hits

Hvor mye m til fr du ser meg?

Jeg er lei av vre alene. Lei av ikke bli tatt p alvor. Lei av fle p ensomheten, fordi hver gang jeg strekker ut en hnd er det ingen som tar den. Ingen som strekker etter meg tilbake. Hvorfor? Hvorfor er ikke jeg viktig nok? Hvorfor er ikke mine problemer "ille" nok for deg? Hvordan kan du i det hele tatt vite hva jeg fler? 
Har du flt dette, s beklager jeg. 

I dag er jeg trist for barna som roper om hjelp, men som aldri fikk det. Jeg er sint p et system som svikter. P skolen som ikke gjr noe nr barn blir holdt utenfor. P de som kalte seg venner og aldri var der for meg, for jeg var ikke viktig nok. Min stemme hadde ingenting si. Jeg var ikke syk, fordi jeg fikk s mange likes p profilbildet mitt. Jeg var ikke syk, fordi jeg kunne jo fortsatt le. Jeg var ikke syk, for det var ikke noe de kunne se. 

I dag vil jeg at vi tar et oppgjr med oss selv, og andre. Fordi bde du og jeg fortjener hjelp. Bde du og jeg fortjener bli tatt p alvor nr vi forteller at noe i hodet vrt ikke er som det skal vre. Du fortjener at dine flelser og dine tanker blir tatt p alvor, uansett hvem du er. Uansett. 
Nei, kompisen din skriker ikke etter oppmerksomhet fordi han kutter seg. Og hvis han gjorde, s burde du uansett ta det p alvor. Og nei, venninna di sulter seg ikke for oppmerksomhet, og hvis hun gjorde; burde du uansett ta det p alvor. Nr noen gr s hardt til verks at de velger skade kroppen sin for at du skal ta de p alvor, s er det faktisk p tide at vi pner ynene. 

Det jeg vil frem til er at vi har ingen rett til degradere andre menneskers flelser. Eller gjette oss til de. Og jeg vet at alt for mange i dette samfunnet gjr det, fordi de mener selv at de har opplevd noe verre. Smerte er ingen konkurranse. Psykiske lidelser er ingen konkurranse. Det er p tide lre oss det. 

Det er viktig ta andre p alvor uansett hvor lite viktig du selv mener det er, fordi det kan bety hele verden for noen andre. 

    Postet: 07.02.2018     Tid: 16:47     Kategori: Hjertesaker     Kommentarer: 3     Copyright

De dagene jeg vil gi opp

Jeg tror vi alle har de dagene. De dagene vi str ansikt til ansikt med veggen og stanger, fordi vi kommer ingen vei. Alt virker s sinnsykt hplst. Hva vil jeg i fremtiden, liksom? Er jeg god for noe? Klar for noe? Jeg har de dagene fordi jeg er syk, og livet er litt mer begrenset enn det burde vre, synes jeg. Det er ikke snn jeg planla det, jeg planla ikke at jeg skulle f livet delagt av kreft og cellegift da jeg var bare 17 r gammel. Men fire r etterp, og jeg har egentlig ikke kommet s mye lenger. Jeg er fortsatt sliten. Jeg kan fortsatt ikke gjre alle tingene jeg har lyst til og m begrense energien jeg bruker betraktelig for at jeg skal holde meg oppe dagene som flger ogs. 

Vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg vil at dere som synes ting er hplst, ikke er alene. For det er dere ikke. Jeg har ogs de dagene. Jeg tror vi m bare gjre det beste ut av det. Og s er jeg s heldig at jeg har gode venner som forstr og sttter. Det hper jeg du ogs har. 

    Postet: 03.02.2018     Tid: 23:50     Kategori: Personlig     Kommentarer: 2     Copyright
Hei, der! Du har n kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 r, og det gr stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til lre noe nytt! Vil du vite mer om meg? Flg med p bloggen, da vel! :D