Og jeg er drittlei av å høre at jeg må. Jeg får høre det fra alle kanter, “hvorfor har du ikke jobb? Du burde jobbe!” og “skal du studere? Du klarer vel det? Du trenger jo noe å gjøre!”
Jeg ble syk som 17-åring. Da snakker vi alvorlig syk, med lymfekreft, og siden har jeg ikke hatt samme livskvalitet som jeg en gang hadde. Jeg er sliten, og vitamin D og jern funker bare akkurat så mye. Jeg er lei av å få råd av mennesker som ikke kan noe om kosthold, men de har hørt at det funker. Eller trening. Eller noe alternativ greie tanta til hundens nabo var på. Jeg har gitt det forsøk, jeg har gått på skolen to ganger de siste fem årene, og jeg har måttet gi meg midt i løpet fordi det blir for slitsomt. Så kommer det. “Men du klarte jo det, da får du til mer!”
Jeg er ikke sånn sliten som du er når du har gått en mil, jeg løper et konstant maraton, og det er enda mer slitsomt at jeg får det tredd over hodet at jeg må gjøre noe. Jeg gjør akkurat det jeg får til, og nå er det ingenting. Jeg har nok med å eksistere og få dagene til å gå. Hvis det gjør meg til et dårlig menneske, så får det bare gjøre det.