FOTO: Parykk

Jeg kjenner ikke igjen meg selv, det er så sinnsykt rart. Jeg skal ta bilde av meg selv skalla snart!! Hahahaha, så får dere se hvor rart det er også. Det at jeg fikk se håret mitt falle av var en helt ubeskrivelig merkelig følelse, jeg hadde aldri trodd at det skulle skje meg.

NEVER be ashamed of who you are

Vi er feige og redde, redde for at folk skal dømme oss. Vi vil så gjerne være alt vi ikke er, vi vil se ut som supermodeller og kroppen skal være perfekt til sommeren, uansett hva. Vi er redde for å vise at vi kan være sårbare, redde for å gråte. Så fort tårene presser på gjemmer vi oss bort, vi snakker ikke om det. Tenårene er sånn, du vil sette deg ned og dø. Du vil bare gi opp. Du gidder ikke mer fordi du får press på deg fra alle kanter. Lekser, karakterer, du må være god nok til alt. Du må leve opp til alle forventninger hele tiden. Det er ikke så lett å bli behandla som et barn,- når de voksne også forventer at du skal leve som en voksen. (Bestem dere???)

Men husk dette, hvis du har det vondt, så er du verdt hjelp. Du er verdt livet, og du skal ikke behøve å skamme deg over hvem du er. Hvis ikke du hadde vært deg, så hadde ingen det, og det er så mange der ute som er så veldig takknemlig for at du er deg. Kanskje bare den gamle damen du smilte til på bussen i dag tidlig, eller for den søte mannen i butikken som ikke klarte å ta noe ned fra butikkhylla. Du betyr så mye, og vi er 7 milliarder på denne jorda; så jeg håper tanken på at en person der ute er laget bare for deg hjelper.

Ting tar tid, men den tiden er alltids verdt det. Du kan klare alt, du. Jeg har troen på deg. Og hvis noen skulle ønske å snakke med meg, så ikke nøl med å ta kontakt!

Første kur snart overstått

Akkurat nå får jeg siste dose av første kur!!! Wæææ, tenk at det snart endelig er over. Det tar bare… Fire timer til….
Neste gang jeg får cellegift er 7.februar, og da skal jeg (heldigvis) på Radiumhospitalet igjen. Og her har dere noen søte soppeselfier, for jeg ser ut som en sopp med lue… Ja.

Folk vil alltid prøve å knekke deg


Uansett hvor bra du gjør det, uansett hvor vondt du har det, noen vil alltid prøve å ødelegge for deg. Fikk en kommentar om at “Kreft er jo vanlig!! Herregud! Du er så oppmerksomhetssyk!” på innlegget om at jeg var i HA, og at jeg skulle skjerpe meg. Kreft er en kamp du ikke vil stå i sjæl, skal jeg si deg. Jeg har valgt å være åpen om min kamp, så du kan enten kjempe mot meg,- eller med meg. Hvis du kjemper mot meg, så gjør det meg ikke noe mindre sterk. Du er bare en flue på bloggen min, og hvis du ikke liker det jeg skriver kan du la være å lese. Verre er det faktisk ikke

Ha det, håret

Jeg måtte klippe det rett av, det hadde klart å lage dreads av seg selv og satt sammen. Det var faktisk utroooolig ekkelt! Og nå er det bare litt igjen, jeg gruer meg til jeg blir helt hårløs. Jeg og mamma måtte le litt, vi er ikke særlig til frisører……….

Forresten, jeg må slenge med et bilde av Viljar, han er søt. Ja. Så vet dere det og. 

Don’t fool yourself and say you can’t


Hvis jeg kan, kan du. 


I dag var jeg på sykehuset og skulle få cellegift, men immunforsvaret mitt var så lavt at de ikke turte å gi meg noe. Jeg fikk bare i meg en halv liter med saltvann, så ble jeg sendt hjem igjen. På mandag skal jeg tilbake for å se om de kan få gjort noe… Hm. 

Jeg vet forresten ikke om jeg tør å ta håret mitt i dag heller, det kommer til å bli så kaaaaaldt! Og uvant. Det er bare sykt ekkelt at jeg kan stå og dra av meg krøllene i hytt og pine. Vekta er også litt merkelig, for jeg spiser KONSTANT, men jeg fortsetter å gå ned?? Sære greier. Og midt oppi alt, så har jeg begynt å tenke på fremtiden. Fremtiden skremmer meg. Jeg burde vel ta små skritt og håpe på det beste, men jeg skulle så gjerne få gjort alt i en gang….. Ting tar tid