Kjære voksne mennesker der ute… Som overhode ikke klarer å oppføre seg…
Logg av internett. Klarer du ikke å oppføre deg som et voksent menneske, har du ingenting på internett å gjøre. Ja, du har ytringsfrihet, men den er ikke fullstendig. Du kan ikke henge ut og mobbe folk, der går grensa. Ungene lærer etter deg, fordi du skal være et forbilde.
Kommentarfeltene til VG og Dagbladet er aller verst. Det er ikke måte på hvor rasitiske og frekke mennesker kan være. Hva er det som får noen til å gjøre slike ting?
Jeg er medlem i en jentegruppe på facebook, og medlemstallet er vel på 40.000 jenter i dag. Det er ingen nyhet at flere enn tre jenter ikke går bra, men hey, nettvett og oppførsel burde vel alle lært seg før de slipper til på internett. Det har hendt at det har vært så ekstreme tilfeller av mobbing at jeg har måttet ta kontakt med foreldrene til de det gjaldt, og likevel forsvarte foreldrene ungen sin. Du kan ikke rettferdiggjøre en mobber.
Det er greit det, jeg skal ikke oppdra verken deg eller dine barn, men da får du gjøre det selv. Mobbing er ikke greit, uansett. Du er et forbilde og forelder, du får ta tak i hva ditt barn gjør på internett.
Dette er en stor greie, og vi må snakke om det. Vi må snakke om det til vi har fått alle med oss. Det er viktig, fordi de er mennesker. De er som deg og meg.
Jeg snakker selvsagt om flyktningene som er overalt i media om dagen. (Hvordan kan noen ha unngått å få det med seg?!) 50 millioner mennesker er på flukt fordi landet deres blir bombet og herjet ned. Er ikke det grunn nok til å hjelpe dem? Her sitter vi i lille, rike Norge og har det godt, varmt og trygt. Vi har hver vår smartphone, varme klær, en datamaskin, speilreflekskameraer, kjøleskap, familie, vi har sykehus, penger, omsorg, og vi har et hjem. Et hjem ja, du unner vel kanskje alle et hjem?
Flyktningenes hjem er ikke lenger et trygt hjem de vil bo i. De flykter ikke for moroskyld må du skjønne. Og i hvert fall ikke for å bli møtt med tåregass, anklager for å være terrorister og mer vold. Her klager vi over at maten ikke var slik vi ville ha den, at telefonen gikk tom for strøm, og over at det er så kaldt eller så varmt ute. Dessverre er ikke dette realiteten hos alle.
Tenk om det var deg og meg, at vi var på rømmen for å leve. Forlate alt vi eide og var glad i for å overleve. Tenk om svenskene ikke ville ta oss imot under andre verdenskrig- hvor ville vi vært i dag? Tenk om det var vi som trengte hjelp, og ingen kom. At vi var de redde, sårbare sjelene som hadde en usikker fremtid.
Hele verden må hjelpe til, det gjelder også deg og meg og hele Norge og alle andre land.
