“Mine problemer er verre enn dine!”

Er det en ting jeg avskyr, virkelig, virkelig avskyr, så er det mennsker som sier at de har verre problemer enn andre. OK, du har diagnoser, du er hos legen fire ganger i uken, du smiler aldri, men det er ikke dermed sagt at du har det verre enn noen andre. Jeg hater at enkelte skal gjøre andres problemer om til bagateller. For noen kan kjærlighetssorg eller et tap av hunden sin være det verste som noensinne har skjedd. En trenger ikke en diagnose for å føle smerte, eller for å føle seg dårlig. Selv om jeg smiler er det ikke dermed sagt at jeg har det bra, det betyr bare at jeg ikke orker å sutre over livet mitt hele tiden. Jeg prøver å gjøre noe med det, jeg prøver å ha det bra. Selv om jeg har mange venner betyr ikke det at jeg har god selvtillit, eller har det bra med meg selv. Men igjen; jeg prøver

Sånn ser jeg ut, da

Det er veldig lenge siden jeg har postet selvportretter, egentlig. Altså, sånne som er tatt på dagen. SÅ, jeg tok et bilde i dag! Håret mitt begynner å bli irriterende langt (haha), og i den anledning setter jeg det opp med en bandana. Jeg får tilbake krøller til og med(!!)

Så slenger jeg med et par bilder til, og jeg vil bare si takk for responsen på innlegget om lillebroren min! Det betyr veldig mye for både han og meg 🙂

De usynlige sykdommene

Det er lett for deg som en “normal” person å si at andre bare skal skjerpe seg, at det bare er å spise, eller lese litt mer. Kanskje sette litt ekstra insulin eller slappe av, ta en lur. Problemet med de usynlige sykdommene og problemene, sånn som diabetes, depresjon, dysleksi, ME, diverse spiseforstyrrelser o.l, er at det ikke er så lett som alle skal ha det til. Det er ikke bare å “ta seg en lur.” Det er ikke bare å lese. Dette krever så mye av en person, det er utfodringer i hverdagen uten like. Det er lett å ta en kreftpasient på alvor, fordi man ser utfallet. Når noe er usynlig; ja, da er det usynlig.

Se for deg at du er en fugl, du skulle hatt to vinger, men du har bare en. Alle andre flyr lett som ingenting, men du trenger hjelp. Du trenger hjelp til å holde balansen, og du må jobbe beinhardt for å fly, bare litt. Du vil så gjerne, men du står igjen på bakken. Du får ikke til. Ingen ser ut til å bry seg heller. Du puster og peser og gisper og hopper, du vil så veldig, veldig gjerne. Men det går ikke. Du er syk. Du er ikke som de andre.

Det er ikke bare å skjerpe seg, kroppen vil ikke. Det er vanskelig å være syk, og enda vanskeligere er det når alle forventer det beste av deg bestandig. Noen ganger har du faktisk lov ti å stå opp for deg selv og ta en pause. Helsen din er viktigst, og trenger du hjelp er det alltid noen der for å hjelpe. Du trenger ikke å unnskylde deg for at du har problemer, du er menneskelig. Og vet du hva? Du er ikke alene.

 


Dette var en påminnelse til alle som føler seg uvel eller litt utenfor. Dere er ikke alene.

Lillebroren min er ikke dum

Kjære lærere, dette er noe jeg vil dere skal lese.

Jeg er ei jente på 18 år, og jeg har en lillebror med dysleksi. Helt siden barneskolen har han hatet lekser, prøver, og oppgaver på skolen fordi ingen forstår han. Jeg har sett han oppgitt, lei seg og frustrert fordi dere ikke skjønner situasjonen hans. Men, jeg har også sett han lykkes. Stjernene i øynene hans når han kommer hjem med en god karakter, og jeg vil se det flere ganger.

Han har blitt lært opp til å tro at han er dum fordi han ikke er like flink til å skrive som alle andre. Han har opplevd at lærere har gitt han opp og snakket nedlatende til han, som om han var en liten unge. Lillebroren min er ingen unge, han er nå 15 år og en skikkelig smart tenåring. Han kan så mye, men dere har ikke planer om å gi han sjansen til å vise hva han kan. Det dere fokuserer på er at språket skal være korrekt til enhver tid, at han skal klare alt på lik linje med de andre i klassen sin. 

Han kan ikke det, skjønner dere. Han prøver, og det må være godt nok. Han prøver veldig hardt. Nylig hadde han en matteprøve på skolen, og han har fått en egen bok fordi tall og bokstaver faktisk går litt i surr. Når han kommer på skolen, så får han en prøve sånn som alle andre. På lik linje som de andre. Skjønner dere ikke at det er feil? Han har ikke lært det de andre ungdommene har lært, han. Fordi dere lovet å hjelpe han, og da forventes det jo en prøve siktet mot det han har lært. Er det da hans- eller deres feil at han får en 1’er på matteprøven sin? 

Lillebroren min er slettes ikke dum, han forstår så mye, han kan så mye, men han må få det fortalt. Med ord. Verbalt er han vel kanskje den flinkeste 15åringen jeg kjenner. Dere bruker feil taktikk. I stedet for å klage på det han ikke får til, ros han for det han kan. Dere skal jo dytte han opp, ikke rive han ned. 

Mvh. ei jente som vil se lillebroren sin lykkes

BRYSTKREFT

I dag er dagen for å la BH-en ligge igjen. Ved å gjøre dette, så støtter man brystkreft. Jeg må innrømme at jeg stusset litt; fordi brystkreftpasienter blir vel ikke bedre av å se på andre friske bryster, når de ikke har noen selv,- eller har implantater? Men jeg skjønte jo etterhvert at det er for å gjøre folk OBS på sykdommen. Det er mange ting du kan gjøre istedet for å gå uten BH, du kan for eksempel kjøpe en rosa sløyfe til Rosa Sløyfe-aksjonen, det får du gjort på butikker som Lindex og her

TEMAFOTO: Musikk

Jeg har en gledelig nyhet! Temafoto er tilbake, denne gangen med Eirin, Elise, Anette, Ida-Michelle, Julia, Annika og Thea. Vi kommer til å poste et tema annenhver søndag, så det er bare å følge med! Denne ukens tema var musikk, så jeg tenkte å utnytte naturen nå som den er så fin, og parykken min før håret ble for langt (haha.) Så, her er min bildeserie. Med gitar og greier. De fleste forbinder gitarer med musikk…..