang reise og prosess, og Ingrid har planer om å bli med på den reisen til slutten, for det er frivillig tvang. Hun kommer til å stå ved min side med spørsmål og et kamera for å dokumentere den reisen jeg skal ut på, og etter deres positive inspirasjon og støtte, så håper vi at vi kan hjelpe en haug med mennesker gjennom denne tiden.

Vi er klare!

Med vennlig hilsen Daniel Nordengen

 

    Postet: 14.01.2016     Tid: 13:14     Kategori: Hjertesaker     Kommentarer: 2     Copyright ©

JEG ER EN GUTT

"Jeg har alltid visst at jeg var født i feil kropp, så nå er det vel på tide å komme ut og fortelle verden hvem jeg egentlig er"

Dette er historien om Emilie Nordengen. 

10.25 en fredag ankommer jeg Oslo Bussterminal og rusler bort til Espresso House. Der blir jeg møtt av en glisende Emilie Nordengen, hun har sittet her en time allerede. Vi småprater litt før hun guider meg gjennom Østbanehallen og bort til arbeidsplassen hennes, Fjøla. På Fjøla har hun jobbet som kokkelærling i snart et år. Det føles som det var i går at jeg besøkte henne på hennes nye arbeidsplass for første gang.

I rommet er det en behagelig atmosfære, det lukter nykokt kaffe og rett ved siden av oss pågår det et jobbintervju. Emilie åpner Macbooken sin, setter seg godt til rette og spør meg interessert hva jeg lurer på.

HISTORIEN - Vi snakker om historien hennes, alt fra hvordan hun gikk i typiske gutteklær og hadde kort hår på barneskolen, til den dag i dag. I kronologisk rekkefølge, selvsagt. Hver detalj er viktig. Allerede i 6.klasse på Søbakken skole i Elverum kom Emilie ut som bifil, fordi hun var usikker på om det var godtatt at hun bare likte et kjønn.

En liten gutt pleide å kalle henne for Emil, fordi han ikke fikk det til å stemme; Emilie var et jentenavn. Denne jenta var en gutt. Det var ikke før hun begynte på ungdomsskolen at hun ble stemplet som "hun lesba."

- Jeg har alltid hatt tanker om at jeg er født i feil kropp. Da jeg var 10 år gammel spurte jeg mamma om jeg kunne bytte til et guttenavn, men hun sa så klart nei.

Å FORTELLE OM LEGNINGEN var ikke lett.
- Det var ikke mange i jentegjengen som ble begeistret for det. Gymtimene var jævlige, bare mine fem venninner turte å skifte sammen med meg, og etter vi hadde skiftet snek vi meg ut derfra slik at jeg slapp stygge blikk og frekke kommentarer. På ungdomsskolen var det en gutt som alltid ropte "jævla transe!" etter meg i gangene. Jeg fortalte dette til en lærer, men fikk bare beskjed om å ikke bry meg. Det sluttet ikke, det ble verre.

Videre forteller hun om sin første kjæreste. Hele skolen sto klistret inntil vinduene for å se dem kysse. Hun sukker oppgitt.

- Vi var ikke alene om det kysset.
Vi veksler blikk og jeg ser på henne med medfølelse.

- I 2015 FORTALTE JEG MAMMA AT JEG VAR TRANSSEKSUELL. Svaret jeg fikk var "vel, det kom jo ikke som noen bombe." Det var utrolig betryggende, det betydde at jeg nå kunne si det videre til resten av familien og vennene mine. Alle hadde skjønt det, og alle godtok det. Kjæresten min aksepterte det, og ønsket å vite alt om prosessen. Jeg starter i januar. Du skal få dokumentere hele greia. Du er med på det?

Fjøla er i ferd med å bli fylt opp av gjester, så vi bestemmer oss for å tusle rundt på Karl Johan. Det er ikke så mange mennesker ute til tross for at det er en fredag formiddag, men det er helt greit, det gir oss mer frihet til å ta bilder.
Mens vi går fortsetter praten, Emilie har mye å fortelle.

UTFORDRINGER -
Å være transseksuell i et samfunn der folk ser rart på deg hvis du går inn på "feil" toalett er alt annet enn lett.

- En stund gikk jeg på doen for funksjonshemmede. "Emilie bruker den doen, fordi hun vet ikke hvilket kjønn hun er!" husker jeg at noen ropte etter meg en gang. Hvorfor lager de ikke doer for alle?

TOK IKKE TAK I MOBBINGEN

Det var vanskelig for Emilie at lærerne ikke tok tak i mobbingen. Hvis de hadde gjort det, er det ikke sikkert at hun den dag i dag hadde vært redd for garderober. Hun slet psykisk i noen år og ble veldig innesluttet. Det er bedre nå.

Ferden går videre gjennom Karl Johan og opp til Slottet, før vi stopper og tar noen bilder. Emilie vrir og vender seg i alle mulige positurer før vi sier oss fornøyd.

- Tenk så morsomt det hadde vært å fortelle de gardistene et par homo-vitser! ler hun. Gløden i øynene hennes er tilbake, dette er noe helt annet enn den personen jeg møtte for noen år siden. Hun er ikke innesluttet og redd lenger, tvert imot.

I LØPET AV LIVET vil nok "skeiv" ungdom møte på ulike utfordringer og en eller annen form for diskriminering, tror Emilie. Rådet hennes er å stå opp for seg selv uansett hvor slemme mennesker er.

- Du vil alltid møte på noen som har problemer med deg, men la de vite at du er du og at ingen kan forandre det.

Og forresten, kall meg Daniel.

 

 


Skrevet til en skoleoppgave // Ingrid Jackson 

 

    Postet: 13.01.2016     Tid: 14:44     Kategori: Hjertesaker     Kommentarer: 16     Copyright ©

FOTO: Louis







I går kveld kom Trym (for dere som ikke vet hvem han er, han er kjæresten min og jeg kan godt introdusere han senere), og familien hans fra Oslo med denne lille søte karen! (Herregud, tusen takk!!) Louis er en liten dvergpapegøye, og så langt har vi egentlig blitt ganske gode kompiser. Han sitter på skulderen, spiser fra hånda, søker kontakt og sover opp ned. 

Bildene er ikke de beste, det er ikke så bra belysning på rommet mitt at det gjør noe. Men uansett, dette er en liten smakebit av min nye, og minste- fotomodell! 

    Postet: 13.01.2016     Tid: 00:18     Kategori: Foto: Diverse     Kommentarer: 1     Copyright ©

Men hvor faen var du, da?

Hjertet mitt blør. Hjertet mitt blør for sånne som henne, for sånne som han. De menneskene hele verden forlot. De menneskene som ikke har noen. De menneskene som hele verden snudde ryggen til. 

Hvor var du da jeg skrek om hjelp for en stakkars jente vi begge kjente så godt? Hvor var du da jeg måtte ringe ambulansen siste dag av ferien min? Da jeg så sårt ba deg om hjelp, og du ikke ville hjelpe, uansett hvor mange ganger jeg hadde hjulpet deg med dine småting. Jeg gjorde det fordi jeg var glad i deg. Men hvor var du?

Hvor var vi da gutten som alltid satt bakerst i klasserommet ikke hadde noen? Da han gikk alene til kantina- hvor var vi? Og hvor var vi da jenta i førsteklasse dukket opp med blåmerker rundt øynene? Hvor var vi da gutten i tredje sultet seg slik at ribbeina stakk frem og ryggraden aldri hadde sett spissere ut? Hvor faen var vi? 

Vi er verden, og vi kan ikke fortsette å snu ryggen til. Alle fortjener å bli inkludert, alle fortjener omsorg og noen som bryr seg. Jeg bryr meg. Åh, vit at jeg bryr meg. Uansett hvem du er, uansett hvilken hudfarge du har, hvor gammel du er, hvor høy du er eller hvor langt unna du er- jeg bryr meg. Og for all del, ikke nøl med å ta kontakt med meg.

Jeg bryr meg, og det burde vi alle

    Postet: 07.01.2016     Tid: 23:04     Kategori: Hjertesaker     Kommentarer: 2     Copyright ©
Hei, der! Du har nå kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 år, og det går stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til å lære noe nytt! Vil du vite mer om meg? Følg med på bloggen, da vel! :D
hits