hits

Krafttak mot kreft - senskader



Jeg er s glad for at dette endelig prates om!!! Som jeg og mange andre kreftpasienter har opplevd, s er det vel kanskje det at man aldri blir seg selv igjen etter en kreftbehandling. Noen kommer seg fort p beina og tilbake p plass i livet sitt, mens andre m tilpasse seg og "lage seg et liv" p nytt. Det er n fire r siden jeg ble friskmeldt fra kreft, faktisk nyaktig fire r siden 6. mars. Men livet mitt ble aldri det samme.

Jeg har ikke fullfrt videregende. Jeg har ikke jobb. Jeg har ikke frerkort. Alle de som fortalte meg at de var der for meg er borte, for jeg klarte ikke opprettholde noe sosialt liv. Jeg slet lenge med en rar smak i munnen, med en prikkende flelse i fingrene og jeg sliter fremdeles med utmattelse. Det er s lett for folk utenfor si "slutt sutre, du fikk livet i behold." Men dette er ikke et liv snn jeg husker det. Jeg er jo selvsagt glad for at jeg lever, men jeg synes vi m prate om holdningene folk har rundt dette. Kroppen min kunne tatt livet av meg, jeg kunne vrt langt mer uheldig, men jeg synes n jeg er litt uheldig likevel.

Og det verste er vel kanskje ikke en rar smak i munnen og prikking i fingrene, det verste er at verden gr videre uten meg, og jeg ikke fr til noen ting. At jeg er redd for prve p nytt nr jeg har mtte slutte p skolen to ganger allerede, gi opp en drm om bli fotograf, fordi kroppen min maktet ikke gjre det hjernen ville at den skulle gjre. Lenge var det nok g ut dra i en time, og s mtte jeg hvile i flere dager etterp. Det gr jo fremover, for all del, men jeg har mttet ofre mye noen p min alder ikke skulle behve ofre. Vennene mine har utdanning, de har flyttet vekk herfra, de har jobber og de har et sosialt liv. Alt det forsvant for meg med kreften. Jeg sitter i senga mi og ser p mens dagene flyr forbi. Jeg ser at venninnene mine blir sykepleiere og at kompisene mine fr seg kule biler. Jeg fr stadig hre "Nr skal du gjre noe med livet ditt da? Nr flytter du ut? Hva gjr du om dagen?" ...og alt jeg kan svare er ingenting. Jeg eksisterer. Det er det jeg gjr. N vet du. 

Det gjr vondt, virkelig. Virkelig vondt. Antall ganger jeg har tenkt tanken p gi opp er skremmende. Men jeg blir holdt p beina av noen f mennesker rundt meg, heldigvis.

leve ER mer enn bare overleve. 


Dere kan donere penger til saken her <3 

 

    Postet: 13.03.2018     Tid: 23:24     Kategori: Hjertesaker     Kommentarer: 2     Copyright
Hei, der! Du har n kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 r, og det gr stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til lre noe nytt! Vil du vite mer om meg? Flg med p bloggen, da vel! :D