Vi sees.
– I.J
Hvem er jeg?
Jeg hører stadig de eldre si til meg; Bare vær deg selv! Og jeg vet at det er det de fleste får høre i denne alderen. Men det jo ikke så lett; for hvem er jeg?
Er jeg jenta som sitter oppe om natta og ser på filmer til jeg sovner, står opp igjen tidlig for å prestere bra og får høre av folk jeg ikke engang kjenner “jeg er stolt av deg”?
Er jeg jenta som sitter blant en gruppe med folk og dagrømmer om å komme meg vekk herfra for å lære nye og morsomme ting, istedet for å være her i denne byen med de samme gamle folka og de samme rutinene?
Er jeg jenta som ikke klarer å rive meg løs fra mitt eget hode og skriker i desperasjon for å komme ut?
Er jeg jenta som ler med vennene mine,- og av og til føler at jeg er på toppen av verden?
Eller er jeg jenta som ligger i fosterstilling på gulvet klokken tre om natten, gråtende fordi hun er lei av å bli forlatt og glemt- om og om igjen?
Så, til en av dere vise og eldre mennesker som kan noe om “den ekte, store kalde verden”; Fortell meg. Hvem er jeg?
Vi er alle litt oppmerksomhetssyke
Uansett hva et menneske gjør vil det alltid være et annet menneske som slenger litt med leppa og forteller deg at du er oppmerksomhetssyk. Uansett hvor mye bra du utretter, det vil alltid være noen som ikke klarer å holde kjeft i ren misunnelse. Hvis du velger å si til noen at de er oppmerksomhetssyke, så er du det som regel selv. Det er faktisk ganske normalt å trenge en eller annen form for oppmerksomhet. Noen gjør det bare på andre måter enn folk flest. Jeg fikk oppmerksomhet fordi jeg var syk. Jeg klaget aldri og sutret meg ikke til oppmerksomhet. Jeg fikk positiv oppmerksomhet fordi jeg var åpen om det og ville hjelpe andre i samme situasjon.
Se for deg jenta eller gutten som blir oversett hjemme. Alt mor og far gjør er å krangle eller reise bort og aldri være tilstede. Tror du ikke den ungen blir en liten ramp for å få oppmerksomhet? Tror du ikke den gutten eller jenta gjør hva som helst for å bli sett? Det tror jeg, nemlig. Du som sitter der og kommenterer til andre at de er så oppmerksomhetssyke, hvor oppmerksomhetssyk er du egentlig selv når du velger å tråkke på noen som ligger nede? Det syns jeg du skal tenke på.
Time for recovery; Staying strong
Jeg er lei av at jeg ikke bestemmer over humøret mitt og tankene mine. Jeg er lei av å tenke, lei av å være, lei av alt, egentlig. Mest av alt er jeg så lei av meg selv at jeg kan spy. Jeg sårer folk, jeg mener det selvsagt ikke, men jeg gjør det. Jeg sårer meg selv. Jeg er likegyldig. Jeg er sint, og så likegyldig igjen.
2014 var et forferdelig rart år. Det var på mange måter veldig vanskelig, men på så mange måter var det også verdt det. Det var jo også et bra år. Noen kom inn i livet mitt, andre ble borte. Jeg vet ikke om dere vet det, men en venninne av meg tok livet sitt, og det sitter hardt i enda. Jeg mistet noen til kreft, men takket være at jeg selv hadde denne sykdommen fikk jeg også nye venner, og Viljar, Viljar kom inn i livet mitt igjen. Uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Uten vennene mine hadde jeg vært fortapt.
2015 skulle jo bare “bli det beste året noensinne!” som jeg har sagt alle andre år. Hittil ser det ikke veldig lyst ut. Av disse tjueto dagene som har gått er jeg sikker på at jeg har sittet oppe om nettene og grått i hvertfall tjue av dem. Jeg forteller selvsagt alle at det går bra, for det gjør jo det, tror jeg. Jeg bare har litt problemer med meg selv, men det har vi vel alle, eller?
Eller kanskje det ikke går så bra som jeg leker at det gjør. Kanskje det faktisk går rett i dass. Jeg har i hvert fall bestemt meg for at det slutter her. Jeg vet ikke hva som feiler meg nøyaktig, men jeg vet at jeg skal bli frisk fra det. Jeg vil ikke ha noe mer med det onde og dumme å gjøre. Selvfølgelig kommer jeg til å gå et skritt frem og to tilbake et par ganger, men det er fremskritt uansett. Jeg får alltid høre at jeg er deres inspirasjon, vit at dere er min. Dere inspirerer meg til å bli et bedre menneske, til å reise meg, gang på gang.
Og Viljar, hvis du leser dette, vit at du fikk meg til å ta dette valget i dag. Takk.
Bobo
Jeg hentet verdens søteste lille skapning i dag! Han heter Bobo, er snart fire år og en conurepapegøye. Har dere noen spørsmål om Bobo?
Du er sterk når du faller- men reiser deg likevel
Jeg trodde alltid at det å være sterk var å aldri miste kontroll, aldri gråte, aldri være redd, aldri vise frykt eller følelser. At det handlet om å hele tiden være bra nok for alle rundt meg, og aldri gjøre noe galt. At man ikke kunne vise følelser, og måtte se positivt på alt. Helt til jeg snakket med et klokt menneske som sa; “Selv himmelen viser følelser, og selv skyene gråter. Og er ikke de sterke? De som bærer alle mulige årstider, alle mulige værforandringer, og alle mulige klimaendringer? Du er sterk når du kan vise følelsene dine og stå for dem. Du er sterk når du ser at du trenger hjelp og gjør det du kan for å ta den i mot på en best mulige måte. Du er sterk når du kan stå med et smil om munnen og likevel felle en tåre, om det er det som føles rett. Du er sterk når du faller – men resier deg likevel.”
– Skrevet av Mina Jasmine Smistad –
FOTO: Just let the pain remind you hearts can heal
Hvorfor var jeg aldri nok?
Hvorfor var du alltid for opptatt til å se meg? Hvorfor hørte du aldri? Hvorfor ønsket du ikke å forstå? Hvorfor måtte jeg nesten dø for oppmerksomheten din, og selv da var jeg ikke verdt den? Hvorfor gjorde jeg aldri noe bra? Hvorfor holdt du meg på vent så lenge? Hvorfor var det ikke nok å se meg prøve? Hvorfor kunne du ikke feile og lykkes sammen med meg? Hvorfor var det ikke nok at jeg prøvde? Hvorfor var jeg ikke nok?
FOTOSERIE: You just smiled and told them “Trouble”
– Sånn ser bilder ut når de blir redigert av en sint Ingrid –