Du betaler for kreft

Livet som kreftpasient er ikke akkurat noe å skryte av. Det er ikke særlig glamorøst, og anbefales absolutt ikke. Hvis jeg fikk valget, ville jeg ikke opplevd kreft i det hele tatt. Endeløse timer inn og ut av sykehus, ti blodprøver om gangen, cellegift, nattesvette, mareritt, tabletter, altfor dårlig og altfor god matlyst. Jeg ville ikke valgt å stikke en gigantisk sprøyte i ryggen min, skrike til jeg ikke klarer å reise meg, og den konstante frykten om at det ikke kom til å gå bra. Timene det tar å vente på prøver, og håret. Du vil beholde håret. Jeg lover.

Jeg hadde ikke valget, men det har du. Til en grad, i hvert fall. Jeg vil bare be deg tenke deg om ti ganger før du putter røyken inn i munnen. Tenk deg om ti ganger før du tar et drag, og tenk deg om ti ganger hva du kunne ha gjort istedet for den jævla røyken. Det samme gjelder snus. Jeg vet at du vet at det ikke er bra for deg, men jeg tenker du trenger en siste påminnelse. Det tar deg en uke å slutte. Du sparer penger, tenner og helse.

“Ååh, ja, men vi skal jo alle dø en gang, jeg lever bare litt kortere. Jeg vil leve så lenge jeg er ung.” Kreft er ikke et liv. Kreft er et mareritt. Det hjelper ikke med noe “skulle bare.” Stump røyken og gjør deg selv- og alle andre en tjeneste. Alt får konsekvenser.

Alt vi er

Tall. Vi er tall. Vi er karakterene våre, vekten vår, “likes” vi har på profilbildet, hvor mange følgere vi har på Instagram og Twitter, størrelsen på klærne våre, pengene vi har på kontoen og så videre. Sånn har det altså blitt. Hvis du veier over 50 kg får du ikke vise deg på stranden, og har du ikke minst fire hundre likes på profilbildet ditt er du en taper. Jeg savner å være en taper.

Samfunnet vi lever i – er galskap. Det er ikke rart vi føler oss som tapere, det er ikke rart vi hater oss selv mer enn noe annet. Det er ikke rart at jeg har brukt minst tjue timer i løpet av et år på å gråte foran et speil og fortelle meg selv hvor fæl jeg er. Det er ikke dette jeg har blitt lært opp til, men dette jeg har vokst sammen med. I stedet for å fokusere på å være fornøyde med oss selv, fokuserer vi på å bli tynnere, eller få mer former. Alt ettersom hvordan du er laget. Vi kan ikke lenger skeie ut med litt smågodt på en lørdag, eller en annen dag i uka, nei, vi må spise sunt og legge det ut på Instagram, samtidig som vi må skryte litt av hvor lang dagens treningsøkt var.

Selvfølgelig er ikke tall alt vi er. Det er hva du tenker og hva du gjør som avgjør hvem du er, og jeg er ganske sikker på at det er mer enn tall. Du er verdt noe, du er ikke stygg selv om du har kort hår og piercinger og ikke ser ut som en toppblogger fra månen. Du er kul. Du er unik, og drit i de jævla tallene. Du fikk en toer på matteprøven? Okei, det er bedre enn ingenting. Du veier mer enn 50 kg? Du ser sikkert fantastisk ut. Du har ikke engang hundre følgere på Twitter? Det betyr at du kan skrive mer gossip enn andre uten at alle får vite om det. Du bruker 34 i bukser? Cool. Du bruker 44 i bukser? Også helt kult.

Vi må våkne. Dette er ikke hvem vi er. 

Sånn tenker en hundehjerne

Jeg er Jackson, jeg er et år og jeg må alltid passe på menneskene mine. Menneskene mine er de kuleste i verden. De gir meg kos og mat. Jeg liker kos og mat. Når de ber meg om å sitte eller ligge, da får jeg en ekstra godbit fordi jeg er så flink! Det lønner seg å være flink. Jeg kan mange triks. Jeg er flink. 

Jeg liker kos. Kos, kos, kos. Masse kos. Her koser jeg med menneskegutten i huset. Men noen ganger liker jeg ikke kos, da kryper jeg under sofaen og sover. Under sofaen er det kaldt, og det er praktisk fordi jeg har så mye pels. Jeg liker sofaen.

Men det ALLER beste jeg vet, det er turer. Jeg finner så mye rart å lukte på. Dere mennesker burde prøve det en gang. Det at jeg får lukte på alt mulig gjør meg så glad! Når menneskene i huset sier ordet “TUR” blir jeg helt gal og setter meg på bakbeina. Så bjeffer jeg, fordi jeg vil jo gjerne snakke med disse menneskene. Problemet er at vi ikke snakker samme språk. Uansett. Tur. TUR, TUR, TUR! Det skønner vel alle.

Jeg liker å leke. Jeg har en bestevenn, han heter Hunter. Det er i hvert fall det de skriker til han når han har vært en slem hund. Han sikler masse i pelsen min, det liker jeg ikke. Hunter er en dum, siklende bestevenn. Heldigvis har jeg også en vott jeg kan leke med når Hunter sikler på meg eller ikke kan leke. Votten er matmor sin, men jeg liker den. 

Over listen av ting jeg HATER er støvsugeren. Den er bare i veien og lager så høye lyder at jeg får vondt i hodet, så jeg kjefter på den til den blir stille. Jeg hater også mopper og vaskekluter, jeg kjefter på de også. Matmor blir til slutt like lei av de som meg og fanger de i skapet. Jeg tror de bor der inne, men det skal de få lov til også. Jeg vil ikke ha sånne ekle greier i huset mitt. Voff!


Håper dere skjønner at dette er tull, og at jeg ikke faktisk vet hvordan en hund tenker. 

“Folk over 60 kilo burde ikke vise seg på treningssentret”

…for en jævlig unødvendig måte å skape oppmerksomhet på, syns ikke dere? Først typen til Sophie Elise, og selvfølgelig klarte han å gjøre dette til en trend. Så, nå en eller annen Jack-fyr. Og vet du hva, Jack-fyr? Du burde holde deg unna internett. Og jenter. Og alt. Bare.. hold deg unna. 

Dette blir skrevet for oppmerksomhet, slik at vedkommende som skriver disse hjernedøde bloggpostene kommer øverst på topplisten. Dessverre, det funker. (Har ikke vært inne på bloggen hans, og vil oppfordre alle til å ikke se på den heller. Han vil bare provosere.)

Vet dere hva jenter? Ikke ta dere nær av det, og ikke gi han oppmerksomheten han vil ha. Dere er bra nok som dere er, og pump jern så dere kan gi disse guttene en midt på! 
 

Kjendisene i kampen mot EBOLA

One Direction, Ed Sheeran, Bono og en gruppe andre kule mennesker har laget et prosjekt mot Ebola. BandAid står bak, og DU har mulighet til å hjelpe. (Klikk på bildet for å se videoen.) Det er viktig at denne sykdommen blir utryddet og tatt knekken på så fort som mulig, akkurat som kreft og hiv/aids. Dette er en sykdom som rammer mange, den er veldig farlig- og ikke minst smittsom. Jeg håper dere har mulighet til å hjelpe, det er snart jul og Nissen følger med!

Dere kan donere her. Laste ned singelen på iTunes her, eller på GooglePlay her.  


 Hailey har skrevet et litt mer utfyllende innlegg om det, og var den som tipset meg. Se bloggen her.

BLOGGEN ER 5 ÅR!


Bloggen min har fått gjennomgå. Perioder jeg har vært deprimert, helt oppe i skyene av glede, vært sliten, hatt kreft, vært innlagt, hatt det gøy med venninnene mine, blitt overbelastet med fotografi, og den lever enda! Jeg har altså holdt den oppe i hele fem år. I dag fyller bloggen min fem år! Tenk det. Skulle gjerne hatt en konkurranse eller noe, men jeg tenkte ikke på det før nå.. Litt sent. Jeg skal ha en konkurranse senere, lover! Håper dere vil være med og vinne kule premier. Kan heller mimre tilbake til 2009. Dette er et av mine første innlegg, og ikke et innlegg jeg er stolt av: 


//Forresten, Nelly.com har fått en fancy GIFT GUIDE, her er det gaver til mor og far, bestevenn, kjæreste… you name it. Sjekk det ut!
 

Mobbing av offentlige personer

Jeg skammer meg over Norge. Så fort det blir skrevet en nyhetsartikkel om for eksempel Erna og jobben hun gjør, så er det ALLTID en kommentar om vekten hennes i kommentarfeltet som får flere hundre “likes,” og alle syns det er dritkult. Jeg syns ikke det. Det er smålig gjort av norges befolkning. Beklager, men Erna gjør så godt hun kan, hun ble valgt til statsminiser av dere, og hun vet vel bedre enn alle andre hvordan kroppen hennes er. Istedet for å fokusere på kroppen hennes, hold dere saklige. Nettmobbing av offentlige personer er like barnslig og patetisk som direkte nettmobbing mot en person. Tro det eller ei, Erna ser dere nok. 

Det samme gjelder Linneá Myhre, bare for å ha et eksempel til. Hun har fått tittel som en sutrete sur kjerring, fordi hun er åpen om psykiske lidelser og hvordan hun har det. Det er tøft gjort å være åpen om sånt i media, for så fort vi skriver at vi har en dårlig dag; da er vi oppmerksomhetssyke. Det er ikke noe feil å være åpen om det som er vondt, det er jo sånn vi alle har det, bare at de fleste ikke snakker om det. Jeg syns det dømmende samfunnet vi har er helt pyton, og jeg håper det blir gjort noe med snart. 

Jeg syns dere husmødre og andre mødre som sitter foran PC-skjermen og kommenterer dritt om folk som blir skrevet om i Se og Hør burde få dere en annen hobby. Ingen bryr seg om hva dere liker og ikke liker. Ris og ros er alltid fint, men det er forskjell på konstruktiv kritikk og nettmobbing. 

Dagens lille rage 

Ønskeliste fra Nelly

Nå som jeg har blitt toppblogger, så må jeg jo legge ut litt om mote (tror det er obligatorisk.) Personlig finnes det ikke noe kjedeligere enn å handle klær i butikken, derfor bestiller jeg heller fra internett! Hvis det er noen tanter eller onkler eller familiemedlemmer som skulle se dette, vit at jeg bruker strl. small (blunkblunk.) 


Dere finner leggingsen her, og kjolen her.  


Genseren med røde ermer her, og den andre genseren her


De fancy buksene finner du her, og den kule t-skjorte-topp-tingen her.