I dag er det nøyaktig ti år siden jeg satt på Hamar sykehus med mamma, og vi fikk beskjed at jeg som 17-åring hadde lymfekreft. Det er ti år siden livet mitt ble forandret for alltid. Og du lurer kanskje på hvordan det har gått, hvis du leste bloggen min på den tiden, eller ikke har særlig innsikt i livet mitt fra før? Jeg skal fortelle;
Jeg ble friskemeldt, men jeg ble aldri helt frisk. Først droppet jeg ut av videregående. Jeg fullførte to år, men jeg klarte ikke siste, rett og slett fordi kroppen var for sliten og syk. Det gikk noen år med arbeidsutprøving, før jeg flyttet til Oslo og begynte på fotofagskole. Jeg fullførte et av to år, før jeg ble for syk igjen. Jeg ville så gjerne, men kroppen min orket ikke. Tilbake til Elverum, og jeg fikk meg en hund. Han gjorde at jeg kom meg ut og opp av sofaen, og jeg står i evig gjeld til dette vakre vesenet som har beriket livet mitt på måter bare en hund kan.
Jeg startet mitt eget enkeltpersonsforetak med fotograferingen min, og kan derfor ta på meg oppdrag når jeg har tid og orker. Jeg har klart å ta førerkortet. (De som kjenner meg vet at jeg var livredd for å sitte bak et ratt.) Noen knuste hjerter og kjærester senere, så har jeg også blitt sammen med min kjære samboer Lennart, og har klart å overtale han til en hund til. (Ikke at det var så vanskelig, dere skulle bare visst hvor god han er.)
Du tenker kanskje at det ikke er så mye, og noen ganger er jeg helt enig. Noen ganger er jeg lei meg og litt bitter for at det var jeg som ble rammet, at jeg ikke kan yte bedre, at jeg ikke klarer å være en ressurs for samfunnet. At jeg er dårlig på å bidra, eller ikke kommer meg opp av senga. Men så kommer jeg på at… herregud, jeg har klart meg mot alle odds.
Jeg kan enda få med meg solnedganger og le til det kribler i magen. Jeg har fått æren av å forevige manges viktigste dag med kameraet mitt, enten det er bryllup, dåp eller begravelse. Jeg har fått kjenne hvordan det er å være et helt menneske, med alt det innebærer. Mine mørkeste stunder kan i dag være mine styrker. Veien hit har vært vanskelig og lang, men jeg tror at alle øyeblikk og alle menneskene jeg har fått møte på veien har lært meg at jeg ikke skal ta noe forgitt, og at livet er for kort.
Det høres kanskje klisje ut, men du vet aldri når en ulykke eller sykdom rammer, eller når et uventet menneske kommer inn i livet ditt og gjør det fargerikt. Det viktigste er at vi husker å leve, nå
For ti år siden, give or take, ble jeg kjent med ei jente med glitrende øyne, blek hud, fyldige kinn og krøllete hår. Hun elsket å ta bilder (og var åpenbart flink til det), og hun hadde en latter som fikk selv mitt pessimistiske vesen til å smile. Jeg var mer eller mindre venneløs. Men vi ble kjent. Og jeg fikk en venn. Hun tar fortsatt de mest utrolige bilder. Hun klarer fortsatt å få meg til å le. Hun inspirerte meg til å få meg en hund. Og hun er fortsatt min eneste venn. Ingen av oss fikk det livet vi som tenåringer trodde vi skulle få. For ofte er enkle ting så vanvittig mye tyngre enn folk flest aner. Men vi vet, begge to. Vi vet også at det er smått utrolig at vi begge fortsatt lever – men det gjør vi; for ti år siden fikk hun kreft, og ti år senere står hun stødigere enn noen av oss hadde trodd
Du er den sterkeste jenta jeg vet om, du har kommet så langt i livet og her står du fortsatt. Du skal leve så lenge, lengreee en meg 😂 du er heilt fantastisk, pen, vakker, ubeskrivelig nydelig. Etter 10 år så har du klart å vinne den tunge kampen du gikk gjennom og jeg er veldig stolt for at du er her og jeg har deg som min aller beste venninne. Jeg kunne ha gjort alt for deg, jeg kunne ha tatt et skudd for deg siden du er en veldig viktig person i livet mitt. Du har lært meg mye og hjulpet meg med alt i livet jeg gikk gjennom. Og jeg vil si tusen takk for det! Jeg hadde ikke levd hvis det ikke var for deg. Kjempe glad i deg 💜
<333