I've got bipolar disorder...


...my shit's not in order. 

Jeg føler ikke jeg har fått forklart meg nok til de stakkarne som har blitt utsatt for det psykiske jeg sliter med. Mest fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skal forklare det faktum at jeg dytter de unna, blir sint uten grunn, ler hysterisk og har i hodet mitt en plan om å redde verden, for så å gråte til jeg ikke får puste - i en og samme gang. Hvordan forklarer man egentlig det til noen? At man er gæren? Det finner de jo ut før eller senere uansett, og når de gjør det- da forlater de meg. 

Det er sånn det er. Du sliter- og de forlater deg. De vil ikke ha en gal venn, ingen vil vel det? De orker ikke at du konstant skal manipulere dem til ting, de orker ikke å være der for deg midt på natten når du gråter, skriker og gjerne vil dø. De gidder ikke en sånn venn. Det de gidder er den gode siden din, der du er oppe i skyene og ler av alt, tar initiativet til å feste hele natten lang, dra på turer... You name it. Det er det de vil ha, halve personligheten. Jeg hadde aldri venner som var der for meg lengre enn noen måneder, før de fant ut at de ikke orket mer. Jeg husker det var noen som sa til meg en gang at; "Ja, du er vanskelig, men det er verdt å takle det vanskelige når man får oppleve alt det gode du kommer med." Det tristeste- denne personen forlot meg også. (Sjokk, ikke sant.)

Jeg aner ikke hvor jeg vil med denne teksten. Jeg vil si unnskyld til dere som har fått gjennomgå, unnskyld for at jeg har vært så vrien. Jeg prøver fortsatt å finne en løsning. Jeg vil også be dere der ute som er pårørende til noen med psykiske lidelser; vær der for dem. Det er så viktig, så veldig, veldig viktig. Alle trenger noen. Uansett hvor vriene de er, hvor sinte og sure og teite de oppfører seg, det er ikke et friskt menneske som sier slike ting til deg. Prøv å forstå. Det er ikke en frisk hjerne, dette mennesket vil deg mest sannsynlig ingenting vondt.

 

 


//Skrevet en natt jeg kunne hjelpe alle andre, og ikke meg selv.

    Postet: 23.03.2015     Tid: 02:52     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright ©

Jeg er med i storfilm!!

    16.03.2015 /  17:03  /  Hverdag  /  2


Du leste helt rett! (Med mindre du leste feil, men det står faktisk at jeg skal være med i storfilm.) Dette er bare en tull noen av mine fantastiske venner (Linn, Albertine, Rebekka og Andrea) dro fordi jeg failet med hårbleking og håret ble oransje. Det var igrunn ganske forventet, og jeg skal fortsette å bleke det en annen dag, men i mellomtiden kan vi more oss med at jeg ligner på Annie og burde få hovedrollen i en Annie-film. 

Hvilken film skulle du helst hatt hovedrollen i? 

    Postet: 16.03.2015     Tid: 17:03     Kategori: Hverdag     Kommentarer: 2     Copyright ©

REDD EN ISBJØRN!

Jeg trenger deg. Jeg trenger din underskrift. Verden trenger deg! Isen på arktis er i ferd med å smelte, og dette gjør at arter dør ut. Blant annet de fantastiske isbjørnene. Vi ønsker å øke bevisstheten på miljøet, uansett hvor kjedelig det høres ut, det er veldig veldig viktig. Vil du vise din støtte, skriv under HER

    Postet: 15.03.2015     Tid: 20:19     Kategori: Hjertesaker     Kommentarer: 1     Copyright ©

Kjære foreldre



Kjære foreldre,

Nå har ikke jeg tenkt å fortelle dere hvordan barn skal oppdras, for jeg har nettopp gått inn i "de voksnes rekke" og fylt atten år selv. Men, jeg vet hvordan det er å være ung i dag- så, jeg vil be dere om et par ting likevel.

Nummer en. Ikke bli sjokkert hvis dere ser arr på kroppen til sønnen eller datteren deres. De kommer mest sannsynlig til å berolige dere med at det bare var en katt eller at de tryna på sykkel. Det siste de vil er å få dere til å tro at dere er forferdelige foreldre. Dette er mest sannsynlig ikke deres feil. Det kan ta tid å forstå hvorfor barna deres vil skade seg selv, men ikke reager med sinne. Prøv å møt hverandre på halvveien. Ingenting løses ved å bli sint og skuffet, selv om dette mest sannsynlig kommer som et sjokk for deg som forelder, for hvorfor i alle dager skal din dyrebare skatt skade seg selv? Spør om det er noe som kan bli gjort, hvordan du kan hjelpe. Men IKKE bli sint. Da kommer barnet ditt mest sannsynlig til å bli enda mer lei seg, skygge unna deg og ikke snakke til deg om problemene sine noensinne igjen.

Nummer to. Ikke kommenter vekten til ungen din. Ikke noens vekt, egentlig. Ikke si at klærne sitter for stramt, og at de skulle mistet et par kilo. Ikke si til dem at du er glad de ikke er like store som den og den personen dere møter på gata, eller at de skulle droppet den kakebiten. Det er vanskelig nok å vokse opp i et samfunn der alt som teller er vekt, kalorier og kropp. Du skal være et godt forbilde og lære ungen å akspetere seg selv, ikke hate seg selv.

Nummer tre. Ikke, under noen omstendigheter, la ungen din mobbe noen. Ikke fortell at homofili er galt, selv om du er imot det. Ikke tving sønnen eller datteren din til å konfirmeres i kirka fordi du gjorde det. La de få bestemme selv, enten er de kristne - eller så er de ikke det. Dette er ikke et valg du verken kan eller burde ta for dem. Det er viktig at de lærer å ta valg selv, og at du som forelder støtter disse valgene. 

Nummer fire. Det er vanskelig å se barna sine vokse opp, men de kommer til å teste ting. De kommer til å flørte litt med alkohol, og hvis du tror du får holdt de unna sex og alkohol tar mest sannsynlig feil. Barn som vokser opp og har et anstrengt forhold til alkohol er som regel de som er først ut til å være på rangla så fort de blir 18. Dessuten har de nok allerede drukket ørten ganger bak ryggen din. Og vit at sex ikke bare skjer om natten, du har vært ung selv og vet garantert hvordan å lure foreldrene sine funker! Oppfordre heller til å bruke prevensjon.

Nummer fem. Du velger ikke vennene til sønnen eller datteren din, dette må de få gjøre selv. Det er fint at du prøver å beskytte for eventuelle farer, som dop og diverse, men vi lever og lærer! Vi må finne ut hvem vi vil ha og ikke ha i livene våre, helt selv. 

 


    Postet: 15.03.2015     Tid: 15:11     Kategori: Kjære-brevene     Kommentarer: 25     Copyright ©

Dagene ingen snakker om



Du vet de dagene du helst skulle opp av sengen om morgenen fordi du vet du har mye å gjøre, men kroppen nekter deg? De dagene tårene bare presser på, og du tror det er noe galt med deg fordi du gråter av ingen grunn. Dagene du føler at ingenting går din vei, at verden hadde vært det samme eller et bedre sted uten deg; det er de dagene ingen snakker om høyt. Men vi har de. Alle har de dagene. Før eller senere kommer følelsen av å være mislykket snikende innpå deg, og du får ikke gjort noe med det. Sannheten er at slike følelser treffer oss alle, selv de som ikke har noen grunn til å føle seg slik. 

I det siste har jeg hatt mange av de dagene. Ukene. Det var i hovedsak derfor jeg sluttet å blogge en stund. Livet har ikke vært annet enn trist, slitsomt og grått i det siste. Men jeg sier det jo ikke, jeg kan jo ikke si det, da tror folk at jeg er gal. Eller at jeg har gitt opp. At jeg er svak. Jeg er ikke svak, jeg er bare et menneske. Mennesker føler. 

Helt fra vi er små blir vi lært opp til at vonde følelser er tabu, at de er dumme å ha. Vi blir lært opp til at å være lykkelig ikke er en følelse, men en destinasjon. "Når jeg blir gammel skal jeg være lykkelig." Nei, når du blir gammel skal du føle på følelsen lykke. Like mye som når du er ung. Du skal føle sorg og smerte og de andre følelsene du har følt hele livet også. Lykke er en følelse, ikke en destinasjon- på samme måte som sorg og smerte og andre følelser.

Problemet er når de vonde følelsene tar overhånd og vi ikke har kontroll på det lenger. Jeg har ikke kontroll. Men jeg er jo bare et menneske. Det blir bra igjen.

    Postet: 10.03.2015     Tid: 15:45     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright ©
Hei, der! Du har nå kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 år, og det går stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til å lære noe nytt! Vil du vite mer om meg? Følg med på bloggen, da vel! :D
hits