hits

Tid for rive murene- kanskje for deg ogs

Jeg har alltid vrt sensitiv. Ekstremt. Jeg grt nr folk s stygt p meg, grt nr jeg flte at jeg ble gjort narr av, jeg grt nr noen endret tonen i stemmen sin for prate til meg, og jeg grt nr jeg trodde at jeg ikke var verdt noe som helst fordi folk forlot meg. Jeg flte skam nr jeg pratet om hvordan jeg hadde det, jeg flte at jeg, en hvit jente som bor med en gjennomsnittlig oppegende familie i Norge, ikke hadde lov til ha det vondt. Folk mente at jeg ikke kunne ha det, for jeg var jo pen, og fikk likes p Facebook og Instagram. Det var alt som hadde noe si i deres hoder.

S, jeg bygget opp murer. Murer hye som skyskrapere, ingen skulle f komme inn p meg. Ingen skulle f muligheten til komme s nr at de kunne sre meg. Hver gang noen kom nr, dyttet jeg de vekk. Laget alle unnskyldninger jeg bare kunne komme p for holde de p avstand. Det var ikke fordi det var noe feil med menneskene som var glad i meg, det var fordi jeg selv ikke trodde at jeg fortjente noe bra. Jeg fortjente ikke vre elsket eller  ta opp plass i noens liv. Det var snn jeg s det. 

Men en kveld for noen uker siden hadde jeg et vendepunkt i livet mitt. Som vanlig hrte jeg p trist musikk, bladde gjennom Tumblr for se etter enda tristere bilder om hvor verdils jeg var, fr jeg til slutt vendte blikket mot veggen og s meg selv rett i ynene. (Mamma har hengt opp bilder av meg p veggen min. Koselig, I know.) Det er et par bilder jeg laget i forbindelse med UKM et r bestevennen min kom ut som transseksuell. Det er bilder fra en kort periode i livet mitt jeg inns at jeg var flink til noe og hjalp noen. Og det var da jeg inns at jeg var ment for noe strre. Jeg er ikke ment for ligge i senga mi og hate p meg selv, eller for skyve folk unna.

Jeg bestemte meg for ikke gi opp p meg selv slik jeg har gjort s altfor mange ganger. For ikke gi opp p menneskene rundt meg. Jeg bestemte meg for gi alt isteden. For hjelpe mennesker med den smerten jeg allerede har flt og kjent p, for skrive om den slik at folk ikke trenger vre redde for at de er alene. Jeg vil slippe folk inn, vre med nr folk feiler og nr det gr bra. Vi er bare mennesker alle sammen, og mennesker trenger mennesker. Jeg vil ikke gjemme meg bak murer lenger, jeg vil gi, gi s mye at hjertet bare er fylt med kjrlighet.

Vi er alle s redde for bli sret, for at vi ikke skal vre nok. Vi er s redde for ta sjanser, for vise at vi er srbare, for skille oss ut. Men vi m. Det er s viktig, vi trenger flere folk som str opp og sier at "dette er meg, og snn kom jeg meg gjennom mine mrkeste dager." Verden trenger mer av det som bygger oss opp og mindre av det som bryter oss ned. 

Jeg er klar 

    Postet: 09.11.2017     Tid: 16:49     Kategori: Personlig     Kommentarer: 1     Copyright
Hei, der! Du har n kommet til min lille foto og-tankeverden! Jeg er Ingrid, 18 r, og det gr stort sett i Canon 600D her. Jeg anser meg selv som en kreativ og utforskende jente, og sier sjeldent nei til lre noe nytt! Vil du vite mer om meg? Flg med p bloggen, da vel! :D