Da jeg var 13 år gammel fikk jeg ikke lov til å ha Facebook, så jeg laget meg et “dekknavn” slik at foreldrene mine ikke skulle finne ut av det. Lite visste jeg at jeg kom til å sitte her i dag med et navn mange tusen jenter og gutter kjente til. Jeg ante ikke at mennesker skulle gi meg en slik status der de flippet over å se meg på gata, tok snik-bilder av meg eller sendte meg meldinger om at jeg hadde reddet livene deres. (Haha, dette er nesten litt Hannah Montana.)

Ingrid Jackson lot meg være modig. Sammen med dere skapte jeg et menneske som kunne flytte fjell. Ikke bare hadde dere noen å se opp til, jeg hadde det også. Jeg hadde noen jeg prøvde å leve opp til. En stund syntes jeg det var morsomt, det gjorde meg glad at folk kjente meg igjen. Jeg følte meg uovervinnelig. Udødelig, nesten.
En gang leste jeg et sitat som gikk slik; “What is the point of being alive if you don’t at least try to do something remarkable?” – og jeg prøvde så inderlig hardt å leve opp til det. Jeg ville ikke bli glemt. Men glemt blir vi alle. Jeg er bare glad jeg klarte å gjøre en forskjell, om ikke det var en forskjell for tusen personer, så vet jeg at det var for en. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Selv om Ingrid Jackson lot meg være tøff, så hadde det sine baksider også. Jeg ble ganske ensom. Jeg visste aldri hvem som var ekte, hvem som var der for å være min venn, eller hvem som var der for å tjene noe på det. Det var mennesker som kunne spille utrolig snille, og like etter gå til hvem som helst å snakke dritt om meg. Så fort jeg snudde ryggen til kunne de si hva som helst i håp om at jeg ikke så det. Jeg ser dere. Jeg er menneskelig, og jeg tar det til meg. Alt som blir sagt om meg, jeg føler det på kroppen. Offentlig eller ei, mennesker er bare mennesker. 

De siste dagene har jeg brukt tid med folk som betyr mye for meg, mennesker jeg vet liker meg for den jeg er; mennesker som kan etternavnet mitt og kjenner meg. Det har gjort meg godt og jeg føler meg ikke så ensom lenger. 

Jeg tror kanskje at jeg skal prøve å være Ingrid Rundberget Enger litt, det kan hende det er like tøft.

Takk for muligheten

<3

For nøyaktig et år siden kom Daniel ut som gutt. Her er historien om året etter.

Daniel kaller det en dag, og jeg møter han på Kafé Øst i Elverum. Det er hans nye arbeidsplass. Han roper “ha det” til de andre ansatte, åpner døren for meg og vi går ut i vinterkulda. Videre rusler vi rundt i byen og slår oss til ro i en annen café mens Daniel ivrig forteller meg om datinglivet sitt -som tydeligvis ikke går så bra.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det var faen meg på tide 
– Det første jeg gjorde var å fortelle det til nære venner og familie. De ble ikke særlig overrasket, men tenkte vel mer at det var på tide. Ingrid, min gode venninne gjennom femten år, og jeg planla et intervju som skulle være mitt “komme ut”-brev. Dette brevet publiserte vi 2-3 måneder etter jeg hadde begynt å fortelle det til mine nærmeste, og ble også skoleoppgaven til Ingrid. 

Responsen var enorm, og ble møtt med bare kjærlighet. Dette var noe de aller fleste var positive til. Men de fleste betyr ikke alle. Daniel hadde gledet seg lenge til første time hos legen, han beskriver at hjertet nesten hamret ut av brystet hans. På Rikshospitalet til første time ble han først møtt av en hyggelig dame, men der sa det stopp. 

Kanskje du skulle prøvd selvmord
– Den andre timen var ikke særlig hyggelig. Jeg fikk kommentarer som “kanskje du skulle prøvd selvmord da du var yngre” og “hvis du lever fint som mann nå, hvorfor ikke fortsette? Hvorfor trenger du oss?” Det ene stedet som skulle hjelpe meg videre i prosessen endte med å bryte meg ned. Jeg ble drittlei, og fikk vite at man kan gå privat for å få hormoner. 

Diagnosen F64.0
I desember hadde jeg min siste time på Riksen, og fikk endelig diagnosen F64.0 (transseksualisme.) I løpet av noen måneder får Daniel hormoner utskrevet gratis.
– Det er ikke en sykdom selv om det er en diagnose, så folk kan ta det helt med ro, presiserer Daniel. 

Not my cup of tea
Kjærlighetslivet er visst ikke så lett, forklarer han og sukker oppgitt.
– Jeg får stadig høre at jeg ikke er jentenes “cup of tea,” jeg er jo en transseksuell hetero gutt, bare uten en ordentlig penis. Jeg har derimot valgmuligheter, men det hjelper lite når jeg er en vandrende katastrofe på Tinder. 

Behandlingen
I 7 måneder har Daniel vært i behandling og gått på hormonet testosteron. Han har fått en mye dypere stemme og mer hår. Siden sist har han juridisk byttet kjønn og navn, og lært seg å bruke pronomenet “han.” 
– Jeg har aldri hatt det bedre med meg selv. Det tok meg 20 år å komme frem til denne avgjørelsen. Det har vært en reise full av følelser og forandringer, men jeg angrer ikke, dette er det beste valget jeg har tatt. Det er en liten vei igjen å gå, men jeg er klar. 

Innlegget “jeg er en gutt” fra da Daniel kom ut kan du lese her. 

Klokka er 04.06 i skrivende stund, og jeg sitter fremdeles oppe og jobber med oppgaver jeg har tatt på meg for å fylle tomrommet og tiden min med noe. Jeg sitter oppe om nettene og surrer i min egen verden, det er jo så stille og fint. Ingen forventninger. Ikke noe å stresse med. Helt stille. 

Men så kommer dagen, sola står opp og jeg må klistre på meg det fordømte smilet, stille opp for alle som trenger meg og helst poste noe på internett så folk vet at det er liv i meg. Innen klokka er tolv har jeg allerede fått tjue meldinger. Innen klokka er tolv er jeg tagget i minst ti innlegg på facebook, og innen klokka to burde jeg ha stått opp og gjort noe fornuftig ut av dagen. Og jo, jeg burde vel kanskje det. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Problemet er bare at det virker så håpløst. Jeg har ikke noen grunn til å stå opp, synes jeg. Jeg står opp for alle andre og plutselig ikke for min egen del lenger. Sitter i møter for alle andre og ikke meg selv, enda det er meg vi snakker om. 
Jeg har skapt Ingrid Jackson, et vesen som gjerne skulle klart alt. Ei jente med bein i nesa; og som folk til og med ser opp til. Men Ingrid Jackson er et menneske jeg selv ikke engang klarer å leve opp til. I disse dager er jeg bare Ingrid, og bare Ingrid er ganske ensom. Ensom, tom og uten motivasjon. Til og med litt sint. 

Jeg har ikke gitt opp, altså. Jeg tror mitt største mål (og mitt første) er å bli det mennesket jeg har skapt utenfor mitt eget hode. Hun virker ganske kul.