Selv om man er friskmeldt, betyr det ikke at man er frisk

I år er det fem år siden jeg var på Radiumhospitalet og fikk cellegiftkurer til håret falt av. Til jeg badet i svette om nettene fordi giften måtte ut igjen. Det er fem år siden jeg og mamma kjørte sykehussenger i gangene, og jeg våknet klokka sju om morgenen fordi jeg ville ha kjeks og melk og sykepleierne lurte på om jeg gikk i søvne. Hele Norge fulgte med på den sytten år gamle jenta som var åpen og ærlig om kreften, de aller fleste håpet det skulle gå bra. 

…og det gjorde det jo. Det gikk jo bra, jeg ble friskmeldt, jeg er heldig fordi jeg fikk leve. Men ting blir aldri de samme igjen, og det er vanskelig å leve med. Jeg går på skole i Oslo nå, det har vært drømmen min hele tiden. Dessverre er det sånn at noen ganger er drømmer vanskelige og vonde å følge når det ikke er noen omvei rundt. Jeg sliter skikkelig. Ingen ser hvor stor kampen min er. Jeg har åtte timer skole, og så kommer jeg hjem og sovner med feber. Jeg legger meg med feber hver eneste dag fordi kroppen jobber i høygir. Det er slitsomt. Og vondt. Selv om man er friskmeldt fra kreft, betyr det ikke at man er frisk. Smertene og det som kommer etterpå er det svært få som snakker om. Det tærer på å føle at man aldri får til. Fem år etter, og ting gjør fortsatt like vondt. Fem år etter, og jeg er fortsatt syk. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette egentlig, det er jo ingen som får gjort noe. Men jeg tror at verden må ha litt mer forståelse for ting de ikke ser.