Vi vil så gjerne bety noe, være den første noen tenker på når de har en god nyhet å fortelle. Være den siste noen tenker på når de legger seg om kvelden. Vi vil være den første til å bli invitert til fest, eller i det minste en av dem som blir invitert til fest, og vi ønsker å være noens favorittperson. Jeg vet i hvert fall at jeg gjør.
Men i dag har jeg tenkt på alle de som ikke lenger er en stor del av livet mitt, som jeg ikke lenger snakker med på daglig basis. Jeg laget meg en skål med nudler og tenkte på Elin, for det var hun som lærte meg hva slags nudler som var gode på barneskolen. Og jeg tenkte på Gaute da jeg skjenket meg et glass med Pepsi Max, for vi drakk alltid det da vi gikk på ungdomsskolen, selv om jeg insisterte på at jeg ikke likte det. Og da jeg skulle finne noe å se på, tenkte jeg på alle gangene jeg og Louise laget spillelister eller skulle vise hverandre sanger på YouTube.
Du betyr noe for noen, enten det er stort eller lite, enten du sitter på rommet ditt helt alene eller er midtpunktet på en fest. Kanskje er det din instagram-post noen kommer over og smiler av, eller gråter av, men plutselig betyr den noe for noen. Kanskje du en gang skrev et viktig leserinnlegg og det fortsatt blir husket på. Kanskje du en gang sa noe viktig til noen, og de har skrevet det på en lapp for å aldri glemme det. Eller kanskje det var du som fortalte noen hvilke nudler som var best, og at Pepsi Max ikke er så verst. Aldri tenk at du ikke betyr noe, for det gjør du!
I dag er den absolutt fineste dagen i hele året. Gatene er prydet av glitter, farger, smil, latter, sang, dans og kjærlighet. Det er jo PRIDE!
Jeg gikk i paraden i dag, med mange mange tusen mennesker, alle sammen helt unike, alle sammen hadde sin grunn til å være der. Min grunn var støtte, fordi jeg har så fantastisk mange flotte venner i LGBTQ-miljøet. Jeg er heldig. De har lært meg så utrolig mye. Jeg har hørt mange historier om hvordan det har vært å ikke bli akseptert av familien sin for den man er, sett hvordan det kan slite psykisk på noen å ikke finne ut hvor man helt hører hjemme, og ikke minst den redselen og baksnakking når du kommer fra et lite sted- om at “sånn og sånn” er jo du.
Men neste gang det skjer, neste gang du ikke føler at du hører hjemme noe sted, neste gang du føler deg som en outsider, kanskje ikke komfortabel i kroppen din, kanskje ikke helt vet hva du vil kalle deg selv; husk at det finnes et sted for deg og. Hvert eneste år, i juni måned, går folk for deg. For at du skal tørre å være. For at du skal føle deg hjemme. For du gjør det. Du er viktig, du teller, og det er her du hører hjemme.
Alle har hørt min historie, om hvordan det var da jeg hadde kreft, fra innsiden. Men jeg har ikke fortalt på bloggen at pappaen min fikk kreft i 2017, og at bestemor har det nå. Her er mamma sin historie om hvordan hun har opplevd det hele.
For noen uker siden ble det laget store saker av at Ørjan Burøe hadde seksuelt trakassert en kollega. Et brev ble lest opp i podcasten til Tusvik og Tønne om hva kollegaen hans, Kemma Johanne Hagen, hadde opplevd. Vet du det ikke? Let me fill you in. Det var ekle meldinger døgnet rundt om sex, vitser om voldtekt, invitasjon til New York for å bli bundet fast og banket, dickpics, spørsmål om hvordan underlivet hennes var, kommentarer om puppene hennes, spam døgnet rundt av sexforslag og spørsmål om hennes sexliv, og lista er lang. Etter dette, skrev Ørjan en stakkarslig unnskyldning på Facebook på sin private profil (hvorfor ikke på den offentlige så flere får det med seg?), der flere av vennene hans henger seg på og sier at alle “gjør feil.”
Jeg er drittlei. Det er ikke en feil. Det er ikke en feil når du får beskjed om å slutte hundre ganger og du likevel holder på som du gjør. Det er ikke en feil når du har holdt på i mange år med forskjellige jenter, det er et konstant valg du tar, en holdning du har, og et karaktertrekk du har. Det er sånn du er. Jeg er lei av å se at folk mener dette bare er en ussel feil og kan tilgis, for dette handler om mer enn komiker-Ørjan, det handler om holdninger i samfunnet som stadig vekk lar menn komme unna med denne type oppførsel. Vi ser det overalt. Trump er fortsatt president i USA, det har ikke skjedd en dritt, og hvor mange mennesker har kommet frem og fortalt hvordan de har blitt behandla? Politikere i Norge, som Trond Giske, får fortsatt holde på, og folk verner om de, fordi “alle gjør feil.”
Cut the crap. Det er en feil når man kommer borti noen med hånda med et uhell. Det er en feil. Eller glemmer å ta ut pizzaen av ovnen. Det er en feil. At du gjentatte ganger tafser på unge jenter eller sender de ekle meldinger, det er ikke lenger en feil. Det er bevisste valg. Sånne mennesker har ingenting i offentligheten å gjøre, og slutt å forsvare de. Dette er ikke en oppførsel det går an å forsvare. Hvor mange kvinner synes et er skummelt å gå hjem om kveldene alene, ubehagelig å vise kroppene våre, ubehagelig å prate i det offentlige rom, ubehagelig å bare eksistere- nettopp på grunn av sånne menn? Det er så mange. Så please, slutt å forsvare sånn drittoppførsel. Slutt å ha sånn drittoppførsel. Menn kan fint være menn uten å seksualisere, tafse på eller kommentere alle kvinner de kommer over.
Dette innlegget går ut til alle mennesker i kreative yrker; fotografer, kunstnere, designere, filmfotografer, låtskrivere, musikere etc.. (lista er lang.) Det må bli sagt, skreket ut høyt, faktisk.
VI MÅ OGSÅ FÅ BETALT!
Jeg har vært fotograf en stund, og møtt mennesker som tilsynelatende synes arbeidet mitt er bra og derfor vil at jeg skal ta bilder for de, men som likevel ikke har lyst til å betale meg fordi “det er jo ikke så vanskelig å trykke på en knapp. Det kan jo hvem som helst gjøre.” Hvis du i utgangspunktet liker arbeidet mitt, så liker du det nok godt nok til å betale for det også. Ellers kan du gjøre det selv.
Vi bruker mange timer bak kameraet, for å lære oss et håndverk slik at du kan ha fine bilder på veggen din, til å huske bryllupsdagen din, til å forevige minner du vil huske til du blir gammel. Hvis jeg gjør en jobb med modeller i et par timer, så er det også ekstremt mye etterarbeid. Utstyret mitt og reisen min koster også mest sannsynlig mer enn månedslønna di. Du sitter ikke på et kontor i åtte timer og gjør arbeid gratis, gjør du vel? Nei, du sitter der for å utføre et arbeid slik at du kan få betalt, så du har mulighet til å betale regninger, skatt, forsikringer, tak over hodet og mat. Det må vi også.
Jeg vet det er lett å si, og vanskelig å tro på. “Ting blir bedre.” Men i går kveld møtte jeg et menneske i døråpningen på en bar her i Elverum som forandret noen ganske mørke hjørner i sinnet mitt. Hun visste godt hvem jeg var, vi hadde en felles venninne for mange år tilbake. De pleide å lese bloggen min begge to. Jeg prøvde å prate om det en gang tidligere, 03. november 2014, for å være eksakt. Men det er vondt dere, det er vondt å miste noen. Det er akkurat det som er en del av problemet, at når noe er vondt så prøver vi å ikke føle på det, vi gjemmer det vekk. Og det kan bli farlig. Det var farlig da, og det er farlig nå, kanskje mer enn noensinne. Så nå skal jeg prate om noe jævlig ubehagelig.
Vi mistet venninnen vår. Ikke fordi vi ble uvenner eller noe, men fordi hun valgte å forlate oss. Hun var god til siste stund, og selv om jeg ikke får svar skriver jeg fortsatt til henne.
Jeg ble venn med en jente for noen år siden som var flink til mye rart. Hun lærte seg å strikke, hun kunne synge, ta bilder, hun var flink i håndball og hun satt alltid andre før seg selv. På den tiden hadde jeg nettopp gått gjennom cellegiftbehandling og hadde allerede vært innlagt en gang fordi jeg hadde en dårlig psyke. Hun sjekket om jeg hadde det bra titt og ofte, mens jeg fikk høre de nydelige sangene hun spilte inn og sendte til meg mens hun også oppdaterte meg på dagene sine. Mange dager var lange. Mange dager var preget av ensomhet, noen dager var så tunge at de endte med legevakt og sammenbrudd. En gang tikket det inn en melding om at det gikk litt for langt. Men det gikk bra, det lovet hun. Det gikk jo alltid bra. Og selv hvor mye jeg sa det gikk fint at hun fortalte meg ting, unnskyldte hun seg alltid for at hun var så negativ. Hun satt alle før seg selv, alltid. Dette var et prakteksempel.
Verden er kald. Den er ond, og jævlig, og ikke minst vond. Vi må prate sammen. Vi må gi hverandre en ekstra klem og aldri slutte å si at vi er glad i hverandre. Jeg prøvde lenge å prate om det, men jeg ble kalt oppmerksomhetssyk og valgte å tie. Jeg skal aldri tie igjen. Når man møter mennesker tilfeldig på gata og de forteller at du har hjulpet de gjennom noen av de verste tidene i livene deres, så tier man ikke. Vær åpen om det vonde, normaliser at det er greit å ha vondt. Det er greit, det er menneskelig!
Takk til Ingrid for en fin og åpen samtale i natt, jeg håper dette er til hjelp for flere
<3
815 33 300 – Kirkens SOS, døgnåpen krisetelefon 116 123 – Mental helse, døgnåpen krisetelefon 116 111 – Krisetelefon for barn, åpen fra 15.00 – 08.00 i hverdager. Døgnåpen i helgene 800 33 321 – Åpen fra 14-20, Kors på halsen 81000277 – Homofiles ungdomstelefon, åpen alle dager untatt lørdag fra 18-22
Med mindre du bor under en stein, har du kanskje fått med deg at en av Norges mest omtalte “feminister” Kari Jaquesson kaller seg selv for TERF (transekskluderende radikal feminist) som vil si at hun mener at transkvinner ikke er kvinner, og at det de siste dagene har debatten eksplodert. Etter hun publiserte et innlegg i Dagbladet har det tatt helt av. Blant annet har hun delt skjermbilder av en transperson uten personens tillatelse og flere ganger omtalt kvinner på Twitter som “han.” Hvis du har penis, kan du ifølge Jaquesson, IKKE være en kvinne. Biologisk sett har du jo fått en penis. Derfor må du jo også være en overgriper som ønsker å ta små barn i garderoben, eller en pervers gubbe i forkledning som stirrer på damer på toalettet….. eller ikke.
Jeg skal bryte dette ned, og håper at det går an å forstå like lett som jeg gjorde da jeg var ti år og min mor fortalte meg om hennes to venner som hadde skiftet kjønn. “Åja, så nå kan de endelig være seg selv?” var min respons. Så simpelt!
Det kan forklares ganske enkelt, eller vi kan gjøre det komplisert. For at mitt publikum skal henge med, velger jeg den enkle versjonen.
Hva du identifiserer deg som, det sitter i hjernen din. Kroppen din er rustningen din. Og det er ikke alltid man er komfortabel med den rustningen. Noe stemmer ikke overens med det i hodet ditt. Hele deg er jo egentlig hjernen din, det er der personligheten din sitter. Det er der preferansene dine sitter. Alle erfaringene dine og følelsene dine er i hjernen din. Du er hjernen din! Kroppen din er bare et skall du går i, og hvis det skallet ikke stemmer overens med det i hodet ditt, da vil alltid noe virke veldig “off.”
Vi kan alle være enig at man blir født med enten en vagina eller en penis, dette er kjønnsorganet du tisser med og gjerne begynner å utforske når du blir litt eldre. Men for noen er det dessverre sånn at kjønnsorganet er det mest ukomfortable de vet om, fordi de vet at dette ikke stemmer overens med kjønnsidentiteten deres. Kjønnsorgan og kjønnsidentitet er to forskjellige ting. Det er akkurat der jeg tror vi har mistet Jaquesson litt. Ja, det vil være rart å se en kvinne med en penis i en jentegarderobe. Det vil for eksempel også være rart å se en kvinne med et amputert bein, en pupp for lite, et arr som dekker hele magen og så videre. Det er jo ikke sånn det skal være?
Men en transperson går ikke gjennom en kjønnsoperasjon for at kvinner som Kari skal være mindre kvinne. Eller for at de er “menn i forkledning” som prøver å ta over verden. Hennes “kvinnelighet” er ikke truet av at det finnes transkvinner. Og ingen transkvinner skal behøve å forklare seg for sånne som henne heller. Tingen er at, hun er ikke interessert i å lære, heller ei høre etter. Og slik jeg ser feminisme, skal vi beskytte og verne om de utsatte gruppene i samfunnet. Det er likestilling. Hør på de det gjelder, ikke lag din egen sannhet. For du vil aldri kunne forstå hvordan det er å være trans, og det vil heller ikke jeg. Men jeg kan høre på, og kjempe for- ikke imot.
Å være trans er en evig kamp. Jeg vet dette, fordi jeg har sett bestevennen min vokse opp vel vitende om at han er gutt. Problemet er bare at rustningen han fikk utdelt ved fødsel var en jentekropp. Han følte seg konstant ukomfortabel i jentegarderoben, ville aldri være med på stranda, og fikk alltid blikk da han gikk inn på dametoalettet. Vennene mine pleide å spørre meg om han var jente eller gutt. Jeg har aldri sett han så glad som når han endelig kunne endre navn og starte en prosess mot en kropp som matchet hjernen. Å være trans bærer med seg mye ensomhet, en del trusler, hat, blikk, mobbing, og ikke minst- tenk på alle menneskene som blir utstøtt fra hjemmene og familiene sine. Alt for noe en ikke kan noe for.
Og Kari, tenk på alle de menneskene du har møtt som er trans og aldri har fått se på tissen til! Vedder på at du ikke ser at halvparten ble født i feil kropp.
13. januar 2016 skrev jeg et innlegg på bloggen om Daniel som endelig var klar til å vise verden hvem han var. Daniel- som er født i en jentekropp og før het Emilie, har i dag tatt enda et skritt videre mot å bli “helt mann.” (Innlegget kan du leseHER)
Klokken 07.00 tirsdag morgen møtte Daniel opp på Ullevål sykehus (Kvinneklinikken) og fikk på seg de kjente sykehusklærne de fleste har et hat/elsk forhold til. Han ble videre fulgt ned på operasjonssalen, og rundt klokken 08.00 fikk han satt veneflon. Plutselig var han borte. Operasjonen varte i ca. en times tid, og helt i ørska hadde Daniel fortalt sykepleierne at han hadde sovet godt. Heldigvis har han hatt minimal til ingen smerte så langt, og operasjonen har gått ganske feilfritt. Han har også fått besøk av to gode venninner!
“De spurte meg om jeg tålte lite alkohol, for jeg trengte visst ikke så mye medisiner som de regnet ut…” forteller Daniel. “De er ekstremt flinke til å behandle transmenn her, jeg føler meg sett. Alle er veldig hyggelige, jeg har til og med hatt samtaler med sykepleiere om at man reise rundt i verden og leve livet. Det var koselig. Ja, og verden kan bli litt kjøligere, å ligge på Ullevål når det er 31 grader ute er verre enn å bli røska i.”
Jeg er så glad for at dette endelig prates om!!! Som jeg og mange andre kreftpasienter har opplevd, så er det vel kanskje det at man aldri blir seg selv igjen etter en kreftbehandling. Noen kommer seg fort på beina og tilbake på plass i livet sitt, mens andre må tilpasse seg og “lage seg et liv” på nytt. Det er nå fire år siden jeg ble friskmeldt fra kreft, faktisk nøyaktig fire år siden 6. mars. Men livet mitt ble aldri det samme.
Jeg har ikke fullført videregående. Jeg har ikke jobb. Jeg har ikke førerkort. Alle de som fortalte meg at de var der for meg er borte, for jeg klarte ikke å opprettholde noe sosialt liv. Jeg slet lenge med en rar smak i munnen, med en prikkende følelse i fingrene og jeg sliter fremdeles med utmattelse. Det er så lett for folk utenfor å si “slutt å sutre, du fikk livet i behold.” Men dette er ikke et liv sånn jeg husker det. Jeg er jo selvsagt glad for at jeg lever, men jeg synes vi må prate om holdningene folk har rundt dette. Kroppen min kunne tatt livet av meg, jeg kunne vært langt mer uheldig, men jeg synes nå jeg er litt uheldig likevel.
Og det verste er vel kanskje ikke en rar smak i munnen og prikking i fingrene, det verste er at verden går videre uten meg, og jeg ikke får til noen ting. At jeg er redd for å prøve på nytt når jeg har måtte slutte på skolen to ganger allerede, gi opp en drøm om å bli fotograf, fordi kroppen min maktet ikke å gjøre det hjernen ville at den skulle gjøre. Lenge var det nok å gå ut døra i en time, og så måtte jeg hvile i flere dager etterpå. Det går jo fremover, for all del, men jeg har måttet ofre mye noen på min alder ikke skulle behøve å ofre. Vennene mine har utdanning, de har flyttet vekk herfra, de har jobber og de har et sosialt liv. Alt det forsvant for meg med kreften. Jeg sitter i senga mi og ser på mens dagene flyr forbi. Jeg ser at venninnene mine blir sykepleiere og at kompisene mine får seg kule biler. Jeg får stadig høre “Når skal du gjøre noe med livet ditt da? Når flytter du ut? Hva gjør du om dagen?” …og alt jeg kan svare er ingenting. Jeg eksisterer. Det er det jeg gjør. Nå vet du.
Det gjør vondt, virkelig. Virkelig vondt. Antall ganger jeg har tenkt tanken på å gi opp er skremmende. Men jeg blir holdt på beina av noen få mennesker rundt meg, heldigvis.
Jeg er lei av å være alene. Lei av å ikke bli tatt på alvor. Lei av å føle på ensomheten, fordi hver gang jeg strekker ut en hånd er det ingen som tar den. Ingen som strekker etter meg tilbake. Hvorfor? Hvorfor er ikke jeg viktig nok? Hvorfor er ikke mine problemer “ille” nok for deg? Hvordan kan du i det hele tatt vite hva jeg føler? Har du følt dette, så beklager jeg.
I dag er jeg trist for barna som roper om hjelp, men som aldri fikk det. Jeg er sint på et system som svikter. På skolen som ikke gjør noe når barn blir holdt utenfor. På de som kalte seg venner og aldri var der for meg, for jeg var ikke viktig nok. Min stemme hadde ingenting å si. Jeg var ikke syk, fordi jeg fikk så mange likes på profilbildet mitt. Jeg var ikke syk, fordi jeg kunne jo fortsatt le. Jeg var ikke syk, for det var ikke noe de kunne se.
I dag vil jeg at vi tar et oppgjør med oss selv, og andre. Fordi både du og jeg fortjener hjelp. Både du og jeg fortjener å bli tatt på alvor når vi forteller at noe i hodet vårt ikke er som det skal være. Du fortjener at dine følelser og dine tanker blir tatt på alvor, uansett hvem du er. Uansett. Nei, kompisen din skriker ikke etter oppmerksomhet fordi han kutter seg. Og hvis han gjorde, så burde du uansett ta det på alvor. Og nei, venninna di sulter seg ikke for oppmerksomhet, og hvis hun gjorde; burde du uansett ta det på alvor. Når noen går så hardt til verks at de velger å skade kroppen sin for at du skal ta de på alvor, så er det faktisk på tide at vi åpner øynene.
Det jeg vil frem til er at vi har ingen rett til å degradere andre menneskers følelser. Eller gjette oss til de. Og jeg vet at alt for mange i dette samfunnet gjør det, fordi de mener selv at de har opplevd noe verre. Smerte er ingen konkurranse. Psykiske lidelser er ingen konkurranse. Det er på tide å lære oss det.
Det er viktig å ta andre på alvor uansett hvor lite viktig du selv mener det er, fordi det kan bety hele verden for noen andre.