Woohps, you lost
Det går ikke an å tilfredsstille noen i dette samfunnet. Faen heller. Enten så sier man for mye, eller så er man for stille. Når store kjendiser står frem i media om sine psykiske lidelser, så kommer støtten de får an på hvem de er. Det handler ikke lenger om handlingen de gjør, men hvem de er. Når Sophie Elise sier at hun endelig er fornøyd med kroppen sin får hun faen meg hat. Hadde hun vært misfornøyd hadde hun fått hat for det og. Hadde det vært Harald Rønneberg hadde folk jublet fordi han var så “sterk som stod frem i media om det!” …altså? Handlingen er den samme! Det må være mulig å støtte begge deler?
Jeg prøvde å stå frem om hva som feiler meg (I know, it’s a lot,)- jeg orker ikke det tullet med at alt skal være så fint og flott hele tiden. Fordi det er det ikke. Hva slags reaksjoner får jeg? I starten hatet folk på meg fordi “Ingrid har ikke noe å klage over, hun får jo så mange likes på bildene sine!!” – deretter var jeg oppmerksomhetssyk. Så ble jeg skikkelig sjuk, og da kunne folk elske meg. Hvor ble det av dere, forresten?
Nå er det nok. Ta et oppgjør med deg selv før du hakker på folk, seriøst. Jeg kan få så mange likes jeg bare orker, jeg, men det betyr ikke at det er noe bedre på innsiden for det. Andres liker-klikk på Facebook definerer meg ikke som person.
Oppgjennom mine tjue år har jeg møtt mange fantastiske mennesker, et av de lever ikke lenger. Hun skrek høyt og lenge om både hjelp og fred, men det virket ikke som noen tok det på alvor. Når noen er ærlig med deg om hva de sliter med, ta de på alvor. En dag er de ikke der lenger, og det gjør så forbanna vondt. Det er et tomrom som ikke kommer tilbake, for å ta et liv er permanent. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på dette mennesket. Og det gjør like vondt hver dag.
Det er lett å trekke seg unna når sannheten blir for hard å takle. Men å være der for noen er så utrolig viktig og modig gjort. Det letteste er ikke alltid det beste.
Elsk når folk er ærlige, sannheten varer lengst –