Ting jeg har lært i 2019

  1. Når du har lest ut en bok, så vet du hvordan den ender. Selv om det er fint å åpne den av og til for å minne deg på hvordan den var, så er slutten allerede skrevet, den kan ikke skrives om.
  2. Det er ikke alle mennesker som har gode intensjoner, det er lov å gi slipp på noen som kun er der for fest, og aldri ellers gjør noe for å pleie vennskapet. Ja, det er kjipt å la venner gå, men noen ganger er det absolutt nødvendig.
  3. Besøk besteforeldrene dine så ofte du bare kan!!!! De begynner å bli gamle, og selv om de forteller deg den samme historien hundre ganger, så er betyr det alt i verden at du er der.
  4. Når noen sier unnskyld og gjør samme “feilen” tusen ganger, respekterer de deg ikke. Da er det faktisk på tide å gå. Ingen fortjener endeløst med sjanser.
  5. Lykken i ditt liv avhenger kun av deg selv. For min del er dette ganske nytt, men jeg har funnet ut at jeg er absolutt en bedre versjon av meg selv uten en kjæreste i livet. Før var det noe jeg trodde jeg trengte. Men jeg gjør ikke det. Kanskje jeg har møtt feil folk, kanskje fordi jeg ikke fungerer i forhold, det kan være så mangt. Men jeg har lært å være glad i meg selv, og aldri igjen skal jeg la noen stå i veien for det. Og uansett hvor vanskelig det føles å stå alene, så er gresset grønnere når du får lov til å vanne det i fred under dine egne føtter og ingen får ødelegge for deg.

KOVU (og alt om han)

Jeg innså at jeg har faktisk ikke postet et innlegg om det nye familiemedlemmet mitt enda, og jeg fikk han jo i oktober, så det er på tide! Det er jo mange som er nysgjerrige på blant annet rasen hans, så her er all infoen om han.

Kovu er en belgisk fårehund, en Groenendael. Belgisk fårehund kommer i fire varianter, Malinois, Laekenois, Tervueren og Groenendael. Jeg var veldig i tvil om jeg kunne klare å “håndtere” den type hund, fordi han er jo en gjeterhund, med mye energi, og jeg er vel… meg, med lite energi. Men han har fått meg ut og opp av senga hver eneste dag siden jeg tok han med hjem 25.oktober. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok det valget om å skaffe meg en Groenendael, det er nok den morsomste hunden jeg har vært borti. Jeg fikk hele tiden høre at man må ha humor for å eie denne type hund, og det er helt korrekt!

Han er født 31.08.2019, er sort og har noen hvite markeringer på brystet, under munnen og labbene sine. Han er energisk, våken, lydig, veldig lettlært og utrolig vakker. Han er med “mormor” på kjøkkenet når hun lager mat i håp om å få noe, følger meg gjerne inn på do, inn i dusjen (glem intimgrenser), sover med meg i senga, er med på møter og sjarmerer de aller fleste i senk. Han har lært seg å åpne skuffer, så han er den komplette sokketyv. Jackson (den andre hunden) er forresten ikke så fan, men de blir sikkert gode venner når Kovu slutter å være en plagsom valp.

Jeg gjør absolutt ingenting

Og jeg er drittlei av å høre at jeg må. Jeg får høre det fra alle kanter, “hvorfor har du ikke jobb? Du burde jobbe!” og “skal du studere? Du klarer vel det? Du trenger jo noe å gjøre!”

Jeg ble syk som 17-åring. Da snakker vi alvorlig syk, med lymfekreft, og siden har jeg ikke hatt samme livskvalitet som jeg en gang hadde. Jeg er sliten, og vitamin D og jern funker bare akkurat så mye. Jeg er lei av å få råd av mennesker som ikke kan noe om kosthold, men de har hørt at det funker. Eller trening. Eller noe alternativ greie tanta til hundens nabo var på. Jeg har gitt det forsøk, jeg har gått på skolen to ganger de siste fem årene, og jeg har måttet gi meg midt i løpet fordi det blir for slitsomt. Så kommer det. “Men du klarte jo det, da får du til mer!”

Jeg er ikke sånn sliten som du er når du har gått en mil, jeg løper et konstant maraton, og det er enda mer slitsomt at jeg får det tredd over hodet at jeg gjøre noe. Jeg gjør akkurat det jeg får til, og nå er det ingenting. Jeg har nok med å eksistere og få dagene til å gå. Hvis det gjør meg til et dårlig menneske, så får det bare gjøre det.

 

Jeg var aldri viktig

 

Jeg var ikke viktig da vi skulle spise frukt i barnehagen. De glemte å rope inn meg.

Jeg var ikke viktig på barneskolen da vi skulle hoppe i strikk, de hadde allerede for mange i leken.

Jeg var ikke viktig da vi skulle på juleball i 8.klasse og de andre jentene skulle pynte seg sammen. Jeg pyntet meg alene.

Jeg var ikke viktig på videregående da de andre elevene skulle kjøpe mat i kantina, de gikk uten meg.

Jeg var ikke viktig i min egen bursdag, da jeg bakte kake og ingen kom.

Jeg var ikke viktig da vennene mine hadde fester, og ingen inviterte meg.

Jeg var ikke viktig da jeg ble invitert på konsert for å ta bilder, ingen var interessert i selskapet mitt. De var interessert i de gratis bildene.

Jeg var ikke viktig da folk planla turer eller skulle på kino, jeg måtte nøye med alene med Netflix. 

 

Men jeg har brukt stemmen min for andre som ikke føler seg viktige også. Kanskje det gjør meg litt viktig likevel.

På gjensyn, Oslo

Nå har jeg endelig plantet beina på bakken i Elverum igjen. I går var siste dag i Oslo, og nå har jeg flyttet hjem igjen for en liten stund.

Pappa spurte meg om det føltes vemodig, og jeg humret litt for meg selv. Jeg bodde nemlig midt i et av Oslos verste strøk, der det var pågripelser og knivstikking utenfor døra daglig, så nei, jeg sørger ikke over at jeg flyttet derfra. Jeg har bodd på 18 kvadratmeter i et år, og ikke klart å ta vare på meg selv fordi “all” energien min måtte gå til skole. Ikke engang det fikk jeg til.

Det viktigste ble til slutt å ta vare på helsa mi, så jeg valgte å slutte på skolen og reise hjem igjen. Trist, men de fem siste årene har dessverre handlet mer om at jeg halvveis må prøve å fungere som et normalt menneske, fremfor jobb og skole. Så, nå må jeg starte fra scratch igjen, fordi jeg har kjørt meg selv for hardt. Et skritt frem og to tilbake, eller noe sånn……

Jeg har uansett hatt et fantastisk år i Oslo, skolen Bilder Nordic (!!) er å anbefale til alle som vil drive med fotografi. Jeg har også fått fantastiske vennskap, og det er for meg det aller viktigste!

Der du hører hjemme

 

I dag er den absolutt fineste dagen i hele året. Gatene er prydet av glitter, farger, smil, latter, sang, dans og kjærlighet. Det er jo PRIDE!

Jeg gikk i paraden i dag, med mange mange tusen mennesker, alle sammen helt unike, alle sammen hadde sin grunn til å være der. Min grunn var støtte, fordi jeg har så fantastisk mange flotte venner i LGBTQ-miljøet. Jeg er heldig. De har lært meg så utrolig mye. Jeg har hørt mange historier om hvordan det har vært å ikke bli akseptert av familien sin for den man er, sett hvordan det kan slite psykisk på noen å ikke finne ut hvor man helt hører hjemme, og ikke minst den redselen og baksnakking når du kommer fra et lite sted- om at “sånn og sånn” er jo du.

Men neste gang det skjer, neste gang du ikke føler at du hører hjemme noe sted, neste gang du føler deg som en outsider, kanskje ikke komfortabel i kroppen din, kanskje ikke helt vet hva du vil kalle deg selv; husk at det finnes et sted for deg og. Hvert eneste år, i juni måned, går folk for deg. For at du skal tørre å være. For at du skal føle deg hjemme. For du gjør det. Du er viktig, du teller, og det er her du hører hjemme.

 

♥ Happy pride