Jeg er stuck

Det er så lenge siden jeg har pratet om ting som opptar meg, som jeg synes er viktig, og som i hovedsak gjorde at jeg fikk en liten gjeng med følgere her på bloggen i utgangspunktet. Jeg trodde alltid på åpenheten, det ærlige, og ikke mye har forandret seg, annet enn at jeg gang på gang har fått høre at jeg prater for mye om noe. Mennesker jeg har vært venner med, mennesker jeg har møtt på byen, kommentarfelt, baksnakking, de mener jeg prater for mye om kreft. “Get over it,” liksom. Men hvordan bare kommer man seg over noe som har preget livet ditt i den grad at du ikke lenger er et 100% fungerende menneske? Hvordan bare kommer man seg over noe man har sittet fast i de fem siste årene? For sånn er mitt liv, og jeg synes du er jævlig heldig som klarer å gå videre med ditt. Jeg er stuck.

the light is coming to give back everything the darkness stole

Jeg vil bare si tusen takk for all støtte både mamma og jeg, og resten av familien fikk på innlegget i går. For en respons!! Det ga meg lyst til å blogge igjen, så fremover tror jeg at jeg skal holde bloggen gående. Jeg ønsker å gi de som vil fortelle noe en stemme her på bloggen, enten dere ønsker å være anonyme, eller med navn. Hvis du har noe du har lyst til å bidra med, please kontakt meg på Facebook (Ingrid Jackson) eller mail! ([email protected]) – ikke le, laget e-posten da jeg var liten 🙁

I mellomtiden, her er en liten fotoserie. Håper å høre fra dere!!

 

Continue reading “the light is coming to give back everything the darkness stole”

kjæresten min

Jeg har delt lite på bloggen om Sjur. Jeg tror det var fordi jeg sa til meg selv en gang for lenge siden at dersom jeg fant en kjærlighet som var så fin, ville jeg ikke jinxe det. Plutselig kunne det jo gå rett til helvete dagen etterpå, ikke sant? Vi ser det jo hele tiden, kjærestepar som virker så fine utad, aldri noe tull, og plutselig er de ikke sammen mer. Men så tenker jeg at hvis det går til helvete, så var det i det minste fint så lenge det varte. Jeg skal ikke gå så veldig inn på forholdet vårt nå heller, men jeg vil fortelle om en følelse.

 

En følelse av å høre til. Av å vite hva hjem er. Å slippe rastløshet. En følelse av å se ut av vinduet i Oslo på en varm vårdag, og våkne i armene til noen du elsker. Følelsen av å ha håp for fremtiden og se overflaten, etter at man har i så mange år bare sunket med et anker rundt begge beina. Følelsen av at man kan le på ordentlig, fra langt nede i magen, når man i mange år bare har lært seg å lage en bue som former et smil med leppene. Jeg vet at man ikke skal gjøre et annet menneske til sin kilde til glede, eller lykke, om du vil.

Men noen ganger trenger man et lite dytt i rumpa, som bringer frem det beste i deg selv

 

Jeg velger mine forbilder selv, takk!

 

Nå er jeg så drittlei voksne mennesker som kommenterer debatten om plastisk kirurgi. De halshugger Sophie Elise fordi hun har tatt inngrep på sin egen kropp i hvert eneste kommentarfelt jeg ser om dette temaet. “Hun er et dårlig forbilde, stakkars de som ser opp til henne! Glad mine døtre aldri blir sånn.”

For det første, så er Sophie Elise mer enn bare kropp, og jeg er drittlei av å se folk omtale henne som kun en kropp. Hun har sine usikkerheter, som alle oss andre, og dette var hennes vei. Jeg hadde min egen, jeg sultet meg, og du har sikkert hatt din! Jeg er ikke enig i hvordan hun legger frem sine usikkerheter alltid, selvfølgelig ikke, og det kunne helt klart blitt gjort på en annen måte (noe hun selv er enig i!)

Men om hun har fortjent tittelen som et forbilde uansett? JA, fordi de aller fleste av oss unge jenter og gutter er ikke hjernedøde høns, og klarer faktisk å se på de sakene hun prater om som er viktig for samfunnet. Hun er et offer for kroppspress akkurat som de fleste andre, det er ikke hun ene og alene som er grunnen til det. Skru på TV-en, sjekk VG, åpne Instagram, scroll nedover på Facebook, ta deg en liten tur på butikken, så kan du selv telle deg til hvor mange inntrykk og reklamer du får som handler om kropp. Dette problemet er så mye større enn en blogger alene.

Og mens vi snakker om forbilder, hvordan tror du at du som en voksen person ser ut når du skjeller ut unge jenter på nett for sine usikkerheter? Jeg hadde valgt Sophie Elise over deg ANY DAY. Voksne mennesker prater om nettvett, og er likevel de første til å kommentere dritt der de kan.

 

“Ikke se ned på noen med mindre du hjelper de opp igjen” har jeg lært.

Jeg er drittlei av menn som hater kvinner

 

For noen uker siden ble det laget store saker av at Ørjan Burøe hadde seksuelt trakassert en kollega. Et brev ble lest opp i podcasten til Tusvik og Tønne om hva kollegaen hans, Kemma Johanne Hagen, hadde opplevd. Vet du det ikke? Let me fill you in.
Det var ekle meldinger døgnet rundt om sex, vitser om voldtekt, invitasjon til New York for å bli bundet fast og banket, dickpics, spørsmål om hvordan underlivet hennes var, kommentarer om puppene hennes, spam døgnet rundt av sexforslag og spørsmål om hennes sexliv, og lista er lang. Etter dette, skrev Ørjan en stakkarslig unnskyldning på Facebook på sin private profil (hvorfor ikke på den offentlige så flere får det med seg?), der flere av vennene hans henger seg på og sier at alle “gjør feil.”

Jeg er drittlei. Det er ikke en feil. Det er ikke en feil når du får beskjed om å slutte hundre ganger og du likevel holder på som du gjør. Det er ikke en feil når du har holdt på i mange år med forskjellige jenter, det er et konstant valg du tar, en holdning du har, og et karaktertrekk du har. Det er sånn du er. Jeg er lei av å se at folk mener dette bare er en ussel feil og kan tilgis, for dette handler om mer enn komiker-Ørjan, det handler om holdninger i samfunnet som stadig vekk lar menn komme unna med denne type oppførsel. Vi ser det overalt. Trump er fortsatt president i USA, det har ikke skjedd en dritt, og hvor mange mennesker har kommet frem og fortalt hvordan de har blitt behandla? Politikere i Norge, som Trond Giske, får fortsatt holde på, og folk verner om de, fordi “alle gjør feil.”

Cut the crap. Det er en feil når man kommer borti noen med hånda med et uhell. Det er en feil. Eller glemmer å ta ut pizzaen av ovnen. Det er en feil. At du gjentatte ganger tafser på unge jenter eller sender de ekle meldinger, det er ikke lenger en feil. Det er bevisste valg. Sånne mennesker har ingenting i offentligheten å gjøre, og slutt å forsvare de. Dette er ikke en oppførsel det går an å forsvare. Hvor mange kvinner synes et er skummelt å gå hjem om kveldene alene, ubehagelig å vise kroppene våre, ubehagelig å prate i det offentlige rom, ubehagelig å bare eksistere- nettopp på grunn av sånne menn? Det er så mange. Så please, slutt å forsvare sånn drittoppførsel. Slutt å ha sånn drittoppførsel. Menn kan fint være menn uten å seksualisere, tafse på eller kommentere alle kvinner de kommer over.

Vårt yrke er like viktig som ditt – og vi skal også få betalt!

Dette innlegget går ut til alle mennesker i kreative yrker; fotografer, kunstnere, designere, filmfotografer, låtskrivere, musikere etc.. (lista er lang.) Det må bli sagt, skreket ut høyt, faktisk. 

VI MÅ OGSÅ FÅ BETALT! 

Jeg har vært fotograf en stund, og møtt mennesker som tilsynelatende synes arbeidet mitt er bra og derfor vil at jeg skal ta bilder for de, men som likevel ikke har lyst til å betale meg fordi “det er jo ikke så vanskelig å trykke på en knapp. Det kan jo hvem som helst gjøre.” Hvis du i utgangspunktet liker arbeidet mitt, så liker du det nok godt nok til å betale for det også. Ellers kan du gjøre det selv. 

Vi bruker mange timer bak kameraet, for å lære oss et håndverk slik at du kan ha fine bilder på veggen din, til å huske bryllupsdagen din, til å forevige minner du vil huske til du blir gammel. Hvis jeg gjør en jobb med modeller i et par timer, så er det også ekstremt mye etterarbeid. Utstyret mitt og reisen min koster også mest sannsynlig mer enn månedslønna di. Du sitter ikke på et kontor i åtte timer og gjør arbeid gratis, gjør du vel? Nei, du sitter der for å utføre et arbeid slik at du kan få betalt, så du har mulighet til å betale regninger, skatt, forsikringer, tak over hodet og mat. Det må vi også. 

Selv om man er friskmeldt, betyr det ikke at man er frisk

I år er det fem år siden jeg var på Radiumhospitalet og fikk cellegiftkurer til håret falt av. Til jeg badet i svette om nettene fordi giften måtte ut igjen. Det er fem år siden jeg og mamma kjørte sykehussenger i gangene, og jeg våknet klokka sju om morgenen fordi jeg ville ha kjeks og melk og sykepleierne lurte på om jeg gikk i søvne. Hele Norge fulgte med på den sytten år gamle jenta som var åpen og ærlig om kreften, de aller fleste håpet det skulle gå bra. 

…og det gjorde det jo. Det gikk jo bra, jeg ble friskmeldt, jeg er heldig fordi jeg fikk leve. Men ting blir aldri de samme igjen, og det er vanskelig å leve med. Jeg går på skole i Oslo nå, det har vært drømmen min hele tiden. Dessverre er det sånn at noen ganger er drømmer vanskelige og vonde å følge når det ikke er noen omvei rundt. Jeg sliter skikkelig. Ingen ser hvor stor kampen min er. Jeg har åtte timer skole, og så kommer jeg hjem og sovner med feber. Jeg legger meg med feber hver eneste dag fordi kroppen jobber i høygir. Det er slitsomt. Og vondt. Selv om man er friskmeldt fra kreft, betyr det ikke at man er frisk. Smertene og det som kommer etterpå er det svært få som snakker om. Det tærer på å føle at man aldri får til. Fem år etter, og ting gjør fortsatt like vondt. Fem år etter, og jeg er fortsatt syk. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette egentlig, det er jo ingen som får gjort noe. Men jeg tror at verden må ha litt mer forståelse for ting de ikke ser.