Er det en ting jeg avskyr, virkelig, virkelig avskyr, så er det mennsker som sier at de har verre problemer enn andre. OK, du har diagnoser, du er hos legen fire ganger i uken, du smiler aldri, men det er ikke dermed sagt at du har det verre enn noen andre. Jeg hater at enkelte skal gjøre andres problemer om til bagateller. For noen kan kjærlighetssorg eller et tap av hunden sin være det verste som noensinne har skjedd. En trenger ikke en diagnose for å føle smerte, eller for å føle seg dårlig. Selv om jeg smiler er det ikke dermed sagt at jeg har det bra, det betyr bare at jeg ikke orker å sutre over livet mitt hele tiden. Jeg prøver å gjøre noe med det, jeg prøver å ha det bra. Selv om jeg har mange venner betyr ikke det at jeg har god selvtillit, eller har det bra med meg selv. Men igjen; jeg prøver. 

Dette er ukens temafoto! Temaet er i dag Halloween. I samarbeid med Eirin, Elise, Anette, Ida-Michelle, Julia, Annika og Thea poster jeg annenhver søndag et tema. For å se flere bilder må dere klikke dere inn på bloggene dems! 
Jeg tolket denne ukens tema sånn som dette, fordi jeg har øvd en del på sminke i det siste. Håper dere like bildene :D 

Det er veldig lenge siden jeg har postet selvportretter, egentlig. Altså, sånne som er tatt på dagen. SÅ, jeg tok et bilde i dag! Håret mitt begynner å bli irriterende langt (haha), og i den anledning setter jeg det opp med en bandana. Jeg får tilbake krøller til og med(!!)

Så slenger jeg med et par bilder til, og jeg vil bare si takk for responsen på innlegget om lillebroren min! Det betyr veldig mye for både han og meg :-)

Det er lett for deg som en "normal" person å si at andre bare skal skjerpe seg, at det bare er å spise, eller lese litt mer. Kanskje sette litt ekstra insulin eller slappe av, ta en lur. Problemet med de usynlige sykdommene og problemene, sånn som diabetes, depresjon, dysleksi, ME, diverse spiseforstyrrelser o.l, er at det ikke er så lett som alle skal ha det til. Det er ikke bare å "ta seg en lur." Det er ikke bare å lese. Dette krever så mye av en person, det er utfodringer i hverdagen uten like. Det er lett å ta en kreftpasient på alvor, fordi man ser utfallet. Når noe er usynlig; ja, da er det usynlig.

Se for deg at du er en fugl, du skulle hatt to vinger, men du har bare en. Alle andre flyr lett som ingenting, men du trenger hjelp. Du trenger hjelp til å holde balansen, og du må jobbe beinhardt for å fly, bare litt. Du vil så gjerne, men du står igjen på bakken. Du får ikke til. Ingen ser ut til å bry seg heller. Du puster og peser og gisper og hopper, du vil så veldig, veldig gjerne. Men det går ikke. Du er syk. Du er ikke som de andre.

Det er ikke bare å skjerpe seg, kroppen vil ikke. Det er vanskelig å være syk, og enda vanskeligere er det når alle forventer det beste av deg bestandig. Noen ganger har du faktisk lov ti å stå opp for deg selv og ta en pause. Helsen din er viktigst, og trenger du hjelp er det alltid noen der for å hjelpe. Du trenger ikke å unnskylde deg for at du har problemer, du er menneskelig. Og vet du hva? Du er ikke alene.

Dette var en påminnelse til alle som føler seg uvel eller litt utenfor. Dere er ikke alene.

Kjære lærere, dette er noe jeg vil dere skal lese.

Jeg er ei jente på 18 år, og jeg har en lillebror med dysleksi. Helt siden barneskolen har han hatet lekser, prøver, og oppgaver på skolen fordi ingen forstår han. Jeg har sett han oppgitt, lei seg og frustrert fordi dere ikke skjønner situasjonen hans. Men, jeg har også sett han lykkes. Stjernene i øynene hans når han kommer hjem med en god karakter, og jeg vil se det flere ganger.

Han har blitt lært opp til å tro at han er dum fordi han ikke er like flink til å skrive som alle andre. Han har opplevd at lærere har gitt han opp og snakket nedlatende til han, som om han var en liten unge. Lillebroren min er ingen unge, han er nå 15 år og en skikkelig smart tenåring. Han kan så mye, men dere har ikke planer om å gi han sjansen til å vise hva han kan. Det dere fokuserer på er at språket skal være korrekt til enhver tid, at han skal klare alt på lik linje med de andre i klassen sin. 

Han kan ikke det, skjønner dere. Han prøver, og det må være godt nok. Han prøver veldig hardt. Nylig hadde han en matteprøve på skolen, og han har fått en egen bok fordi tall og bokstaver faktisk går litt i surr. Når han kommer på skolen, så får han en prøve sånn som alle andre. På lik linje som de andre. Skjønner dere ikke at det er feil? Han har ikke lært det de andre ungdommene har lært, han. Fordi dere lovet å hjelpe han, og da forventes det jo en prøve siktet mot det han har lært. Er det da hans- eller deres feil at han får en 1'er på matteprøven sin? 

Lillebroren min er slettes ikke dum, han forstår så mye, han kan så mye, men han må få det fortalt. Med ord. Verbalt er han vel kanskje den flinkeste 15åringen jeg kjenner. Dere bruker feil taktikk. I stedet for å klage på det han ikke får til, ros han for det han kan. Dere skal jo dytte han opp, ikke rive han ned. 

Mvh. ei jente som vil se lillebroren sin lykkes

I dag er dagen for å la BH-en ligge igjen. Ved å gjøre dette, så støtter man brystkreft. Jeg må innrømme at jeg stusset litt; fordi brystkreftpasienter blir vel ikke bedre av å se på andre friske bryster, når de ikke har noen selv,- eller har implantater? Men jeg skjønte jo etterhvert at det er for å gjøre folk OBS på sykdommen. Det er mange ting du kan gjøre istedet for å gå uten BH, du kan for eksempel kjøpe en rosa sløyfe til Rosa Sløyfe-aksjonen, det får du gjort på butikker som Lindex og her. 

Jeg har en gledelig nyhet! Temafoto er tilbake, denne gangen med Eirin, Elise, Anette, Ida-Michelle, Julia, Annika og Thea. Vi kommer til å poste et tema annenhver søndag, så det er bare å følge med! Denne ukens tema var musikk, så jeg tenkte å utnytte naturen nå som den er så fin, og parykken min før håret ble for langt (haha.) Så, her er min bildeserie. Med gitar og greier. De fleste forbinder gitarer med musikk.....

..og her er originalen!

Med kroppskunst, så mener jeg altså tatoveringer og piercinger. Jeg vet at noen generasjoner over meg (og folk på min alder også) har noe imot både tatoveringer og piercinger, og hvis du er som noen jeg kjenner, så klarer du ikke å holde tåta om hvor fælt du syns det ser ut. 

Så, okei, du liker ikke tatoveringene til en person, eller tatoveringer generelt, og det er greit. MEN, er du i nærheten av en person som faktisk har dette på kroppen sin, hold kjeft. Selv om du har holdt deg "for god for sånt," trenger du absolutt ikke å rakke ned på andre som syns dette er fint. Jeg har fått slengt det så mange ganger i trynet av noen som står meg nær- at tatoveringer er så fælt og man ødelegger kroppen sin og blablabla. Bare så det er sagt, det er veldig få 80-åringer med veldig pen hud uansett. Det er min kropp, jeg gjør som jeg vil. Dessuten er det ingen som tvinger deg til å se på det. Jeg tatoverer ikke kroppen min for å tilfredsstille deg, du har kanskje vansker for å tro det, men noen ganger gjør faktisk folk ting for seg selv også.

Jeg mener at mennesker skal få gjøre det de vil med kroppen sin, uten at noen har rett til å dømme og rakke ned på noen av den grunn. 

Det er faktisk ganske vanskelig å trykke på "publiser" for tiden. Jeg vet jo at det er en del folk som leser bloggen min fordi de vil slenge dritt. Dessverre for dere, uansett om dere er anonyme eller ei, så blir hver eneste IP-adresse lagret, og jeg har null problem med å finne ut hvor dere bor eller hvem dere er. Blir det for ille, så er det ikke noe problem for meg å si ifra til noen som kan gjøre noe med det heller. 

Jeg har en del brutale meninger, og de kan være støtende for andre. Der får jeg for å ikke være en rosablogger! (Søren.) Men, jeg har ingen planer om å lyve. Saken er den at; vi har blitt opplært til å skjule sannheten hele livet. Vi har blitt opplært til å skjule ting vi hater ved oss selv. Det er derfor folk dekker til kviser og folk lyver. Jeg har planer om å gjøre noe med det. Jeg bryr meg ikke om verden vet om hemmelighetene mine, uvanene mine, for det er sånn jeg er og sånn jeg forblir. Menneskelig. Det er ikke noe poeng for deg der ute å lese bloggen min hvis du vet du ikke liker det som står her. Det går an å bruke tiden sin på noe annet enn å komme med dritt på andres hjemmesider, for helt ærlig, da har du et skikkelig problem med deg selv som du burde få hjelp for.

Er det en ting jeg ikke kan fordra, så er det gutter som snakker om og til jenter som de er objekter. Vi er i 2014 og de fleste burde ha fått med seg at jenter er en grunn til at dere ble født og fremdeles eksisterer. Hva skulle dere gjort uten oss? Det er faktisk ikke greit å spørre om nakenbilder i hytt og pine, det er ikke greit at dere ber oss gjøre ditt og datt og forventer at vi skal se sånn og sånn ut. Dette er bare en av grunnene til at jeg misliker pornoindustrien så veldig, noen har vansker for å skille film og virkelighet, og tror at de kan bruke jenter som de vil. I tillegg til utnyttelse, det er sykt og galt på så mange måter. (Kan komme tilbake til det en annen gang.)
Okei, rumper og pupper er fint å se på og godt å ta i, men dersom du ikke har tillatelse, IKKE RØR. Nei er nei, uansett. Og bare så det er klart, uansett hvor lite klær ei jente har på seg, så ba hun deg ikke om å ta på henne. 

Jeg vet at en del gutter er opptatt av å "være mann," og vil du være mann, så får du respektere damer som en mann burde gjøre.

Dette gjelder selvsagt begge veier, men siden jeg skrev om jenteproblemer i går, så dro jeg opp dette i dag.

I dag var Fredrik fotograf og jeg modell. Det var en rar vri, og dette er resultatet!

Jeg syns faktisk skikkelig synd på våre kjære, gode gutter. Tenk at de må ta seg av oss jenter hver eneste dag! Evige humørsvingninger, og sier de ett eneste ord feil, så er det verdens undergang. Guttene må høre på vårt endeløse drama, hvem vi "bitchblikket" i dag og hvem vi har planer om å bitchblikke i morgen. Vi kan skylde på at vi har mensen, men alle vet at det bare er en gang i måneden. Stakkarene må jatte med, og hvis de ikke gjør det får de også gjennomgå. Vi skal stadig ha bekreftelse på at vi er penest og den eneste ene, derfor spør vi om hun og hun er pen,- og får vi ikke svaret vi vil ha, da kan dere like godt grave deres egen grav.

Jenter klager stadig over at det er vanskelig å være oss, med tanke på kroppspresset og skjønnhetsidealene, men jeg kan ikke tenke meg hvor vanskelig det må være for guttene. Nei, jeg syns virkelig skikkelig synd på dere, gutter.

Er det en ting jeg har lært om treningsstudioer er det at hvis du er ny- så har alle rett til å granske deg ned til hver minste detalj. Stirrer du tilbake, da er du en syndebukk.

Det var en del ting som gjorde at jeg ble skeptisk til å trene på et studio, og en av tingene var de gigantiske speilene som gikk fra taket til gulvet. Noen er på treningsstudio for å trene, og andre er der for å studere seg selv og glo i "all hemmelighet" på de andre. I dag var det en fyr der som gjorde nettopp det. Han gransket seg selv etter hvert eneste apparat han hadde brukt. "Jeg er stor og tøff," sa han sikkert til seg selv.

Jeg fant også ut at det er en god idè å ikke klage på alt man gjør. Jeg klaget nemlig en hel del, og noen burde egentlig ikke sluppet meg inn fra starten av. Så mange stygge blikk på en gang er det lenge siden jeg har fått...

Det verste er vel å være nybegynner, fordi alle andre virker så mye bedre. MEN, man må starte et sted!

Viljar og jeg laget en video om å være i et forhold med en tydelig høydeforskjell. Med hans hele 183 cm og mine 158,5 cm over bakken har vi nå laget fordeler og ulemper med høydeforskjell. 

Natten er alltid mørkest. Ikke bare ute, men også i tankene mine. Jeg lurer alltid på hvorfor jeg er som jeg er, gjør som jeg gjør og sier som jeg sier. Jeg tenker ofte at jeg ikke er god nok, at kjæresten min og vennene mine fortjener bedre enn meg. At de skulle ønske jeg var en annen. Tankene er farligst om kveldene. De har nesten tatt livet av meg -flere ganger.

I det siste har det vært bedre enn på lenge, men hver gang jeg har en opptur, så vet jeg at den går lengre ned etter den har vært oppe. Jeg har ikke veldig lyst til å sitte på med denne berg-og-dalbanen, jeg har fått nok. Dessuten, jeg hater de karusellene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre. Behandlinger jeg har fått hittil har gått dårlig. Jeg har forsøkt altfor hardt å gjøre noe med meg selv. En gang så hardt at det gikk ordentlig galt, og jeg mistet meg selv. 

Jeg skjønner at det er noe galt med meg, men jeg skjønner ikke hva.