Mobbing og humor er IKKE det samme
Jeg har vært utsatt for mobbing siden jeg var liten jente. Med årene har det blitt mye bedre, og jeg har lært å stå opp for meg selv. Problemet er at det er visst ikke alle som skjønner at de faktisk gjør folk vondt og gir seg aldri. Jeg hadde en episode her en dag med en fyr som over tid har plaget meg med spydige kommentarer, og gjentatte ganger har jeg sagt til han at jeg liker det ikke, jeg synes ikke noe om kommentarene hans. Svaret var hårreisende.
“Jeg er lei av deg fordi du sensurerer humoren min.”
Vet du hva jeg er lei? Jeg er lei av folk som tror at mobbing kan forveksles med humor og finner det tilfredsstillende å hakke på folk. Jeg er lei av at hver gang jeg står opp for meg selv og sier ifra at jeg ikke liker oppførselen til noen, så skylder de på at det “bare er for moro.” Det er ikke morsomt, ikke for parten som blir utsatt i hvert fall. Dritkult hvis du finner det morsomt å være kjip mot folk, men det blir fort et problem du må ta konsekvensene av. Hvis det har seg sånn at du ikke kan ha “humor” uten å få folk til å føle seg dårlig med seg selv burde du kanskje ta en dyp og lang omgang med deg selv, for det er på ingen måte greit.
The worst
I want to talk
about what happened
without mentioning
how much it hurt.
There has to be a way.
To care for the wounds
without reopening them.
To name the pain
without inviting it back
into me.