Ingrid Jackson



Da jeg var 13 r gammel fikk jeg ikke lov til ha Facebook, s jeg laget meg et "dekknavn" slik at foreldrene mine ikke skulle finne ut av det. Lite visste jeg at jeg kom til sitte her i dag med et navn mange tusen jenter og gutter kjente til. Jeg ante ikke at mennesker skulle gi meg en slik status der de flippet over se meg p gata, tok snik-bilder av meg eller sendte meg meldinger om at jeg hadde reddet livene deres. (Haha, dette er nesten litt Hannah Montana.)

Ingrid Jackson lot meg vre modig. Sammen med dere skapte jeg et menneske som kunne flytte fjell. Ikke bare hadde dere noen se opp til, jeg hadde det ogs. Jeg hadde noen jeg prvde leve opp til. En stund syntes jeg det var morsomt, det gjorde meg glad at folk kjente meg igjen. Jeg flte meg uovervinnelig. Uddelig, nesten.
En gang leste jeg et sitat som gikk slik; "What is the point of being alive if you don't at least try to do something remarkable?" - og jeg prvde s inderlig hardt leve opp til det. Jeg ville ikke bli glemt. Men glemt blir vi alle. Jeg er bare glad jeg klarte gjre en forskjell, om ikke det var en forskjell for tusen personer, s vet jeg at det var for en. 

Selv om Ingrid Jackson lot meg vre tff, s hadde det sine baksider ogs. Jeg ble ganske ensom. Jeg visste aldri hvem som var ekte, hvem som var der for vre min venn, eller hvem som var der for tjene noe p det. Det var mennesker som kunne spille utrolig snille, og like etter g til hvem som helst snakke dritt om meg. S fort jeg snudde ryggen til kunne de si hva som helst i hp om at jeg ikke s det. Jeg ser dere. Jeg er menneskelig, og jeg tar det til meg. Alt som blir sagt om meg, jeg fler det p kroppen. Offentlig eller ei, mennesker er bare mennesker. 

De siste dagene har jeg brukt tid med folk som betyr mye for meg, mennesker jeg vet liker meg for den jeg er; mennesker som kan etternavnet mitt og kjenner meg. Det har gjort meg godt og jeg fler meg ikke s ensom lenger. 

Jeg tror kanskje at jeg skal prve vre Ingrid Rundberget Enger litt, det kan hende det er like tft.

Takk for muligheten

<3

    Postet: 21.01.2017     Tid: 22:37     Kategori: Personlig     Kommentarer: 0     Copyright

KVINNEN, MANNEN OG MEG - Et r etter


 

For nyaktig et r siden kom Daniel ut som gutt. Her er historien om ret etter.

Daniel kaller det en dag, og jeg mter han p Kaf st i Elverum. Det er hans nye arbeidsplass. Han roper "ha det" til de andre ansatte, pner dren for meg og vi gr ut i vinterkulda. Videre rusler vi rundt i byen og slr oss til ro i en annen caf mens Daniel ivrig forteller meg om datinglivet sitt -som tydeligvis ikke gr s bra.

Det var faen meg p tide 
- Det frste jeg gjorde var fortelle det til nre venner og familie. De ble ikke srlig overrasket, men tenkte vel mer at det var p tide. Ingrid, min gode venninne gjennom femten r, og jeg planla et intervju som skulle vre mitt "komme ut"-brev. Dette brevet publiserte vi 2-3 mneder etter jeg hadde begynt fortelle det til mine nrmeste, og ble ogs skoleoppgaven til Ingrid. 

Responsen var enorm, og ble mtt med bare kjrlighet. Dette var noe de aller fleste var positive til. Men de fleste betyr ikke alle. Daniel hadde gledet seg lenge til frste time hos legen, han beskriver at hjertet nesten hamret ut av brystet hans. P Rikshospitalet til frste time ble han frst mtt av en hyggelig dame, men der sa det stopp. 

Kanskje du skulle prvd selvmord
- Den andre timen var ikke srlig hyggelig. Jeg fikk kommentarer som "kanskje du skulle prvd selvmord da du var yngre" og "hvis du lever fint som mann n, hvorfor ikke fortsette? Hvorfor trenger du oss?" Det ene stedet som skulle hjelpe meg videre i prosessen endte med bryte meg ned. Jeg ble drittlei, og fikk vite at man kan g privat for f hormoner. 

Diagnosen F64.0
I desember hadde jeg min siste time p Riksen, og fikk endelig diagnosen F64.0 (transseksualisme.) I lpet av noen mneder fr Daniel hormoner utskrevet gratis.
- Det er ikke en sykdom selv om det er en diagnose, s folk kan ta det helt med ro, presiserer Daniel. 

Not my cup of tea
Kjrlighetslivet er visst ikke s lett, forklarer han og sukker oppgitt.
- Jeg fr stadig hre at jeg ikke er jentenes "cup of tea," jeg er jo en transseksuell hetero gutt, bare uten en ordentlig penis. Jeg har derimot valgmuligheter, men det hjelper lite nr jeg er en vandrende katastrofe p Tinder. 

Behandlingen
I 7 mneder har Daniel vrt i behandling og gtt p hormonet testosteron. Han har ftt en mye dypere stemme og mer hr. Siden sist har han juridisk byttet kjnn og navn, og lrt seg bruke pronomenet "han." 
- Jeg har aldri hatt det bedre med meg selv. Det tok meg 20 r komme frem til denne avgjrelsen. Det har vrt en reise full av flelser og forandringer, men jeg angrer ikke, dette er det beste valget jeg har tatt. Det er en liten vei igjen g, men jeg er klar. 

 


Innlegget "jeg er en gutt" fra da Daniel kom ut kan du lese her. 

    Postet: 13.01.2017     Tid: 18:06     Kategori: Hjertesaker     Kommentarer: 3     Copyright

Jeg har skapt et vesen jeg ikke kan leve opp til

Klokka er 04.06 i skrivende stund, og jeg sitter fremdeles oppe og jobber med oppgaver jeg har tatt p meg for fylle tomrommet og tiden min med noe. Jeg sitter oppe om nettene og surrer i min egen verden, det er jo s stille og fint. Ingen forventninger. Ikke noe stresse med. Helt stille. 

Men s kommer dagen, sola str opp og jeg m klistre p meg det fordmte smilet, stille opp for alle som trenger meg og helst poste noe p internett s folk vet at det er liv i meg. Innen klokka er tolv har jeg allerede ftt tjue meldinger. Innen klokka er tolv er jeg tagget i minst ti innlegg p facebook, og innen klokka to burde jeg ha sttt opp og gjort noe fornuftig ut av dagen. Og jo, jeg burde vel kanskje det. 

Problemet er bare at det virker s hplst. Jeg har ikke noen grunn til st opp, synes jeg. Jeg str opp for alle andre og plutselig ikke for min egen del lenger. Sitter i mter for alle andre og ikke meg selv, enda det er meg vi snakker om. 
Jeg har skapt Ingrid Jackson, et vesen som gjerne skulle klart alt. Ei jente med bein i nesa; og som folk til og med ser opp til. Men Ingrid Jackson er et menneske jeg selv ikke engang klarer leve opp til. I disse dager er jeg bare Ingrid, og bare Ingrid er ganske ensom. Ensom, tom og uten motivasjon. Til og med litt sint. 

Jeg har ikke gitt opp, alts. Jeg tror mitt strste ml (og mitt frste) er bli det mennesket jeg har skapt utenfor mitt eget hode. Hun virker ganske kul. 

 

 

    Postet: 06.01.2017     Tid: 04:18     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright
Hei, der! Du har n kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 r, og det gr stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til lre noe nytt! Vil du vite mer om meg? Flg med p bloggen, da vel! :D
hits