Kjære du som leser dette, jeg har noen ønsker for deg.
Jeg ønsker deg et år med mye kjærlighet. Ikke bare for andre, men for deg selv. Elsk deg selv først. Bli ferdig med å hate de “ekstra” kiloene dine, er buksene for små, så kjøp noen større. Det er ikke deg det er noe feil med, det er buksene som er for små- ikke du som er for stor. Kjøp den kjolen du ønsker deg selv om den er akkurat litt for dyr, det har du fortjent. Ta på deg rød leppestift og smil til verden. Gå i de høye hælene selv om du allerede er 180 cm høy, herregud, du ser smashing ut. Det er ingenting feil med deg, det skal du vite, lære, og du skal elske alt som er riktig med deg isteden.
Jeg håper du gir ditt alt. Smil til fremmede. Elsk livet. Tenk over hvor deilig te smaker etter at du har vært ute i vinterkulda, tenk så fin himmelen er om kveldene før solen går ned. Tenk på følelsen du får når du ler på sene kvelder med dine beste venner. Strekk ut en hånd til noen som trenger det, og be om en hånd hvis det er det du trenger.
Jeg håper du har gode venner rundt deg, som ikke gir opp på deg uansett hva slags rot du har havna i. At du kommer inn på skolen du ønsker, eller lykkes i jobben din. Jeg håper du tør å være deg selv. Jeg håper du er flink til å ta vare på rundt deg, og besøker bestemor og bestefar en gang for mye, og ikke en gang for lite. Fortell folk hva du føler. Tilgi dine uvenner, tilgi deg selv. Livet er for kort for hat. Du er bra. Du er verdifull. Og du fortjener alt godt.
Noen ganger vet jeg at du føler at du ikke strekker til. Du tar vare på en familie på fire, og glemmer helt deg selv. Men jeg ser deg. Vi ser deg. Jeg har hatt en mann i livet mitt som har vært så gavmild og alltid satt andre før seg selv, og akkurat der er du like god. Du setter alle før deg selv du, mamma. Så jeg vil si takk.
Takk for at du har lært meg forskjell på og/å, for at du har lært meg å være kreativ, for at du får meg til å tenke over hvor fin himmelen er på vinterkvelder, og for at du kommer med tjukksnipp og melk til meg om morgenen. Takk for at du hører på drømmene mine, hører på kjeftinga mi når vi spiller radiobingo og for at du lukter mamma. For at jeg ser på verden med enda nysgjerrige øyne, enda de burde vært slitne.
Jeg ville aldri hatt det motet jeg har i dag uten deg, aldri vært her jeg er i dag, og jeg hadde ikke hatt evnen til å skrive dette. Tusen takk for at jeg får lov til å være datteren din ❤
I 2016 kom Daniel ut som en transseksuell gutt. Det innlegget kan du leseher. Siden den gang har han vært åpen om det på TV, flytta fra Oslo og tilbake til Elverum, vært på Rikshospitalet for å få konsultasjoner og psykologtimer, og han har vært en vandrende tinderkatastrofe.
Dessverre gikk ikke alt etter planen. Daniel var på sin første time hos Rikshospitalet i starten av 2016, og første time gikk greit. Den andre timen derimot, var veldig skremmende. En opplevelse man ikke ønsker i et møte med en psykolog. Daniel fikk beskjed om at “kanskje det hadde vært lettere om du prøvde å begå selvmord da du var yngre.” Hun fortsatte i en time for å få frem hvor mye psykisk galt det kunne være med Daniel, men fant ingenting. “Du kan jo bare leve med kroppen du har nå,” sa damen. Daniel følte seg ikke tatt på alvor etter de tre neste timene med samme psykolog, forståelig nok, og til slutt tok han saken i egne hender og begynte på hormoner privat.
I desember 2016 fikk han endelig diagnosen F64.0. Rikshospitalet lovet en ny time i mars 2017, men den fikk han aldri. En ny henvisning ble sendt, en ny time ble lovet; men da var han plutselig borte i systemet. Daniels neste time er i juni 2018, og først da kan han kanskje få time videre for konsultasjon til operasjon.
I et stort rop om hjelp slik at Daniel endelig kan få være seg selv, så skriver jeg dette her og håper at noen ønsker å hjelpe. Om du kan donere fem kroner, eller femti kroner, alt hjelper. (Det kan også gjøres anonymt!) Vi har 70 dager på oss til å samle inn 40.000 kroner, dere kan donere HER
