Jeg har alltid vært sensitiv. Ekstremt. Jeg gråt når folk så stygt på meg, gråt når jeg følte at jeg ble gjort narr av, jeg gråt når noen endret tonen i stemmen sin for å prate til meg, og jeg gråt når jeg trodde at jeg ikke var verdt noe som helst fordi folk forlot meg. Jeg følte skam når jeg pratet om hvordan jeg hadde det, jeg følte at jeg, en hvit jente som bor med en gjennomsnittlig oppegående familie i Norge, ikke hadde lov til å ha det vondt. Folk mente at jeg ikke kunne ha det, for jeg var jo pen, og fikk likes på Facebook og Instagram. Det var alt som hadde noe å si i deres hoder.
Så, jeg bygget opp murer. Murer høye som skyskrapere, ingen skulle få komme inn på meg. Ingen skulle få muligheten til å komme så nær at de kunne såre meg. Hver gang noen kom nær, dyttet jeg de vekk. Laget alle unnskyldninger jeg bare kunne komme på for å holde de på avstand. Det var ikke fordi det var noe feil med menneskene som var glad i meg, det var fordi jeg selv ikke trodde at jeg fortjente noe bra. Jeg fortjente ikke å være elsket eller å ta opp plass i noens liv. Det var sånn jeg så det.
Men en kveld for noen uker siden hadde jeg et vendepunkt i livet mitt. Som vanlig hørte jeg på trist musikk, bladde gjennom Tumblr for å se etter enda tristere bilder om hvor verdiløs jeg var, før jeg til slutt vendte blikket mot veggen og så meg selv rett i øynene. (Mamma har hengt opp bilder av meg på veggen min. Koselig, I know.) Det er et par bilder jeg laget i forbindelse med UKM et år bestevennen min kom ut som transseksuell. Det er bilder fra en kort periode i livet mitt jeg innså at jeg var flink til noe og hjalp noen. Og det var da jeg innså at jeg var ment for noe større. Jeg er ikke ment for å ligge i senga mi og hate på meg selv, eller for å skyve folk unna.
Jeg bestemte meg for å ikke gi opp på meg selv slik jeg har gjort så altfor mange ganger. For å ikke gi opp på menneskene rundt meg. Jeg bestemte meg for å gi alt isteden. For å hjelpe mennesker med den smerten jeg allerede har følt og kjent på, for å skrive om den slik at folk ikke trenger å være redde for at de er alene. Jeg vil slippe folk inn, være med når folk feiler og når det går bra. Vi er bare mennesker alle sammen, og mennesker trenger mennesker. Jeg vil ikke gjemme meg bak murer lenger, jeg vil gi, gi så mye at hjertet bare er fylt med kjærlighet.
Vi er alle så redde for å bli såret, for at vi ikke skal være nok. Vi er så redde for å ta sjanser, for å vise at vi er sårbare, for å skille oss ut. Men vi må. Det er så viktig, vi trenger flere folk som står opp og sier at “dette er meg, og sånn kom jeg meg gjennom mine mørkeste dager.” Verden trenger mer av det som bygger oss opp og mindre av det som bryter oss ned.
Jeg er klar