Pretty please, wipe your eyes and put up your head

    31.05.2014 /  19:12  /  Meninger  /  2



Velkommen til 2014, dere. Her er handler alt om kropp, alkohol og psykiske lideser. I 2014, der er flelsene til folk viktigere enn de som sulter, er ddssyke og ikke har et hjem. Det er ingenting galt med vre sykelig tynn, men det er galt vre altfor overvektig. Drikker du ikke, da er du ikke kul, og hvis du skriver om plagene dine (som forresten de aller fleste har) er du oppmerksomhetssyk. Hvis du forteller noen at du er deprimert, s viker de unna deg og tenker at du er farlig. Hvis du forteller at du har spiseforstyrrelser; da har du funnet opp den diagnosen helt selv. Har du kreft, ja- da er du baaare ute etter oppmerksomhet!

Jeg hater denne generasjonen.

    Postet: 31.05.2014     Tid: 19:12     Kategori: Meninger     Kommentarer: 2     Copyright

FOTO: Skullcandy







    Postet: 27.05.2014     Tid: 18:10     Kategori: Foto: Diverse     Kommentarer: 4     Copyright

FOTO: Twilight












    Postet: 22.05.2014     Tid: 22:48     Kategori: Foto: Diverse     Kommentarer: 6     Copyright

Kreft,- hvordan er det egentlig?



Jeg husker lille julaften som om det var i gr. Jeg husker at jeg kom til Hamar sykehus for noe mamma trodde var en "kontroll," for jeg hadde jo hatt en kul i lret en god stund. Ingen trodde det var farlig fordi det ikke ga noen andre symptomer. Jeg kastet ikke opp, hadde ikke feber, ingenting. Det var bare den kulen.

S kom beskjeden. "Det er en god og en drlig nyhet. Du har kreft, men det vil g bra." Prosessen var ikke s fl. Beinmargsprven var verst. Cellegiften var slitsom, men det kunne vrt verre. Nr jeg stod midt oppi det selv, noe jeg aldri trodde jeg skulle f oppleve; s var det faktisk ikke s ille. Okei, jeg mistet det krllete fine hret, jeg mistet rumpa mi- og puppene mine krympa. Men det kom jo tilbake igjen. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor folk rundt meg syns dette var s forferdelig, for jeg overlevde jo, gjorde jeg ikke? Det var yeblikk der jeg trodde jeg ikke ble frisk, og yeblikk jeg tenkte p hvordan det ville bli hvis jeg ble borte, men jeg var ikke redd.

Midt oppe i dette, p valentinsdagen av alle ting, s fikk jeg "The fault in our stars" av Viljar. Den boka ga meg et helt annet syn p livet. Kreften er ikke deg, den definerer ikke deg som person, men den blir automatisk en del av deg ettersom den lever inne i deg. Det kreften vil, det er jo leve. Det er en kamp, enten s vinner du; eller s gjr den det.

Jeg husker ogs jeg fikk en kommentar p bloggen her om at "KREFT ER VANLIG!!! HERREGUD SKJERP DEG!"
Kanskje det er vanlig, men det er ddelig. Tenk p det. Tenk om du en dag str der selv. Det hadde ikke vrt s kult og vanlig, hadde det det?
Det verste med ha kreft, tror jeg, er det at det ikke er s mange rundt deg som forstr. Ingen tilfeller er like heller. Det er ogs ettereffektene av det, nr du er s sliten at du ikke orker g tilbake i en normal hverdag. Jeg trodde det ville ta meg noen uker, men der tok jeg feil. Jeg blir bare mer og mer sliten, og det er faktisk utrolig frustrerende. Jeg vil s gjerne, men fr ikke til. Jeg prver komme meg ut for vre sosial, men bare noen timer tar knekken p meg.

Det er lov vre sint, lei, frustrert og alt det der. Alle skjnner jo det, (bortsett fra Mr. eller Mrs.Smartypants som sier at kreft er vanlig, da.)
Men det er ikke lov gi opp

    Postet: 15.05.2014     Tid: 18:06     Kategori: Personlig     Kommentarer: 7     Copyright

Prv g en mil i mine sko

Det evige kaoset i hodet ditt, de endelse nettene uten svn, de trevte yeblikkene du aldri ser ut til bli kvitt. Det er de som fr deg til tvile, ikke sant? Tvile p om du skal fortsette leve, eller om du bare skal sette deg ned, gi opp og d. Det er de gr dagene der du vkner og skulle nske du aldri gjorde det. Du ser at folk rundt deg har det s bra, og du vil bare d. Du str opp likevel, selv om du er s sliten at du skulle helst blitt hjemme istedet for dra p skolen eller vre sosial. Kroppen din er tung som bly, du unngr alle speil fordi du fler deg forferdelig. Smilet ditt er ikke lenger et smil, det er bare en strek midt i ansiktet og ynene dine er triste og har mistet all gld. Det er dette som fr deg til tvile, er det ikke?

Hvis du svarte ja n, s husk at uansett hvor mye du tviler, uansett hvor sliten du fler deg; Flelser er ikke konstante. De varer ikke evig. Det kan ta noen dager, uker eller r, men en dag vil du vkne opp og fle deg bra igjen. Du vil endelig ha gleden av livet, du vil vkne og fle en slags glede i hele kroppen, og du vil p nytt ha energi. Hvis du har ndd bunnen, s er det egentlig en bra ting,- da kan det jo bare g en vei!

Du er verdt livet, du er verdt hjelp. Det kan vre skummelt ta imot, men det er verdt det. Nr du har tatt frste skrittet og spurt om hjelp, da har du kommet veldig langt. Du er modig nok til det, du er modig nr du innrmmer at du har et problem. Dessuten, hva er det verste som kan skje? Du er et menneske, og det er menneskelig ha det vondt; enten det er fysisk eller psykisk. Du gr jo p sykehuset hvis du har brukket noe for bli fikset,- s det er p tide ta imot hjelpen du fortjener.

    Postet: 11.05.2014     Tid: 17:46     Kategori: Personlig     Kommentarer: 5     Copyright
Hei, der! Du har n kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 r, og det gr stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til lre noe nytt! Vil du vite mer om meg? Flg med p bloggen, da vel! :D
hits