Kropp, kropp, kropp….

Det er ikke godtatt å være tynn, og det er ikke godtatt å være “fyldig.” Jeg kjenner ikke ei jente i hele vide verden som er fornøyd med seg selv og kroppen sin… De skulle enten ønske de var tykkere, eller så skulle de gjerne ha slanket seg til ribbeina stakk frem; og selv DA hadde det ikke vært nok. Selv går jeg i store hettegensere og slææske-klær fordi jeg er så sykelig misfornøyd med meg selv og kroppen min. Det høres helt sykt ut, men det er sånn det er. Jeg vet godt selv at jeg er helt passe tynn, men for meg føles det ikke sånn…. 

Hvem sin feil er alt dette? Når alle rundt deg legger et press på deg, når du ser at folk spiser epler og du står med en sjokolade i hånda… Når du ser at de kler tettsittende klær, og du føler deg som en boms, såklart blir du påvirket. Du vil jo føle deg bra du også! Eller at beina dine stikker ut, og du skulle gjerne hatt litt former. Media har gjort det slik, det er en evig konkurranse med folk rundt deg, kjendiser, reklamer… Slankepresset er vanvittig.

Uansett hvordan DU føler det med deg selv, husk på dette her; Det er bare EN av deg, du lever ET liv, og da skal du få leve godt! Spis god mat, le til du griner, for dette skal liksom være den beste tiden i livet ditt. Så gi faen i hva folk sier om deg, gi dem finger’n om de mener du er noe annet enn vakker. Du er perfekt akkurat som du er, og du er altfor ung til å la samfunnet ta knekken på deg. 

 

Hvordan går det?


Jeg tenker… og jeg tenker masse. Det er ikke alltid tankene mine er like positive, og jeg ender opp med å ødelegge meg selv. Jeg prøver å legge ting bak meg, men det dukker opp igjen… Jeg er den eneste som legger press på meg for tiden. Oppi det hele har jeg også masse positivt!

> Jeg har verdens herligste kjæreste!
> Jeg har gode venner som støtter meg, og alltid er der
> Latter er en stor del av hverdagen min for tiden
> Kreativiteten er tilbake!

Så hvordan det går? Joda…. Jeg rusler i tunge sko… Men jeg vet at de snart faller av og jeg kan gå uten.  

Ishjertet

Det blå hjertet, det iskalde blå hjertet som likevel føler så mye. Det kalde lyseblå og krystallklare hjertet som var beskyttet av en safe. En safe laget av gull. Ingenting kunne skade det… Inntil en idiot uheldigvis ødela safen og tok med seg hjertet. Han ville leke med det, og det var jo greit… Men så mistet han det. En sprekk ble tydelig i hjertet, og det kjentes. Han lovet at det aldri skulle skje igjen, men han hadde også lovet før han mistet det at han skulle ta godt vare på det.
På veien holdt han i det, og sakte, men sikkert smeltet det i hendene hans. Han fortsatte å leke med det. Stelle det… Men så mistet han det igjen. Denne gangen hadde ikke den lille sprekken noe å si, denne gangen knuste hele hjertet. I en million knas… En million små biter, som igjen delte seg i to. Gutten måtte samle det igjen, han forsøkte å smelte det sammen igjen, men på et vis ble det jo aldri det samme… Sprekkene var jo fremdeles der.