hits

Vi m prate om det vonde


Foto: Karianne Nss <3 

Jeg vet det er lett si, og vanskelig tro p. "Ting blir bedre." Men i gr kveld mtte jeg et menneske i drpningen p en bar her i Elverum som forandret noen ganske mrke hjrner i sinnet mitt. Hun visste godt hvem jeg var, vi hadde en felles venninne for mange r tilbake. De pleide lese bloggen min begge to. Jeg prvde prate om det en gang tidligere, 03. november 2014, for vre eksakt. Men det er vondt dere, det er vondt miste noen. Det er akkurat det som er en del av problemet, at nr noe er vondt s prver vi ikke fle p det, vi gjemmer det vekk. Og det kan bli farlig. Det var farlig da, og det er farlig n, kanskje mer enn noensinne. S n skal jeg prate om noe jvlig ubehagelig. 

Vi mistet venninnen vr. Ikke fordi vi ble uvenner eller noe, men fordi hun valgte forlate oss. Hun var god til siste stund, og selv om jeg ikke fr svar skriver jeg fortsatt til henne.

Jeg ble venn med en jente for noen r siden som var flink til mye rart. Hun lrte seg strikke, hun kunne synge, ta bilder, hun var flink i hndball og hun satt alltid andre fr seg selv. P den tiden hadde jeg nettopp gtt gjennom cellegiftbehandling og hadde allerede vrt innlagt en gang fordi jeg hadde en drlig psyke. Hun sjekket om jeg hadde det bra titt og ofte, mens jeg fikk hre de nydelige sangene hun spilte inn og sendte til meg mens hun ogs oppdaterte meg p dagene sine. Mange dager var lange. Mange dager var preget av ensomhet, noen dager var s tunge at de endte med legevakt og sammenbrudd. En gang tikket det inn en melding om at det gikk litt for langt. Men det gikk bra, det lovet hun. Det gikk jo alltid bra. Og selv hvor mye jeg sa det gikk fint at hun fortalte meg ting, unnskyldte hun seg alltid for at hun var s negativ. Hun satt alle fr seg selv, alltid. Dette var et prakteksempel. 

Verden er kald. Den er ond, og jvlig, og ikke minst vond. Vi m prate sammen. Vi m gi hverandre en ekstra klem og aldri slutte si at vi er glad i hverandre. Jeg prvde lenge prate om det, men jeg ble kalt oppmerksomhetssyk og valgte tie. Jeg skal aldri tie igjen. Nr man mter mennesker tilfeldig p gata og de forteller at du har hjulpet de gjennom noen av de verste tidene i livene deres, s tier man ikke. Vr pen om det vonde, normaliser at det er greit ha vondt. Det er greit, det er menneskelig! 

 

Takk til Ingrid for en fin og pen samtale i natt, jeg hper dette er til hjelp for flere

<3 




815 33 300 - Kirkens SOS, dgnpen krisetelefon
116 123 - Mental helse, dgnpen krisetelefon
116 111 - Krisetelefon for barn, pen fra 15.00 - 08.00 i hverdager. Dgnpen i helgene
800 33 321 - pen fra 14-20, Kors p halsen 
81000277 - Homofiles ungdomstelefon, pen alle dager untatt lrdag fra 18-22

 

    Postet: 16.09.2018     Tid: 20:30     Kategori: Hjertesaker     Kommentarer: 2     Copyright

You told me back then that I was meant for something better



Jeg har ikke oppdatert her p en stund, men det skal jeg gjre n! Hvis du ikke har lest bloggen min fr, velkommen! Og hvis du har, velkommen tilbake.

Jeg har nettopp flyttet til Oslo for flge drmmen min om bli fotograf. Jeg sa allerede da jeg var fire r gammel at jeg skulle bli fotograf, og i niendeklasse hadde jeg allerede bestemt at jeg skulle til Oslo for ta bilder. S her er jeg, etter mange r med altfor mye motgang har jeg funnet et sted jeg fler meg hjemme. Hva er egentlig hjemme? Jeg vet ikke, et sted der man fler man hrer til- kanskje. De som kjenner meg vet at jeg har slitt en del med ensomhet oppgjennom, men selv om jeg sitter alene i den lille hybelleiligheten min om kveldene, s gjr jeg ikke det lenger. Ensomheten er borte. Jeg vet at jeg har noe se frem til nr morgendagen kommer. Menneskene rundt meg er s snille, og de er s opptatt av ta vare p hverandre. De venter p meg selv om jeg ikke ber de, nr jeg er vant til at folk gr fra meg. De inviterer meg med p ting, og jeg er vant til at jeg ikke fr noen invitasjon. Dette er en helt ny verden for meg, jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for denne muligheten. Jeg har fortsatt fatigue, jeg blir fortsatt utslitt, men jeg fler endelig at det er verdt det. 

S jeg vil dere skal vite at ting er mulig, det er lys finne i en ellers ganske kald og trist verden.

Jeg fant mitt hjem, n er det din tur til finne ditt 

    Postet: 06.09.2018     Tid: 22:15     Kategori: Personlig     Kommentarer: 0     Copyright
Hei, der! Du har n kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 r, og det gr stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til lre noe nytt! Vil du vite mer om meg? Flg med p bloggen, da vel! :D