Modell – Aleksander Seierstad
Makeup og foto – Ingrid Jackson
På gjensyn, Oslo
Nå har jeg endelig plantet beina på bakken i Elverum igjen. I går var siste dag i Oslo, og nå har jeg flyttet hjem igjen for en liten stund.
Pappa spurte meg om det føltes vemodig, og jeg humret litt for meg selv. Jeg bodde nemlig midt i et av Oslos verste strøk, der det var pågripelser og knivstikking utenfor døra daglig, så nei, jeg sørger ikke over at jeg flyttet derfra. Jeg har bodd på 18 kvadratmeter i et år, og ikke klart å ta vare på meg selv fordi “all” energien min måtte gå til skole. Ikke engang det fikk jeg til.
Det viktigste ble til slutt å ta vare på helsa mi, så jeg valgte å slutte på skolen og reise hjem igjen. Trist, men de fem siste årene har dessverre handlet mer om at jeg halvveis må prøve å fungere som et normalt menneske, fremfor jobb og skole. Så, nå må jeg starte fra scratch igjen, fordi jeg har kjørt meg selv for hardt. Et skritt frem og to tilbake, eller noe sånn……
Jeg har uansett hatt et fantastisk år i Oslo, skolen Bilder Nordic (!!) er å anbefale til alle som vil drive med fotografi. Jeg har også fått fantastiske vennskap, og det er for meg det aller viktigste!
Der du hører hjemme
I dag er den absolutt fineste dagen i hele året. Gatene er prydet av glitter, farger, smil, latter, sang, dans og kjærlighet. Det er jo PRIDE!
Jeg gikk i paraden i dag, med mange mange tusen mennesker, alle sammen helt unike, alle sammen hadde sin grunn til å være der. Min grunn var støtte, fordi jeg har så fantastisk mange flotte venner i LGBTQ-miljøet. Jeg er heldig. De har lært meg så utrolig mye. Jeg har hørt mange historier om hvordan det har vært å ikke bli akseptert av familien sin for den man er, sett hvordan det kan slite psykisk på noen å ikke finne ut hvor man helt hører hjemme, og ikke minst den redselen og baksnakking når du kommer fra et lite sted- om at “sånn og sånn” er jo du.
Men neste gang det skjer, neste gang du ikke føler at du hører hjemme noe sted, neste gang du føler deg som en outsider, kanskje ikke komfortabel i kroppen din, kanskje ikke helt vet hva du vil kalle deg selv; husk at det finnes et sted for deg og. Hvert eneste år, i juni måned, går folk for deg. For at du skal tørre å være. For at du skal føle deg hjemme. For du gjør det. Du er viktig, du teller, og det er her du hører hjemme.
♥ Happy pride
“Hvorfor finnes det ingen straight-parade?”
Hver juni, når Pride igjen pryder gatene, og regnbuefarger og glitter tar over byene og internett, er det alltid noen som spør “hvorfor feirer vi ikke Pride for heterofile? Hvorfor har ikke heterofile en egen parade?”
Heterofile er allerede stolte, og ikke minst feiret og representert absolutt overalt. Heterofile blir ikke banket opp for seksualiteten sin. Heterofile må ikke se seg over skuldrene for å holde hender offentlig, og kvier seg ikke fra å vise hvem de elsker. Ingen debatterer om heterofile skal få gifte seg i kirken- for det er en selvfølge. Heterofile trenger ikke å komme ut av skapet, eller være redd for at familien skal kaste de på gata. Noen mener at transpersoner ikke finnes, de er bare “mentalt ustabile.”
Når har heterofile noensinne måtte kjempe for å overbevise noen om hva eller hvem de er?
Pride er ikke bare en feiring for LGBTQ+, det er også en kamp. En feiring for hvor langt vi har kommet, for mangfold og for kjærlighet, – men også en kamp for hvor langt det er igjen. For det er langt igjen når en godt profilert trimdronning sitter på sin høye hest og roper høyt om at transpersoner er overgripere. Det er langt igjen når det er hat mot homofile i alle kommentarfelt om Pride. Det er langt igjen når noen blir banket opp, og i verste fall drept- for den de er.
Så, derfor er det ingen Pride for heterofile. En måned i året for at mennesker som ellers i året føler seg utenfor skal få feire og være hvem de er i trygghet, det klarer vi.
Hvil i fred, mor
Min kjære mormor sovnet inn 26.05, og i dag fulgte vi henne til siste hvilested. Her er talen jeg holdt i begravelsen ♥
