Jeg var aldri viktig

 

Jeg var ikke viktig da vi skulle spise frukt i barnehagen. De glemte å rope inn meg.

Jeg var ikke viktig på barneskolen da vi skulle hoppe i strikk, de hadde allerede for mange i leken.

Jeg var ikke viktig da vi skulle på juleball i 8.klasse og de andre jentene skulle pynte seg sammen. Jeg pyntet meg alene.

Jeg var ikke viktig på videregående da de andre elevene skulle kjøpe mat i kantina, de gikk uten meg.

Jeg var ikke viktig i min egen bursdag, da jeg bakte kake og ingen kom.

Jeg var ikke viktig da vennene mine hadde fester, og ingen inviterte meg.

Jeg var ikke viktig da jeg ble invitert på konsert for å ta bilder, ingen var interessert i selskapet mitt. De var interessert i de gratis bildene.

Jeg var ikke viktig da folk planla turer eller skulle på kino, jeg måtte nøye med alene med Netflix. 

 

Men jeg har brukt stemmen min for andre som ikke føler seg viktige også. Kanskje det gjør meg litt viktig likevel.

På gjensyn, Oslo

Nå har jeg endelig plantet beina på bakken i Elverum igjen. I går var siste dag i Oslo, og nå har jeg flyttet hjem igjen for en liten stund.

Pappa spurte meg om det føltes vemodig, og jeg humret litt for meg selv. Jeg bodde nemlig midt i et av Oslos verste strøk, der det var pågripelser og knivstikking utenfor døra daglig, så nei, jeg sørger ikke over at jeg flyttet derfra. Jeg har bodd på 18 kvadratmeter i et år, og ikke klart å ta vare på meg selv fordi “all” energien min måtte gå til skole. Ikke engang det fikk jeg til.

Det viktigste ble til slutt å ta vare på helsa mi, så jeg valgte å slutte på skolen og reise hjem igjen. Trist, men de fem siste årene har dessverre handlet mer om at jeg halvveis må prøve å fungere som et normalt menneske, fremfor jobb og skole. Så, nå må jeg starte fra scratch igjen, fordi jeg har kjørt meg selv for hardt. Et skritt frem og to tilbake, eller noe sånn……

Jeg har uansett hatt et fantastisk år i Oslo, skolen Bilder Nordic (!!) er å anbefale til alle som vil drive med fotografi. Jeg har også fått fantastiske vennskap, og det er for meg det aller viktigste!

Der du hører hjemme

 

I dag er den absolutt fineste dagen i hele året. Gatene er prydet av glitter, farger, smil, latter, sang, dans og kjærlighet. Det er jo PRIDE!

Jeg gikk i paraden i dag, med mange mange tusen mennesker, alle sammen helt unike, alle sammen hadde sin grunn til å være der. Min grunn var støtte, fordi jeg har så fantastisk mange flotte venner i LGBTQ-miljøet. Jeg er heldig. De har lært meg så utrolig mye. Jeg har hørt mange historier om hvordan det har vært å ikke bli akseptert av familien sin for den man er, sett hvordan det kan slite psykisk på noen å ikke finne ut hvor man helt hører hjemme, og ikke minst den redselen og baksnakking når du kommer fra et lite sted- om at “sånn og sånn” er jo du.

Men neste gang det skjer, neste gang du ikke føler at du hører hjemme noe sted, neste gang du føler deg som en outsider, kanskje ikke komfortabel i kroppen din, kanskje ikke helt vet hva du vil kalle deg selv; husk at det finnes et sted for deg og. Hvert eneste år, i juni måned, går folk for deg. For at du skal tørre å være. For at du skal føle deg hjemme. For du gjør det. Du er viktig, du teller, og det er her du hører hjemme.

 

♥ Happy pride

 

“Hvorfor finnes det ingen straight-parade?”

Hver juni, når Pride igjen pryder gatene, og regnbuefarger og glitter tar over byene og internett, er det alltid noen som spør “hvorfor feirer vi ikke Pride for heterofile? Hvorfor har ikke heterofile en egen parade?”
Heterofile er allerede stolte, og ikke minst feiret og representert absolutt overalt. Heterofile blir ikke banket opp for seksualiteten sin. Heterofile må ikke se seg over skuldrene for å holde hender offentlig, og kvier seg ikke fra å vise hvem de elsker. Ingen debatterer om heterofile skal få gifte seg i kirken- for det er en selvfølge. Heterofile trenger ikke å komme ut av skapet, eller være redd for at familien skal kaste de på gata. Noen mener at transpersoner ikke finnes, de er bare “mentalt ustabile.” 
Når har heterofile noensinne måtte kjempe for å overbevise noen om hva eller hvem de er?
 
Pride er ikke bare en feiring for LGBTQ+, det er også en kampdag. En feiring for hvor langt vi har kommet, for mangfold og for kjærlighet, – men også en kamp for hvor langt det er igjen. For det er langt igjen når en godt profilert trimdronning sitter på sin høye hest og roper høyt om at transpersoner er overgripere. Det er langt igjen når det er hat mot homofile i alle kommentarfelt om Pride. Det er langt igjen når noen blir banket opp, og i verste fall drept- for den de er. 
Så, derfor er det ingen Pride for heterofile. En måned i året for at mennesker som ellers i året føler seg utenfor skal få feire og være hvem de er i trygghet, det klarer vi.

Jeg er stuck

Det er så lenge siden jeg har pratet om ting som opptar meg, som jeg synes er viktig, og som i hovedsak gjorde at jeg fikk en liten gjeng med følgere her på bloggen i utgangspunktet. Jeg trodde alltid på åpenheten, det ærlige, og ikke mye har forandret seg, annet enn at jeg gang på gang har fått høre at jeg prater for mye om noe. Mennesker jeg har vært venner med, mennesker jeg har møtt på byen, kommentarfelt, baksnakking, de mener jeg prater for mye om kreft. “Get over it,” liksom. Men hvordan bare kommer man seg over noe som har preget livet ditt i den grad at du ikke lenger er et 100% fungerende menneske? Hvordan bare kommer man seg over noe man har sittet fast i de fem siste årene? For sånn er mitt liv, og jeg synes du er jævlig heldig som klarer å gå videre med ditt. Jeg er stuck.

the light is coming to give back everything the darkness stole

Jeg vil bare si tusen takk for all støtte både mamma og jeg, og resten av familien fikk på innlegget i går. For en respons!! Det ga meg lyst til å blogge igjen, så fremover tror jeg at jeg skal holde bloggen gående. Jeg ønsker å gi de som vil fortelle noe en stemme her på bloggen, enten dere ønsker å være anonyme, eller med navn. Hvis du har noe du har lyst til å bidra med, please kontakt meg på Facebook (Ingrid Jackson) eller mail! ([email protected]) – ikke le, laget e-posten da jeg var liten 🙁

I mellomtiden, her er en liten fotoserie. Håper å høre fra dere!!

 

Continue reading “the light is coming to give back everything the darkness stole”