I dag er det nøyaktig ti år siden jeg satt på Hamar sykehus med mamma, og vi fikk beskjed at jeg som 17-åring hadde lymfekreft. Det er ti år siden livet mitt ble forandret for alltid. Og du lurer kanskje på hvordan det har gått, hvis du leste bloggen min på den tiden, eller ikke har særlig innsikt i livet mitt fra før? Jeg skal fortelle;

Jeg ble friskemeldt, men jeg ble aldri helt frisk. Først droppet jeg ut av videregående. Jeg fullførte to år, men jeg klarte ikke siste, rett og slett fordi kroppen var for sliten og syk. Det gikk noen år med arbeidsutprøving, før jeg flyttet til Oslo og begynte på fotofagskole. Jeg fullførte et av to år, før jeg ble for syk igjen. Jeg ville så gjerne, men kroppen min orket ikke. Tilbake til Elverum, og jeg fikk meg en hund. Han gjorde at jeg kom meg ut og opp av sofaen, og jeg står i evig gjeld til dette vakre vesenet som har beriket livet mitt på måter bare en hund kan.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg startet mitt eget enkeltpersonsforetak med fotograferingen min, og kan derfor ta på meg oppdrag når jeg har tid og orker. Jeg har klart å ta førerkortet. (De som kjenner meg vet at jeg var livredd for å sitte bak et ratt.) Noen knuste hjerter og kjærester senere, så har jeg også blitt sammen med min kjære samboer Lennart, og har klart å overtale han til en hund til. (Ikke at det var så vanskelig, dere skulle bare visst hvor god han er.)

Du tenker kanskje at det ikke er så mye, og noen ganger er jeg helt enig. Noen ganger er jeg lei meg og litt bitter for at det var jeg som ble rammet, at jeg ikke kan yte bedre, at jeg ikke klarer å være en ressurs for samfunnet. At jeg er dårlig på å bidra, eller ikke kommer meg opp av senga. Men så kommer jeg på at… herregud, jeg har klart meg mot alle odds.

Jeg kan enda få med meg solnedganger og le til det kribler i magen. Jeg har fått æren av å forevige manges viktigste dag med kameraet mitt, enten det er bryllup, dåp eller begravelse. Jeg har fått kjenne hvordan det er å være et helt menneske, med alt det innebærer. Mine mørkeste stunder kan i dag være mine styrker. Veien hit har vært vanskelig og lang, men jeg tror at alle øyeblikk og alle menneskene jeg har fått møte på veien har lært meg at jeg ikke skal ta noe forgitt, og at livet er for kort.

Det høres kanskje klisje ut, men du vet aldri når en ulykke eller sykdom rammer, eller når et uventet menneske kommer inn i livet ditt og gjør det fargerikt. Det viktigste er at vi husker å leve, nå

Jeg sitter her og lurer på når jeg slutta å se på Powerpuff-jentene på Cartoon Network. Skjedde det gradvis, eller bare stoppa jeg en dag? Når slutta de å sende ting som Hannah Montana og Zack og Cody på Disneychannel, når slutta jeg med lørdagsgodt, og hvor ble det av den 16 år gamle jenta som nettopp hadde starta på videregående med drømmer og planer foran seg?

En dag våkna jeg og fikk hele verden snudd på hodet. Jeg hadde kreft, og jeg ble aldri den samme. Jeg slutta å være aktiv, kroppen gjorde vondt, jeg mista konsentrasjonen og jeg ble fort sliten. Jeg ble redd for alt (og da mener jeg ikke bare snegler og mais, jeg ble redd for alt.) Planer om lappen ble lagt på hylla og skolen gikk rett vest. Nå sitter jeg her, nesten ti år etterpå og prøver enda så godt jeg kan. Jeg trener (men jeg må sove etterpå,) jeg er i gang med lappen, og jeg fullførte så mye skole som jeg klarte. Jeg er ikke redd for alt lenger (bortsett fra mais og snegler, og kanskje kjærlighet.) Det var ikke det her jeg så for meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men det er greit. Livet er uforutsigbart på godt og vondt. Jeg har opplevd konserter og skreket til jeg mistet stemmen, jeg har tatt magiske bilder, fått være med på de mest utrolige øyeblikk, fått meg et par hunder, møtt fantastiske mennesker og hørt deres historier, og det viktigste av alt er at jeg har skjønt at det er mer ved livet enn det jeg trodde det var. Det er opplevelsene, både de store og små, som teller. Ikke hvor god du er på skolen eller hvor fancy jobb du har, det har ingenting å si hvis du ikke sitter igjen med gode folk og minner på slutten av dagen.

Så ga ikke livet mitt meg det jeg trodde det ville, men det gjør ingenting. Det er kanskje ikke meningen at det skal det heller.

Jeg lærer meg det vanskeligste jeg vet, og det er å være alene. Jeg er helt sikker på at jeg ikke er den eneste som føler meg ensom i et rom fullt av mennesker nå og da, og jeg er helt sikker på at jeg ikke er den eneste som gjerne skulle kommet hjem til noen etter en natt på byen. Jeg vet også at jeg ikke er den eneste som føler på et press om å ha en partner. Eller ligge rundt. Nå sier jeg ikke at det er hverken galt å ha en partner eller å ligge rundt, jeg skulle bare ønske at vi fokuserte mer på å ha det bra alene også. Det har vært noe av det absolutt vanskeligste for meg i mange mange år, og derfor har jeg havnet i mange dårlige forhold… Jeg skulle bare ønske at noen sa til fjorten år gamle meg (og at jeg hørte etter) at “du har tid!”

Du har tid til å finne deg selv. Farge håret og ta tatoveringer med vennene dine. Gå turer med hunden din, rote deg bort i skogen uten vannflaske fordi du bare ville utforske litt, og du har faktisk tid til å nyte det som skjer akkurat her og nå. Du trenger ikke havne i armene til en fremmed for å føle deg verdifull, ikke likes på tinder, og du trenger ikke bruke tid på å stresse over at du ender opp alene. For hva så, da? Alene kan være bra.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og bare så du vet det, du er ikke alene om å være alene

♥

Året startet med at mamma stod på soverommet mitt i telefonen med legevakt, DPS og akutt ambulant enhet. Jeg satt på gulvet ute av stand til å gjøre noe, og der hadde jeg sittet i tre dager. Kovu så på meg med de brune øynene sine og slikket vekk noen tårer. Da var vi her igjen. På bunnen. Jeg var helt sikker på at nå var det slutten.

Men det var det ikke, ikke denne gangen heller. Akutt ambulant enhet sendte to menn på hjemmebesøk for å prate om innleggelse. “Hva holder deg i live da?” spurte han ene. “Hunden min vel,” svarte jeg. Så ble jeg innlagt da. For tredje gang.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg vil fortelle verden om hvorfor. Jeg vil fortelle verden om alt vondt han gjorde meg; om hvordan jeg danset med en narsissist i nesten et år etter han forlot meg midt på svarte natta. Om hvordan navnet mitt ble sverta og om hvordan jeg ble overvåket med drone. Men dette er ikke egentlig en sånn historie, dette er en historie om hvordan jeg ble tvunget til å finne meg selv.

Jeg har ikke vært alene før, ikke så lenge som nå, i hvert fall. Jeg var alltid veldig opptatt av å ha noen, og trodde alltid at noen skulle redde meg. Tanken på at jeg ikke var verdig kjærlighet var alltid hengende over meg, og å være alene virket uutholdelig. Nå klarer jeg ikke å se for meg at noen skal få ødelegge freden jeg har funnet av å være alene.

Kjærlighet er ikke alltid en partner. Kjærlighet er hunden din, moren og faren din, søsknene og vennene dine. Og viktigst av alt, deg selv. Så jeg prøvde noe jeg ikke hadde gjort før; jeg ble min egen beste venn.

Jeg dro meg opp av senga, gikk på trening og stilte opp for meg selv. Jeg var hos psykologen og la inn innsats- for meg. Jeg leste til det svei i øynene, så seriene jeg hadde lyst til å se, gjorde ting alene og bygget et helt nytt nettverk av mennesker som bare vil meg vel. De dukket opp da jeg trengte dem som mest, og ikke minst da de trengte meg tilbake.

Jeg har lært å like kaffe etter alle kaffe-datene med Camilla. Fått ny kunnskap om psykisk helse fordi jeg har diskutert med Ylva. Aleks har lært meg at man kan alltid bli venner igjen over et glass vodka, eller sjokomelk om man vil. Therese har lært meg at noen er der uansett hva (tjue år med vennskap, herregud!) – og resten, resten lærte jeg meg selv.

Jeg lærte den viktigste leksa av alle dette året her, og det er at jeg er hel alene. Jeg trenger ingen til å redde meg, for den jobben har jeg gjort helt selv. Jeg klarte det.

…og han fulgte den. Til punkt og prikke.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det første jeg gjorde, var å fortelle hvorfor jeg ikke ville fungere i et forhold. Bagasjen min var tung å bære, jeg hadde nettopp kommet ut av et annet. Men han insisterte, dette skulle han bære med meg. Ingenting var for mye for han. Nølende slapp jeg opp litt etter litt. Det virket trygt.

Det andre jeg gjorde, var å fortelle hvordan jeg hadde blitt såret før. Hvordan jeg hadde blitt slått opp med, og hva som hadde blitt gjort mot meg i etterkant av et brudd. Og han nikket. Sverget på at det skulle han aldri gjøre mot meg, jeg var trygg hos han.

Så kom stormen. Han hadde helt tydelig hørt etter, for idet han kastet meg bort som gårsdagens rester, begynte prosjektet. Han hadde hørt etter alt jeg hadde sagt, sett meg på mitt verste, og som noen før han kom han bare ikke hjem. Det var hans måte å gjøre det slutt på. Som noen før han, sa han at han ikke elsket meg lenger. Som noen før han, utnyttet han at jeg ikke klarte å la han gå. Og som noen før han, ødela han meg til det punktet at jeg ikke kunne ta vare på meg selv.

Jeg fungerte ikke. Klarte ikke å sove, klarte ikke å spise, hadde ikke lyst til å leve. Jeg hadde blitt forlatt på den verst tenkelige måten enda en gang. Han fulgte oppskriften. Visste akkurat hvor han skulle trykke. Og mens jeg slet med å holde meg i live, selv etter mange samtaler med Nattevakt-Geir og andre mennesker i hvite uniformer, sjekket han allerede opp andre jenter og levde livet.
For meg var han hele verden. For han var jeg bare enda et leketøy.

Men han mistet noen som elsket han,

jeg mistet noen som aldri elsket meg

Jeg sier det aldri til noen. Jeg svarer ikke “jeg er glad i deg” når jeg får det av vennene mine, og på telefonen når lillebroren min sier det svarer jeg “neeeei…”
Jeg har ikke sagt det til foreldrene mine på det jeg vet. Har vel kanskje tekstet det en gang eller to. Og den jeg aldri, noensinne, kunne tenkt meg å si det til, er meg selv. Jeg har aldri følt på det. Jeg har aldri tenkt tanken. Jeg har aldri lært å ta vare på meg selv, men jeg har prøvd så godt jeg kan å holde hodet over vann og ta vare på andre uansett.

Så nå sitter jeg her da, og innser dette. Fordi noen spurte meg hvordan jeg kan være glad i andre når jeg ikke kan være glad i meg selv. Og poenget er ikke at jeg ikke er glad i folk (for jeg er det!), men jeg klarer ikke å si det til noen. Fordi jeg klarer ikke å si det til meg selv. Og hvordan man behandler seg selv reflekteres av og til i hvordan man behandler andre.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men herregud som jeg prøver. Jeg prøver skikkelig hardt å bli glad i meg selv. Og en dag, kanskje et par dager fra nå, kanskje måneder eller år fra nå, så vet jeg at jeg klarer det.

(Og du kan også.)

1. Når du har lest ut en bok, så vet du hvordan den ender. Selv om det er fint å åpne den av og til for å minne deg på hvordan den var, så er slutten allerede skrevet, den kan ikke skrives om.
2. Det er ikke alle mennesker som har gode intensjoner, det er lov å gi slipp på noen som kun er der for fest, og aldri ellers gjør noe for å pleie vennskapet. Ja, det er kjipt å la venner gå, men noen ganger er det absolutt nødvendig.
3. Besøk besteforeldrene dine så ofte du bare kan!!!! De begynner å bli gamle, og selv om de forteller deg den samme historien hundre ganger, så er betyr det alt i verden at du er der.
4. Når noen sier unnskyld og gjør samme “feilen” tusen ganger, respekterer de deg ikke. Da er det faktisk på tide å gå. Ingen fortjener endeløst med sjanser.
5. Lykken i ditt liv avhenger kun av deg selv. For min del er dette ganske nytt, men jeg har funnet ut at jeg er absolutt en bedre versjon av meg selv uten en kjæreste i livet. Før var det noe jeg trodde jeg trengte. Men jeg gjør ikke det. Kanskje jeg har møtt feil folk, kanskje fordi jeg ikke fungerer i forhold, det kan være så mangt. Men jeg har lært å være glad i meg selv, og aldri igjen skal jeg la noen stå i veien for det. Og uansett hvor vanskelig det føles å stå alene, så er gresset grønnere når du får lov til å vanne det i fred under dine egne føtter og ingen får ødelegge for deg.

Og jeg er drittlei av å høre at jeg må. Jeg får høre det fra alle kanter, “hvorfor har du ikke jobb? Du burde jobbe!” og “skal du studere? Du klarer vel det? Du trenger jo noe å gjøre!”

Jeg ble syk som 17-åring. Da snakker vi alvorlig syk, med lymfekreft, og siden har jeg ikke hatt samme livskvalitet som jeg en gang hadde. Jeg er sliten, og vitamin D og jern funker bare akkurat så mye. Jeg er lei av å få råd av mennesker som ikke kan noe om kosthold, men de har hørt at det funker. Eller trening. Eller noe alternativ greie tanta til hundens nabo var på. Jeg har gitt det forsøk, jeg har gått på skolen to ganger de siste fem årene, og jeg har måttet gi meg midt i løpet fordi det blir for slitsomt. Så kommer det. “Men du klarte jo det, da får du til mer!”

Jeg er ikke sånn sliten som du er når du har gått en mil, jeg løper et konstant maraton, og det er enda mer slitsomt at jeg får det tredd over hodet at jeg må gjøre noe. Jeg gjør akkurat det jeg får til, og nå er det ingenting. Jeg har nok med å eksistere og få dagene til å gå. Hvis det gjør meg til et dårlig menneske, så får det bare gjøre det.

I år er det fem år siden jeg var på Radiumhospitalet og fikk cellegiftkurer til håret falt av. Til jeg badet i svette om nettene fordi giften måtte ut igjen. Det er fem år siden jeg og mamma kjørte sykehussenger i gangene, og jeg våknet klokka sju om morgenen fordi jeg ville ha kjeks og melk og sykepleierne lurte på om jeg gikk i søvne. Hele Norge fulgte med på den sytten år gamle jenta som var åpen og ærlig om kreften, de aller fleste håpet det skulle gå bra. 

…og det gjorde det jo. Det gikk jo bra, jeg ble friskmeldt, jeg er heldig fordi jeg fikk leve. Men ting blir aldri de samme igjen, og det er vanskelig å leve med. Jeg går på skole i Oslo nå, det har vært drømmen min hele tiden. Dessverre er det sånn at noen ganger er drømmer vanskelige og vonde å følge når det ikke er noen omvei rundt. Jeg sliter skikkelig. Ingen ser hvor stor kampen min er. Jeg har åtte timer skole, og så kommer jeg hjem og sovner med feber. Jeg legger meg med feber hver eneste dag fordi kroppen jobber i høygir. Det er slitsomt. Og vondt. Selv om man er friskmeldt fra kreft, betyr det ikke at man er frisk. Smertene og det som kommer etterpå er det svært få som snakker om. Det tærer på å føle at man aldri får til. Fem år etter, og ting gjør fortsatt like vondt. Fem år etter, og jeg er fortsatt syk. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette egentlig, det er jo ingen som får gjort noe. Men jeg tror at verden må ha litt mer forståelse for ting de ikke ser. 

I got no excuses
For all of these goodbyes
Call me when it’s over
‘Cause I’m dying inside
Wake me when the shakes are gone
And the cold sweats disappear
Call me when it’s over
And myself has reappeared

I don’t know, I don’t know, I don’t know, I don’t know why
I do it every, every, every time
It’s only when I’m lonely
Sometimes I just wanna cave
And I don’t wanna fight
I try and I try and I try and I try and I try
Just hold me, I’m lonely

I’m sorry that I’m here again
I promise I’ll get help
It wasn’t my intention
I’m sorry to myself