Vårt yrke er like viktig som ditt – og vi skal også få betalt!

Dette innlegget går ut til alle mennesker i kreative yrker; fotografer, kunstnere, designere, filmfotografer, låtskrivere, musikere etc.. (lista er lang.) Det må bli sagt, skreket ut høyt, faktisk. 

VI MÅ OGSÅ FÅ BETALT! 

Jeg har vært fotograf en stund, og møtt mennesker som tilsynelatende synes arbeidet mitt er bra og derfor vil at jeg skal ta bilder for de, men som likevel ikke har lyst til å betale meg fordi “det er jo ikke så vanskelig å trykke på en knapp. Det kan jo hvem som helst gjøre.” Hvis du i utgangspunktet liker arbeidet mitt, så liker du det nok godt nok til å betale for det også. Ellers kan du gjøre det selv. 

Vi bruker mange timer bak kameraet, for å lære oss et håndverk slik at du kan ha fine bilder på veggen din, til å huske bryllupsdagen din, til å forevige minner du vil huske til du blir gammel. Hvis jeg gjør en jobb med modeller i et par timer, så er det også ekstremt mye etterarbeid. Utstyret mitt og reisen min koster også mest sannsynlig mer enn månedslønna di. Du sitter ikke på et kontor i åtte timer og gjør arbeid gratis, gjør du vel? Nei, du sitter der for å utføre et arbeid slik at du kan få betalt, så du har mulighet til å betale regninger, skatt, forsikringer, tak over hodet og mat. Det må vi også. 

Selv om man er friskmeldt, betyr det ikke at man er frisk

I år er det fem år siden jeg var på Radiumhospitalet og fikk cellegiftkurer til håret falt av. Til jeg badet i svette om nettene fordi giften måtte ut igjen. Det er fem år siden jeg og mamma kjørte sykehussenger i gangene, og jeg våknet klokka sju om morgenen fordi jeg ville ha kjeks og melk og sykepleierne lurte på om jeg gikk i søvne. Hele Norge fulgte med på den sytten år gamle jenta som var åpen og ærlig om kreften, de aller fleste håpet det skulle gå bra. 

…og det gjorde det jo. Det gikk jo bra, jeg ble friskmeldt, jeg er heldig fordi jeg fikk leve. Men ting blir aldri de samme igjen, og det er vanskelig å leve med. Jeg går på skole i Oslo nå, det har vært drømmen min hele tiden. Dessverre er det sånn at noen ganger er drømmer vanskelige og vonde å følge når det ikke er noen omvei rundt. Jeg sliter skikkelig. Ingen ser hvor stor kampen min er. Jeg har åtte timer skole, og så kommer jeg hjem og sovner med feber. Jeg legger meg med feber hver eneste dag fordi kroppen jobber i høygir. Det er slitsomt. Og vondt. Selv om man er friskmeldt fra kreft, betyr det ikke at man er frisk. Smertene og det som kommer etterpå er det svært få som snakker om. Det tærer på å føle at man aldri får til. Fem år etter, og ting gjør fortsatt like vondt. Fem år etter, og jeg er fortsatt syk. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette egentlig, det er jo ingen som får gjort noe. Men jeg tror at verden må ha litt mer forståelse for ting de ikke ser. 

Jenta som kan ALT!

Jeg bare mååÅåå fortelle dere om ei jente som er i ferd med å ta verden med storm. (Dere kan sitere meg på det.) Hun heter Linn Isabel Eielsen, er 18 år gammel og fra Haugesund. Allerede da vi ble kjent i 2014 visste jeg at det var noe spesielt med henne, hun var så utrolig flink til alt hun drev med. Reflektert, hadde godt ordforråd, og tegningene og musikken hennes var virkelig something else. 

Nå, fire år etter, lager hun tegneserier (L-innsikt), har laget barnemusikaler, spiller og skriver musikk (klarinett, piano, gitar- selvlært), hun driver med slampoesi, illustrerer plakater og jobber med barnebokavtaler. Jeg legger ved noen av tegneseriestripene hennes her, og please følg henne på Facebook og Instagram! (@Linnsikt)

En liten del av min portofølje

Hello! Som noen sikkert har fått med seg, har jeg flyttet til Oslo og startet på fotoskole. Skolen heter Bilder Nordic School of Photography, og jeg har lært mye fint og fått mange nye og gode venner i løpet av den lille tiden jeg har gått der. Siden det første semesteret nærmer seg over, tenkte jeg å poste noen bilder jeg har tatt gjennom semesteret… såå, enjoy!
 

I’m sorry to myself

 

I got no excuses
For all of these goodbyes
Call me when it’s over
‘Cause I’m dying inside
Wake me when the shakes are gone
And the cold sweats disappear
Call me when it’s over
And myself has reappeared

I don’t know, I don’t know, I don’t know, I don’t know why
I do it every, every, every time
It’s only when I’m lonely
Sometimes I just wanna cave
And I don’t wanna fight
I try and I try and I try and I try and I try
Just hold me, I’m lonely

I’m sorry that I’m here again
I promise I’ll get help
It wasn’t my intention
I’m sorry to myself

Vi må prate om det vonde


Foto: Karianne Næss <3 

Jeg vet det er lett å si, og vanskelig å tro på. “Ting blir bedre.” Men i går kveld møtte jeg et menneske i døråpningen på en bar her i Elverum som forandret noen ganske mørke hjørner i sinnet mitt. Hun visste godt hvem jeg var, vi hadde en felles venninne for mange år tilbake. De pleide å lese bloggen min begge to. Jeg prøvde å prate om det en gang tidligere, 03. november 2014, for å være eksakt. Men det er vondt dere, det er vondt å miste noen. Det er akkurat det som er en del av problemet, at når noe er vondt så prøver vi å ikke føle på det, vi gjemmer det vekk. Og det kan bli farlig. Det var farlig da, og det er farlig nå, kanskje mer enn noensinne. Så nå skal jeg prate om noe jævlig ubehagelig. 

Vi mistet venninnen vår. Ikke fordi vi ble uvenner eller noe, men fordi hun valgte å forlate oss. Hun var god til siste stund, og selv om jeg ikke får svar skriver jeg fortsatt til henne.

Jeg ble venn med en jente for noen år siden som var flink til mye rart. Hun lærte seg å strikke, hun kunne synge, ta bilder, hun var flink i håndball og hun satt alltid andre før seg selv. På den tiden hadde jeg nettopp gått gjennom cellegiftbehandling og hadde allerede vært innlagt en gang fordi jeg hadde en dårlig psyke. Hun sjekket om jeg hadde det bra titt og ofte, mens jeg fikk høre de nydelige sangene hun spilte inn og sendte til meg mens hun også oppdaterte meg på dagene sine. Mange dager var lange. Mange dager var preget av ensomhet, noen dager var så tunge at de endte med legevakt og sammenbrudd. En gang tikket det inn en melding om at det gikk litt for langt. Men det gikk bra, det lovet hun. Det gikk jo alltid bra. Og selv hvor mye jeg sa det gikk fint at hun fortalte meg ting, unnskyldte hun seg alltid for at hun var så negativ. Hun satt alle før seg selv, alltid. Dette var et prakteksempel. 

Verden er kald. Den er ond, og jævlig, og ikke minst vond. Vi må prate sammen. Vi må gi hverandre en ekstra klem og aldri slutte å si at vi er glad i hverandre. Jeg prøvde lenge å prate om det, men jeg ble kalt oppmerksomhetssyk og valgte å tie. Jeg skal aldri tie igjen. Når man møter mennesker tilfeldig på gata og de forteller at du har hjulpet de gjennom noen av de verste tidene i livene deres, så tier man ikke. Vær åpen om det vonde, normaliser at det er greit å ha vondt. Det er greit, det er menneskelig! 

 

Takk til Ingrid for en fin og åpen samtale i natt, jeg håper dette er til hjelp for flere

<3 


815 33 300 – Kirkens SOS, døgnåpen krisetelefon
116 123 – Mental helse, døgnåpen krisetelefon
116 111 – Krisetelefon for barn, åpen fra 15.00 – 08.00 i hverdager. Døgnåpen i helgene
800 33 321 – Åpen fra 14-20, Kors på halsen 
81000277 – Homofiles ungdomstelefon, åpen alle dager untatt lørdag fra 18-22

 

You told me back then that I was meant for something better

Jeg har ikke oppdatert her på en stund, men det skal jeg gjøre nå! Hvis du ikke har lest bloggen min før, velkommen! Og hvis du har, velkommen tilbake.

Jeg har nettopp flyttet til Oslo for å følge drømmen min om å bli fotograf. Jeg sa allerede da jeg var fire år gammel at jeg skulle bli fotograf, og i niendeklasse hadde jeg allerede bestemt at jeg skulle til Oslo for å ta bilder. Så her er jeg, etter mange år med altfor mye motgang har jeg funnet et sted jeg føler meg hjemme. Hva er egentlig hjemme? Jeg vet ikke, et sted der man føler man hører til- kanskje. De som kjenner meg vet at jeg har slitt en del med ensomhet oppgjennom, men selv om jeg sitter alene i den lille hybelleiligheten min om kveldene, så gjør jeg ikke det lenger. Ensomheten er borte. Jeg vet at jeg har noe å se frem til når morgendagen kommer. Menneskene rundt meg er så snille, og de er så opptatt av å ta vare på hverandre. De venter på meg selv om jeg ikke ber de, når jeg er vant til at folk går fra meg. De inviterer meg med på ting, og jeg er vant til at jeg ikke får noen invitasjon. Dette er en helt ny verden for meg, jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for denne muligheten. Jeg har fortsatt fatigue, jeg blir fortsatt utslitt, men jeg føler endelig at det er verdt det. 

Så jeg vil dere skal vite at ting er mulig, det er lys å finne i en ellers ganske kald og trist verden.

Jeg fant mitt hjem, nå er det din tur til å finne ditt