Det er så lenge siden jeg har pratet om ting som opptar meg, som jeg synes er viktig, og som i hovedsak gjorde at jeg fikk en liten gjeng med følgere her på bloggen i utgangspunktet. Jeg trodde alltid på åpenheten, det ærlige, og ikke mye har forandret seg, annet enn at jeg gang på gang har fått høre at jeg prater for mye om noe. Mennesker jeg har vært venner med, mennesker jeg har møtt på byen, kommentarfelt, baksnakking, de mener jeg prater for mye om kreft. “Get over it,” liksom. Men hvordan bare kommer man seg over noe som har preget livet ditt i den grad at du ikke lenger er et 100% fungerende menneske? Hvordan bare kommer man seg over noe man har sittet fast i de fem siste årene? For sånn er mitt liv, og jeg synes du er jævlig heldig som klarer å gå videre med ditt. Jeg er stuck.
Jeg vil bare si tusen takk for all støtte både mamma og jeg, og resten av familien fikk på innlegget i går. For en respons!! Det ga meg lyst til å blogge igjen, så fremover tror jeg at jeg skal holde bloggen gående. Jeg ønsker å gi de som vil fortelle noe en stemme her på bloggen, enten dere ønsker å være anonyme, eller med navn. Hvis du har noe du har lyst til å bidra med, please kontakt meg på Facebook (Ingrid Jackson) eller mail! ([email protected]) – ikke le, laget e-posten da jeg var liten 🙁
I mellomtiden, her er en liten fotoserie. Håper å høre fra dere!!
Alle har hørt min historie, om hvordan det var da jeg hadde kreft, fra innsiden. Men jeg har ikke fortalt på bloggen at pappaen min fikk kreft i 2017, og at bestemor har det nå. Her er mamma sin historie om hvordan hun har opplevd det hele.
Jeg har delt lite på bloggen om Sjur. Jeg tror det var fordi jeg sa til meg selv en gang for lenge siden at dersom jeg fant en kjærlighet som var så fin, ville jeg ikke jinxe det. Plutselig kunne det jo gå rett til helvete dagen etterpå, ikke sant? Vi ser det jo hele tiden, kjærestepar som virker så fine utad, aldri noe tull, og plutselig er de ikke sammen mer. Men så tenker jeg at hvis det går til helvete, så var det i det minste fint så lenge det varte. Jeg skal ikke gå så veldig inn på forholdet vårt nå heller, men jeg vil fortelle om en følelse.
En følelse av å høre til. Av å vite hva hjem er. Å slippe rastløshet. En følelse av å se ut av vinduet i Oslo på en varm vårdag, og våkne i armene til noen du elsker. Følelsen av å ha håp for fremtiden og se overflaten, etter at man har i så mange år bare sunket med et anker rundt begge beina. Følelsen av at man kan le på ordentlig, fra langt nede i magen, når man i mange år bare har lært seg å lage en bue som former et smil med leppene. Jeg vet at man ikke skal gjøre et annet menneske til sin kilde til glede, eller lykke, om du vil.
Men noen ganger trenger man et lite dytt i rumpa, som bringer frem det beste i deg selv
