Krafttak mot kreft – senskader

Jeg er så glad for at dette endelig prates om!!! Som jeg og mange andre kreftpasienter har opplevd, så er det vel kanskje det at man aldri blir seg selv igjen etter en kreftbehandling. Noen kommer seg fort på beina og tilbake på plass i livet sitt, mens andre må tilpasse seg og “lage seg et liv” på nytt. Det er nå fire år siden jeg ble friskmeldt fra kreft, faktisk nøyaktig fire år siden 6. mars. Men livet mitt ble aldri det samme.

Jeg har ikke fullført videregående. Jeg har ikke jobb. Jeg har ikke førerkort. Alle de som fortalte meg at de var der for meg er borte, for jeg klarte ikke å opprettholde noe sosialt liv. Jeg slet lenge med en rar smak i munnen, med en prikkende følelse i fingrene og jeg sliter fremdeles med utmattelse. Det er så lett for folk utenfor å si “slutt å sutre, du fikk livet i behold.” Men dette er ikke et liv sånn jeg husker det. Jeg er jo selvsagt glad for at jeg lever, men jeg synes vi må prate om holdningene folk har rundt dette. Kroppen min kunne tatt livet av meg, jeg kunne vært langt mer uheldig, men jeg synes nå jeg er litt uheldig likevel.

Og det verste er vel kanskje ikke en rar smak i munnen og prikking i fingrene, det verste er at verden går videre uten meg, og jeg ikke får til noen ting. At jeg er redd for å prøve på nytt når jeg har måtte slutte på skolen to ganger allerede, gi opp en drøm om å bli fotograf, fordi kroppen min maktet ikke å gjøre det hjernen ville at den skulle gjøre. Lenge var det nok å gå ut døra i en time, og så måtte jeg hvile i flere dager etterpå. Det går jo fremover, for all del, men jeg har måttet ofre mye noen på min alder ikke skulle behøve å ofre. Vennene mine har utdanning, de har flyttet vekk herfra, de har jobber og de har et sosialt liv. Alt det forsvant for meg med kreften. Jeg sitter i senga mi og ser på mens dagene flyr forbi. Jeg ser at venninnene mine blir sykepleiere og at kompisene mine får seg kule biler. Jeg får stadig høre “Når skal du gjøre noe med livet ditt da? Når flytter du ut? Hva gjør du om dagen?” …og alt jeg kan svare er ingenting. Jeg eksisterer. Det er det jeg gjør. Nå vet du. 

Det gjør vondt, virkelig. Virkelig vondt. Antall ganger jeg har tenkt tanken på å gi opp er skremmende. Men jeg blir holdt på beina av noen få mennesker rundt meg, heldigvis.

Å leve ER mer enn å bare overleve. 

Dere kan donere penger til saken her <3 

 

2 kommentarer

Siste innlegg