Vi lever i en verden der mennesker blir drevet av Janteloven. Du kan ikke være flinkest i jobben din uten å bli hakket på og hatet i ren misunnelse, du kan ikke være flink på skolen uten å bli fryst ut fordi du er “raringen som får til alt”, og du kan for all del ikke skrive viktige tekster på sosiale medier uten å bli hatet på.
Jeg har holdt på med bloggen min siden 2009. Jeg har ALLTID skrevet om hverdagen min, som de fleste andre bloggere. Jeg skrev om hverdagen min da jeg var ute for å finne juletre, jeg skrev om hverdagen min da jeg fikk nye sko, da jeg fikk hund og da jeg fikk kreft. Livet mitt har ikke vært en dans på roser, og likevel sitter en hær av ekle ungdommer og henger meg ut. Noe så sykt. Hvor mye motgang skal et menneske tåle? Og hvor mye dritt klarer dere egentlig å lirke ut av dere? Hver gang jeg skriver et blogginnlegg er det en eller annen gjøk som legger det ut på instagram eller Twitter. Og tro det eller ei, jeg vet godt hvem dere er. (Men takk, flere lesere til meg!)
Daglig omgås jeg utrolig mange trivelige og flinke mennesker. Jeg kjenner blant annet et menneske som var utrolig dyktig i jobben sin, kundene elsket henne (dette vet jeg fordi jeg så det selv,) og hun hadde det utrolig gøy med det hun holdt på med. Dessverre har det seg sånn at alle unner ikke folk gode ting. Hun ble hengt ut, direkte og indirekte av andre ansatte. Rett og slett fryst ut på arbeidsplassen. Greit? Nei, overhode ikke.
“Hvis du ikke har noe snilt å si, så ikke si det”- har jeg lært. Mennesker må bli flinkere til å rose hverandre. Gjør noen på arbeidsplassen din noe bra- ros dem opp i skyene! Det er sånn verden går fremover, ikke ved å henge de ut og rakke ned på dem. Hvis noen har en stemme de ønsker å bruke, hør. Hør og støtt (hvis du er enig selvsagt.) Hvis noen ser bra ut eller tegner en awesome tegning- si det til dem!
Fordi ja, noen vil alltid være bedre enn deg i et eller annet, noen vil alltid få mer oppmerksomhet enn deg, men det gir deg null rett til å være en dritt.
