Religion handler om å elske hverandre, være gode mot hverandre. Bibelen er ikke en unnskyldning for å hate homofile,- eller være en dust. Det står så mye i den boka en kan tolke som en selv vil, og hvis du velger å hate noen for deres legning er det din feil, ikke Bibelens eller noen religions feil.
I dag gjorde USA noe historisk. Homofile får endelig lov til å gifte seg i hele landet, i alle stater. I dag jubler vi for USA!!
VG må skaffe seg en ny anmelder, det er det ingen tvil om (du er sikkert en fin kar, bare ikke til den jobben). Det at Foo Fighters fikk en fire på terningen fra VGs anmelder er faktist et under. Forrige gang han anmeldte noe var det galt at artisten ikke kommuniserte med publikum, og nå som noen endelig bruker mye tid på det, er det galt også.
Foo Fighters åpnet med den kjente og kjære Everlong, og allerede der hadde David (også kjent som Dave) Grohl hele publikum i sin hule hånd. Han hadde humor, og var selvsikker på scena, dette hadde han gjort før! (Prøv 20 år…) Han introduserte bandet sitt på en måte som gjorde at man fikk veldig lyst til å bli kjent med dem, og spurte publikum om det var noen som spilte i rockeband. Han kommuniserte, og jeg som satt plassert bak (ja, jeg satt. Da jeg kjøpte billetter var ikke ståplass tilgjengelig) fikk nyte å se publikum bakfra, som skrek, hoyet, sang med og reiste hender i været. Flere ganger fortalte Dave oss hemmeligheter(men det får jeg jo ikke lov til å si her!!) og noen av bandmedlemmenes døtre fikk komme opp på scena og danse litt med pappa. Ganske sjarmerende!
Det eneste som trekker ned på konserten, er Telenor Arena. Det er virkelig ikke en arena laget for høy musikk. Noen ganger hørtes bare en gitar, andre ganger ble ord borte og diskanten var så høy at det skar i ørene.
Sett bort fra det, konserten ga mange mennesker tårer i øynene og en kveld de vil huske for livet.
Så ja, kjære Morten Ståle Nilsen i VG, jeg tror 19 999 mennesker er uenig med deg.
(Første gang jeg anmelder noe. Tror ikke dette er jobben for meg heller, kanskje i fremtiden..)
Jeg sa det aldri høyt, at det feilet meg. At mat var min verste fiende. Jeg ville ikke innrømme at jeg spiste lite eller ingenting. Jeg kunne ikke si det høyt, da ville de skaffet hjelp eller sagt at jeg bare skulle spise. At jeg skulle skjerpe meg, eller at jeg var oppmerksomhetssyk. Så jeg sa aldri at det feilet meg. Men de visste, de visste så godt. For hvordan skjuler man at buksene er for store, eller at man må gå til innkjøp av nye, mindre bh-er hele tiden? De tenkte vel at jeg måtte finne ut av det selv. Viljar, min kjære kjæreste, ga meg likevel aldri opp. Hvis han måtte lage favorittmaten min for at jeg skulle spise, så gjorde han det. Hvis jeg ville ha sjokolademelk for å få i meg noe, så lagde han det. (Takk for at du aldri ga meg opp.)
Som mye annet i livet mitt, fant jeg ut av det med maten også. Det ender alltids godt, selv om det tar tid. Hvordan? Jo, jeg begynte å lage min egen mat. Jeg fikk bestemme hva som skulle være i den, og hva det skulle smake. Jeg fikk lov til å utforske på kjøkkenet her hjemme, og hos Viljar. Nå har familien min lidd seg gjennom uttalige smaksprøver, både vellykkede og ikke så vellykkede. Jeg begynte også å trene. Jeg vil ha en sunn og sterk kropp, og er på vei dit nå. Det er ikke særlig greit å gå uten null energi, spesielt ikke nå! Tenårene skal jo gå ut på å leve, ikke være døende. Det er nå energinivået skal være på topp, og vi skal være i vårt ess.
Jeg valgte livet. Nå er det din tur
