Jeg hører stadig de eldre si til meg; Bare vær deg selv! Og jeg vet at det er det de fleste får høre i denne alderen. Men det jo ikke så lett; for hvem er jeg?
Er jeg jenta som sitter oppe om natta og ser på filmer til jeg sovner, står opp igjen tidlig for å prestere bra og får høre av folk jeg ikke engang kjenner “jeg er stolt av deg”?
Er jeg jenta som sitter blant en gruppe med folk og dagrømmer om å komme meg vekk herfra for å lære nye og morsomme ting, istedet for å være her i denne byen med de samme gamle folka og de samme rutinene?
Er jeg jenta som ikke klarer å rive meg løs fra mitt eget hode og skriker i desperasjon for å komme ut?
Er jeg jenta som ler med vennene mine,- og av og til føler at jeg er på toppen av verden?
Eller er jeg jenta som ligger i fosterstilling på gulvet klokken tre om natten, gråtende fordi hun er lei av å bli forlatt og glemt- om og om igjen?
Så, til en av dere vise og eldre mennesker som kan noe om “den ekte, store kalde verden”; Fortell meg. Hvem er jeg?
Vet ikke, kjenner deg ikke. Men for meg virker det som du er flink til å fotografere, og en kunstnerisk og jente 🙂
Jeg vil si at du er alle disse menneskene, dvs at alt dette er sider ved deg og som utgjør det som er deg. Og det er lov til å være alle sammen. Det handler om å akseptere seg selv og tørre å vise fram alt. Og det synes jeg du i høyeste grad gjør. Og det synes jeg er flott.
Jeg hørte en gang at det ikke handler om å FINNE seg selv men å velge selv hvem du vil være 🙂