
Kjære lærere, dette er noe jeg vil dere skal lese.
Jeg er ei jente på 18 år, og jeg har en lillebror med dysleksi. Helt siden barneskolen har han hatet lekser, prøver, og oppgaver på skolen fordi ingen forstår han. Jeg har sett han oppgitt, lei seg og frustrert fordi dere ikke skjønner situasjonen hans. Men, jeg har også sett han lykkes. Stjernene i øynene hans når han kommer hjem med en god karakter, og jeg vil se det flere ganger.
Han har blitt lært opp til å tro at han er dum fordi han ikke er like flink til å skrive som alle andre. Han har opplevd at lærere har gitt han opp og snakket nedlatende til han, som om han var en liten unge. Lillebroren min er ingen unge, han er nå 15 år og en skikkelig smart tenåring. Han kan så mye, men dere har ikke planer om å gi han sjansen til å vise hva han kan. Det dere fokuserer på er at språket skal være korrekt til enhver tid, at han skal klare alt på lik linje med de andre i klassen sin.
Han kan ikke det, skjønner dere. Han prøver, og det må være godt nok. Han prøver veldig hardt. Nylig hadde han en matteprøve på skolen, og han har fått en egen bok fordi tall og bokstaver faktisk går litt i surr. Når han kommer på skolen, så får han en prøve sånn som alle andre. På lik linje som de andre. Skjønner dere ikke at det er feil? Han har ikke lært det de andre ungdommene har lært, han. Fordi dere lovet å hjelpe han, og da forventes det jo en prøve siktet mot det han har lært. Er det da hans- eller deres feil at han får en 1'er på matteprøven sin?
Lillebroren min er slettes ikke dum, han forstår så mye, han kan så mye, men han må få det fortalt. Med ord. Verbalt er han vel kanskje den flinkeste 15åringen jeg kjenner. Dere bruker feil taktikk. I stedet for å klage på det han ikke får til, ros han for det han kan. Dere skal jo dytte han opp, ikke rive han ned.
Mvh. ei jente som vil se lillebroren sin lykkes