Hvor ble kjærligheten av?

Jeg bor i et lite land, i en liten by, her alle kjenner alle. Og en skulle tro at siden alle kjente alle, så ville man få et hei på gata fra hverandre. En skulle tro at det var vanlig å sitte sammen på bussen, men isteden setter vi sekkene våre i setet ved siden av, for vi kan jo ikke risikerer at noen sitter der. Vi glemmer å se opp når vi går forbi fremmede. Vi glemmer å smile. 

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

For noen år siden reddet et smil livet mitt. Jeg hadde en veldig mørk periode, og av en eller annen grunn befant jeg meg inne på Coop her i byen jeg bor. Hadde ikke mannen inne på butikken smilt til meg den dagen, vet jeg ikke hvor jeg ville vært i dag. Det betydde, rart som det høres ut, alt for meg. Noen viste meg at jeg ikke var usynlig. Noen varmet hjertet mitt ved å løfte litt på leppa.

Vi sklir fra hverandre, vi har blitt et kaldt og egoistisk samfunn. Vi må snart løfte blikket og smile litt. Du kan jo faktisk risikere å redde noen.

Er det en ting jeg sier altfor sjeldent,- så er det takk. Men nå, nå vil jeg gjerne si takk til alle som har hjulpet meg i år. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal starte!

Tusen takk til Slay Squad for at dere alltid har kommentert, muntret meg opp, vist interesse og hjulpet både meg og hverandre. Takk for at dere stod opp mot Mannegruppa Ottar og viste meg hva samhold er. Dere er helt fantastiske.

Takk til bussjåførene som har stått opp hver morgen for å kjøre rundt på morgentrøtt ungdom, som har smilt til meg enda dere måtte tvinge det frem. Det betyr mye. Takk til dere som jobber på butikkene og er renholdsarbeidere også. Takk til dere som holder Norge oppe og går.

Takk til dere sure kvinner og menn i kommentarfeltene på VG jeg har hatt glede av å diskutere med.

Takk til dere mennesker som har sendt meg meldinger midt på natten i fortvilelse, både for å få hjelp selv og for å hjelpe meg. Jeg setter pris på dere, og hånda dere strakk ut da jeg følte meg alene. 

Tusen takk til Rune, Amalie og Pat for at dere har stilt opp nettene jeg var på mørke steder og ble med meg på butikken fordi jeg ikke turte å gå alene.

Takk til Jonas, Einar, Alexander, Trine, Helene, Lars, Jon Andreas, Silje og Nina for alle gangene dere har hørt meg sutre og valgte å være vennene mine likevel. 

Takk til mamma, pappa, lillebror og storebror for at dere alltid er der, enten jeg må hentes, trenger følge hjem fra byen, må prate med noen flere timer i telefonen eller er sulten. 

Takk til Jackson for alle den gode kosingen din og de fine smilene dine. Du er en flott hund. 

Takk til alle dere fantastiske mennesker som har vært i livet mitt i år, og gjort dette overlevbart. (Jeg har garantert glemt noen, men dere vet godt hvem dere er alle sammen.) 

Jeg gleder meg til et nytt år med dere.

Hei! Jeg sitter her i nattens mørke og er rimelig forvirret, og ikke minst sint og oppgitt. Vi er i 2016, tenk det,- og folk er fortsatt imot homofili. Hvorfor? Hvordan går det utover deg på noen som helst måte at en gutt liker en gutt, eller at en jente liker en jente? Gjør det deg vondt? Mister du pusten? Får du utslett? Oppsøk en lege og la menneskene være i fred.

“Du er jo bare påvirket av samfunnet,” ser jeg de voksne skriver i kommentarfelt her og der. Jeg tenker at hvis samfunnet har klart å påvirke noen til å komme ut av skapet – så GO samfunn! Vi er bare mer opplyste nå enn vi var “da,” og jeg synes det er helt fantastisk at mennesker endelig tør å være seg selv. Åpenhet i samfunnet er kanskje noe av det beste som har hendt oss på lang, lang tid. 

“Du er for ung til å vite sånt,” – nei, hvorfor det? Gjennom puberteten skjer det mye, og det er vel kanskje da vi er “mest utsatt” for å forelske oss i noen. Om det er samme kjønn eller motsatt kjønn, det har faktisk ingen noe med. Jeg er helt sikker på at hvis du forklarer en fire år gammel gutt eller jente at to jenter elsker hverandre, så godtar barna det. Noen må våkne og slutte å være så trangsynte. Det er bare et menneske som elsker et annet menneske.

Vi burde alle ta moren til Isak fra SKAM som et godt eksempel, hun er stolt av barnet sitt, hun er stolt av at Isak tør å være seg selv, enda det ser ut til at hun er super-kristen. (Les: Bibelen er ikke kjent for å akseptere homofili.) Og det er akkurat det vi skal være også. Når noen tør å være seg selv, tør å komme ut, tør å si ifra at “HER ER JEG” så skal vi være stolte, og ingenting annet. Vi skal ikke se ned på noen, være flaue, be de holde kjeft. Vi skal være der, stolte, støttende og ingenting annet. 

Denne kampen må vi fortsette å kjempe, ikke faen om vi stopper her.

SPEAK YOUR MIND EVEN IF YOUR VOICE SHAKES