Nå er det på tide å skjepe seg. Jeg irriterer meg grenseløst over leger som ikke tar folk på alvor. I mitt tilfelle tok det over et halvt år før jeg fikk bekreftet at jeg hadde kreft, før de fant ut at kulen i lysken var noe annet enn en forstørret lymfeknute. Hvordan er det mulig?! Et halvt år. Jeg vet om så veldig mange tilfeller der leger ikke tar pasienten på alvor og de i etterkant har funnet ut at det feiler pasienten noe alvorlig. Jeg vet også om tilfeller som mitt eget, der det tar utrolig lang tid før noe skjer. Det er vel ikke sånn det skal være? Oppfølgingen og utredningen burde vel skje umiddelbart, ikke innen “en tre ukers tid,” det er for dårlig.
På en annen side, kjære helsetjeneste, så gjør dere en god jobb mange av dere når dere først er i gang. Og tusen takk for det.
Har du noen dårlige erfaringer med leger og helsetjenesten i Norge?
Husker du det? Da du falt og slo albuen din på grusen og måtte løpe inn til mamma for å få plaster? Det skumleste du gjorde var å gå over veien på vei til skolen helt alene. Dine største utfordringer var hva du skulle ha på brødskiva og å knyte skolissene dine. Vi hadde hustelefon, og spenningen var alltid på topp når noen ringte; for ingen visste hvem den var til. Vi tekstet ikke før vi skulle møtes, vi dro til hverandre og satset på at den andre var hjemme. MSN var også inne i bildet, husker dere det? Vi ringte hverandre for å avtale når vi skulle logge på. Vi fikk heller ikke sendt sanger til hverandre med mindre vi hadde bluetooth. Så rart alt har blitt.. Jeg savner gamledager
HEIHEIHEI, kan jeg få din oppmerksomhet i 2 minutter? Flotters! Jo, hør her.
På Haukeland sykehus i Bergen er det noe som heter “Helseklovner,” og disse klovnene bidrar til å gi ungene på sykehuset energi og glede i hverdagen. Jeg ønsker at dere sender HKLOVN til 2490 for å støtte disse klovnene- og ikke minst barna! Dette er et bittelite beløp som vil gjøre hverdagen til unger som ikke har det så bra – bedre. Dere kan se den søte videoen deres her! Og på forhånd, tusen millioner takk.
Føles det bra å baksnakke jenta som alltid er der for deg når du trenger henne; og aldri har gjort deg noe galt? Er det kult å være på fest når alt du gjør er og høre om hvor fæle folk er? Føles det godt for deg å slenge dritt til andre via internett? Føles det ikke bare fantastisk og si stygge anonyme ting på ask.fm til folk? Er svaret ditt ja, så foreslår jeg at du pakker sammen og stikker din vei.
Vet du hvor vondt det er å høre slemme ting folk har sagt om deg? Personer du trodde var dine nærmeste diskuterer deg bak ryggen din når du ikke er der, for du er ikke invitert, nemlig. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har tatt opp det her med mobbing og baksnakking, men det gjør deg virkelig ikke til en bedre person. Til slutt vil folk gå lei av å høre på alt det slemme du har å komme med, og da vil de forlate deg fordi de innser hvordan du er. Hadde jeg vært deg, så hadde jeg konsentrert meg om å snakke positivt om folk. Bare tenk om du var personen som fikk hat, hvordan ville du følt det?
I løpet av tiden min som syk har jeg fått utrolig mange fine kommentarer om at folk ser opp til meg, at jeg alltid er så positiv; ja, til og med at jeg er et forbilde. Det har hjulpet meg utrolig mye å vite at jeg kan hjelpe dere. Det er den største gleden jeg har hatt med å være syk. Det er faktisk det som har holdt meg oppe, folkens. Dere! Tusen millioner takk. Uten dere ville jeg ikke vært her jeg er i dag.
I dag var siste kurdag, og nå er jeg ferdig med cellegiften (såvidt jeg vet, jeg får svar den 6.mars på om jeg er frisk eller ikke.. Wæ.) Dette har vært en lang reise, en reise der jeg mest av alt har grått over håret mitt(haha), sittet på sengekanten og tenkt for meg selv; “blir jeg frisk?” og slitt med å gå opp trappa. Jeg har vært sliten, men jeg har alltid tatt det med et smil. Mammaen min har vært med meg på hvert eneste sykehusbesøk, og vi har brukt bare humor. Pappa og lillebror og Viljar og alle vennene mine har også vært der for meg, hele veien. Det har dere alle.
– UKM står for ungdommens kulturmønstring! Det er et show der man viser frem talentet sitt, først i en lokalmønstring, så kan man komme videre til en fylkesmønstring og så videre til landsmønstringen.
Hvor skal fylkesmønstringen være? – Den skal være i Hamar!
Gikk du videre med alle bildene dine? – Yes, I did.
Lurer på hva du kan anbefale å ta med av bilder i UKM? – Jeg tok med bilder jeg mener har en betydning, noe som får folk til å føle noe litt annerledes. Jeg har alltid ment at bilder må få folk til å føle noe for å treffe. Men, så lenge du selv syns de er fine; ta de med!
Hva syns du om cheerleaderne? – Syns de var sykt rå!! Jeg ble skikkelig satt ut, de var utrolige.
Visste dere at psykiske lidelser er like farlig som kreft? At psykiske lidelser er like ille som fysiske? Det henger sammen, nemlig. Men, det er utrolig mange som mener de to tingene er delt. Greia er at hvis du ikke har det bra med deg selv, og tankene dine er så mørke at de styrer alt- så kan det være livsfarlig for deg. Kreft er farlig på den måten at den tar over kroppen din, og du har null kontroll, men det er fysisk. Sliter du psykisk, så tar hjernen din over alt og du har null kontroll. Du gjør vonde ting mot deg selv, og du er en fare for deg selv.
Den “eldre” garden forbinder ofte kreft med død, og så fort de får høre om noen som sliter med det psykiske ber de deg ta deg sammen. Det er ikke så lett. Det er ikke bare “å ta seg sammen.” Jeg må bare spørre, hvis du er en som tenker sånn; hvorfor utdanner folk seg til psykologer hvis det ikke er et behov for det? Jeg håper dere tar andre på alvor når de sier de ikke har det bra med seg selv, for alle fortjener hjelp. Alle.
Dette er to bilder av meg, et fra da jeg slet psysisk, og et fra nå som jeg har fått kreft. Pent er det ikke, men jeg vet det vekker tanker.
“Feit. Stygg. Ikke god nok. Fortjener ingenting. Fortjener ingen.” Ikke fortell deg selv dette, noensinne igjen. Og legg vegg barberbladet og kniven mens du er i gang.
De aller aller fleste mennsker er utrolig flinke til å fokusere på det negative i livene sine. Vi føler oss aldri bra nok. Kan du ærlig si til deg selv i speilet at du er fornøyd med hvordan du ser ut? Kan du fortelle deg selv at du ser bra ut? Hvis du ikke kan det, så syns jeg du skal starte med det fra og med i dag. Nå.
Du har et liv, et liv og det er bare ditt. Du må gjøre det til hva du ønsker. Uansett hva du har opplevd i fortiden din, så er det ikke det som definerer fremtiden. Så fort du lærer deg det, så er det lite som kan hindre deg i å leve godt. Spis maten du vil, vær med folka du vil og dra på festene du vil. Bli hva du vil. Det er bare du som setter grenser for deg selv. Det er mulig å oppnå et godt liv, det er mulig å bli fornøyd med seg selv, du må bare slutte og se på alle rundt deg. Ikke sammenligne deg med andre, for vi har alle feil. Du må konsentrere deg om det positive. Og hva er det?
Jo, det positive, kjære deg, det positive er solnedgangene, menneskene, livet som venter der ute. Det er der, rett foran føttene dine! Så jeg foreslår at du tar på deg skoene og går i en annen retning når ingenting ser lyst ut.
Folk sier til meg hele tiden at jeg er så utrolig positiv, men det har ikke alltid vært sånn. Jeg ble ikke positiv før etter jeg fikk vite at jeg har kreft, først da bestemte jeg meg for å leve. Hvor var jeg før det? Jo, jeg var innom Sanderud og gikk til psykolog. Jeg hadde det ikke bra med meg selv, men jeg har det nå, uansett hvor merkelig det høres ut.
Du vet aldri når du mister noen, når du mister deg selv eller når de vonde dagene kommer, så jeg ber dere om å ta hver enseste dag med et smil. Møt alle med et smil, det kan faktisk redde liv, slik det gjorde med mitt.
Så, her er utstillingen min! Klarte å prestere med bare selvportretter, for det er igrunn de nyeste bildene jeg har. Det var utrolig morsomt, og så mange flinke folk der i går! Skal legge ut bilder av det senere også. Har dere noen spørsmål angående UKM? Så kjør på!
I morgen er det UKM, og jeg skal utstille fire bilder. (Et av bildene er fra denne serien, jeg gruer meg egentlig litt.. wæ. Dere får se det i morgen.) Neste fredag skal jeg få siste påfylling med cellegift, og 3.mars skal jeg til Radiumhospitalet for siste undersøkelse. Den 6. får jeg vite om jeg er helt frisk eller ikke… Jeg gleder meg mer enn alt til å kunne si at jeg er fri fra det her og faktisk leve litt igjen. Ja, og håret. Jeg gleder meg til håret kommer tilbake.
