Jeg gjør absolutt ingenting

Og jeg er drittlei av å høre at jeg må. Jeg får høre det fra alle kanter, “hvorfor har du ikke jobb? Du burde jobbe!” og “skal du studere? Du klarer vel det? Du trenger jo noe å gjøre!”

Jeg ble syk som 17-åring. Da snakker vi alvorlig syk, med lymfekreft, og siden har jeg ikke hatt samme livskvalitet som jeg en gang hadde. Jeg er sliten, og vitamin D og jern funker bare akkurat så mye. Jeg er lei av å få råd av mennesker som ikke kan noe om kosthold, men de har hørt at det funker. Eller trening. Eller noe alternativ greie tanta til hundens nabo var på. Jeg har gitt det forsøk, jeg har gått på skolen to ganger de siste fem årene, og jeg har måttet gi meg midt i løpet fordi det blir for slitsomt. Så kommer det. “Men du klarte jo det, da får du til mer!”

Jeg er ikke sånn sliten som du er når du har gått en mil, jeg løper et konstant maraton, og det er enda mer slitsomt at jeg får det tredd over hodet at jeg gjøre noe. Jeg gjør akkurat det jeg får til, og nå er det ingenting. Jeg har nok med å eksistere og få dagene til å gå. Hvis det gjør meg til et dårlig menneske, så får det bare gjøre det.

 

Selv om man er friskmeldt, betyr det ikke at man er frisk

I år er det fem år siden jeg var på Radiumhospitalet og fikk cellegiftkurer til håret falt av. Til jeg badet i svette om nettene fordi giften måtte ut igjen. Det er fem år siden jeg og mamma kjørte sykehussenger i gangene, og jeg våknet klokka sju om morgenen fordi jeg ville ha kjeks og melk og sykepleierne lurte på om jeg gikk i søvne. Hele Norge fulgte med på den sytten år gamle jenta som var åpen og ærlig om kreften, de aller fleste håpet det skulle gå bra. 

…og det gjorde det jo. Det gikk jo bra, jeg ble friskmeldt, jeg er heldig fordi jeg fikk leve. Men ting blir aldri de samme igjen, og det er vanskelig å leve med. Jeg går på skole i Oslo nå, det har vært drømmen min hele tiden. Dessverre er det sånn at noen ganger er drømmer vanskelige og vonde å følge når det ikke er noen omvei rundt. Jeg sliter skikkelig. Ingen ser hvor stor kampen min er. Jeg har åtte timer skole, og så kommer jeg hjem og sovner med feber. Jeg legger meg med feber hver eneste dag fordi kroppen jobber i høygir. Det er slitsomt. Og vondt. Selv om man er friskmeldt fra kreft, betyr det ikke at man er frisk. Smertene og det som kommer etterpå er det svært få som snakker om. Det tærer på å føle at man aldri får til. Fem år etter, og ting gjør fortsatt like vondt. Fem år etter, og jeg er fortsatt syk. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette egentlig, det er jo ingen som får gjort noe. Men jeg tror at verden må ha litt mer forståelse for ting de ikke ser. 

I’m sorry to myself

 

I got no excuses
For all of these goodbyes
Call me when it’s over
‘Cause I’m dying inside
Wake me when the shakes are gone
And the cold sweats disappear
Call me when it’s over
And myself has reappeared

I don’t know, I don’t know, I don’t know, I don’t know why
I do it every, every, every time
It’s only when I’m lonely
Sometimes I just wanna cave
And I don’t wanna fight
I try and I try and I try and I try and I try
Just hold me, I’m lonely

I’m sorry that I’m here again
I promise I’ll get help
It wasn’t my intention
I’m sorry to myself

You told me back then that I was meant for something better

Jeg har ikke oppdatert her på en stund, men det skal jeg gjøre nå! Hvis du ikke har lest bloggen min før, velkommen! Og hvis du har, velkommen tilbake.

Jeg har nettopp flyttet til Oslo for å følge drømmen min om å bli fotograf. Jeg sa allerede da jeg var fire år gammel at jeg skulle bli fotograf, og i niendeklasse hadde jeg allerede bestemt at jeg skulle til Oslo for å ta bilder. Så her er jeg, etter mange år med altfor mye motgang har jeg funnet et sted jeg føler meg hjemme. Hva er egentlig hjemme? Jeg vet ikke, et sted der man føler man hører til- kanskje. De som kjenner meg vet at jeg har slitt en del med ensomhet oppgjennom, men selv om jeg sitter alene i den lille hybelleiligheten min om kveldene, så gjør jeg ikke det lenger. Ensomheten er borte. Jeg vet at jeg har noe å se frem til når morgendagen kommer. Menneskene rundt meg er så snille, og de er så opptatt av å ta vare på hverandre. De venter på meg selv om jeg ikke ber de, når jeg er vant til at folk går fra meg. De inviterer meg med på ting, og jeg er vant til at jeg ikke får noen invitasjon. Dette er en helt ny verden for meg, jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for denne muligheten. Jeg har fortsatt fatigue, jeg blir fortsatt utslitt, men jeg føler endelig at det er verdt det. 

Så jeg vil dere skal vite at ting er mulig, det er lys å finne i en ellers ganske kald og trist verden.

Jeg fant mitt hjem, nå er det din tur til å finne ditt 

De dagene jeg vil gi opp

Jeg tror vi alle har de dagene. De dagene vi står ansikt til ansikt med veggen og stanger, fordi vi kommer ingen vei. Alt virker så sinnsykt håpløst. Hva vil jeg i fremtiden, liksom? Er jeg god for noe? Klar for noe? Jeg har de dagene fordi jeg er syk, og livet er litt mer begrenset enn det burde være, synes jeg. Det er ikke sånn jeg planla det, jeg planla ikke at jeg skulle få livet ødelagt av kreft og cellegift da jeg var bare 17 år gammel. Men fire år etterpå, og jeg har egentlig ikke kommet så mye lenger. Jeg er fortsatt sliten. Jeg kan fortsatt ikke gjøre alle tingene jeg har lyst til og må begrense energien jeg bruker betraktelig for at jeg skal holde meg oppe dagene som følger også. 

Vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg vil at dere som synes ting er håpløst, ikke er alene. For det er dere ikke. Jeg har også de dagene. Jeg tror vi må bare gjøre det beste ut av det. Og så er jeg så heldig at jeg har gode venner som forstår og støtter. Det håper jeg du også har. 

MAMMA

Noen ganger vet jeg at du føler at du ikke strekker til. Du tar vare på en familie på fire, og glemmer helt deg selv. Men jeg ser deg. Vi ser deg. Jeg har hatt en mann i livet mitt som har vært så gavmild og alltid satt andre før seg selv, og akkurat der er du like god. Du setter alle før deg selv du, mamma. Så jeg vil si takk.

Takk for at du har lært meg forskjell på og/å, for at du har lært meg å være kreativ, for at du får meg til å tenke over hvor fin himmelen er på vinterkvelder, og for at du kommer med tjukksnipp og melk til meg om morgenen. Takk for at du hører på drømmene mine, hører på kjeftinga mi når vi spiller radiobingo og for at du lukter mamma. For at jeg ser på verden med enda nysgjerrige øyne, enda de burde vært slitne.

Jeg ville aldri hatt det motet jeg har i dag uten deg, aldri vært her jeg er i dag, og jeg hadde ikke hatt evnen til å skrive dette. Tusen takk for at jeg får lov til å være datteren din ❤

Tid for å rive murene- kanskje for deg også

Jeg har alltid vært sensitiv. Ekstremt. Jeg gråt når folk så stygt på meg, gråt når jeg følte at jeg ble gjort narr av, jeg gråt når noen endret tonen i stemmen sin for å prate til meg, og jeg gråt når jeg trodde at jeg ikke var verdt noe som helst fordi folk forlot meg. Jeg følte skam når jeg pratet om hvordan jeg hadde det, jeg følte at jeg, en hvit jente som bor med en gjennomsnittlig oppegående familie i Norge, ikke hadde lov til å ha det vondt. Folk mente at jeg ikke kunne ha det, for jeg var jo pen, og fikk likes på Facebook og Instagram. Det var alt som hadde noe å si i deres hoder.

Så, jeg bygget opp murer. Murer høye som skyskrapere, ingen skulle få komme inn på meg. Ingen skulle få muligheten til å komme så nær at de kunne såre meg. Hver gang noen kom nær, dyttet jeg de vekk. Laget alle unnskyldninger jeg bare kunne komme på for å holde de på avstand. Det var ikke fordi det var noe feil med menneskene som var glad i meg, det var fordi jeg selv ikke trodde at jeg fortjente noe bra. Jeg fortjente ikke å være elsket eller å ta opp plass i noens liv. Det var sånn jeg så det. 

Men en kveld for noen uker siden hadde jeg et vendepunkt i livet mitt. Som vanlig hørte jeg på trist musikk, bladde gjennom Tumblr for å se etter enda tristere bilder om hvor verdiløs jeg var, før jeg til slutt vendte blikket mot veggen og så meg selv rett i øynene. (Mamma har hengt opp bilder av meg på veggen min. Koselig, I know.) Det er et par bilder jeg laget i forbindelse med UKM et år bestevennen min kom ut som transseksuell. Det er bilder fra en kort periode i livet mitt jeg innså at jeg var flink til noe og hjalp noen. Og det var da jeg innså at jeg var ment for noe større. Jeg er ikke ment for å ligge i senga mi og hate på meg selv, eller for å skyve folk unna.

Jeg bestemte meg for å ikke gi opp på meg selv slik jeg har gjort så altfor mange ganger. For å ikke gi opp på menneskene rundt meg. Jeg bestemte meg for å gi alt isteden. For å hjelpe mennesker med den smerten jeg allerede har følt og kjent på, for å skrive om den slik at folk ikke trenger å være redde for at de er alene. Jeg vil slippe folk inn, være med når folk feiler og når det går bra. Vi er bare mennesker alle sammen, og mennesker trenger mennesker. Jeg vil ikke gjemme meg bak murer lenger, jeg vil gi, gi så mye at hjertet bare er fylt med kjærlighet.

Vi er alle så redde for å bli såret, for at vi ikke skal være nok. Vi er så redde for å ta sjanser, for å vise at vi er sårbare, for å skille oss ut. Men vi må. Det er så viktig, vi trenger flere folk som står opp og sier at “dette er meg, og sånn kom jeg meg gjennom mine mørkeste dager.” Verden trenger mer av det som bygger oss opp og mindre av det som bryter oss ned. 

Jeg er klar 

UNNSKYLD

Jeg heter Ingrid, er 21 år og jeg lider av emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.
Dette skulle egentlig være en video, men jeg tror ingen vil se meg sippe i fem minutter.

Å skrive dette er mest sannsynlig det vanskeligste jeg har skrevet på bloggen min noensinne, for nå skal jeg fortelle om meg selv både på godt og vondt. Utlevere meg selv totalt. Og det er mest vondt. Det er få som prater om dette åpent, og det er i hvert fall kvelende å skrive det om seg selv. Men jeg skal gi det et forsøk likevel. Jeg tror at jeg må være ærlig for å bli frisk og bedre. Og jeg er bare et menneske, jeg også. 

Se for deg det vondeste du har hatt det. Som når hunden din døde, eller når du fikk hjertet ditt knust for første gang. Sånn har jeg det hver eneste gang noe går meg imot, jeg har så vondt at jeg mister pusten. Det som er med denne personlighetsforstyrrelsen er at jeg mister all evne til å tenke logisk, blir utrolig impulsiv og har null evne til å styre følelsene mine. Jeg kan finne på å true med å ta livet mitt, med å kutte meg, skade meg selv eller andre. Noen ganger kan det gå så langt at jeg gir det et forsøk og ikke bare truer med det. Det er utrolig slitsomt å leve sånn, ikke bare for meg, men for de rundt også. Lav selvfølelse er nøkkelordene. Så lav at du ser på enhver annen jente som en trussel. Så lav at du egentlig ikke bryr deg om hva som skjer med deg selv.

Jeg kom nylig ut av et åtte måneder langt forhold med en gutt. Han orket ikke mer, forståelig nok. Å bli manipulert i alle retninger, se noen du elsker være helt fra seg konstant, og alltid bli dyttet unna kan umulig være lett for noen. Dagene og nettene er så lange, og alt jeg kan gjøre er å banke meg selv opp over hva jeg har gjort. Hvorfor gjorde jeg ikke ting bedre og annerledes? Hvorfor fikk jeg ikke hjelpen før? Hvorfor gjorde jeg ikke mer da jeg hadde sjansen? Jobbet hardere med meg selv? 

Mønsteret er det samme. Jeg møter en fyr, han sier at han skal takle meg og lover på tro og ære at han ikke skal forlate meg, vi krangler og jeg dytter personen unna x antall ganger, manipulerer og gjør fæle ting, og så orker de ikke mer. Da skjer det jeg frykter mest, jeg blir forlatt av noen som sa de aldri skulle forlate. For et liv. Men det slutter her. 

Jeg vil si unnskyld til alle som har vært et offer min “vrede.” For at jeg har vært sint, lei meg, dyttet dere vekk og endret humør fortere enn dere kan si sjokolade. Jeg har aldri ment å gjøre noen vondt, og jeg vet at jeg har gjort det. Jeg vil dere skal vite at det aldri var deres feil. Jeg er så lei meg for det. 

 

Fatigue

Jeg er 20 år, og jeg har fatigue. Det er en utmattelse man får, gjerne etter man har hatt kreft. En skulle jo tro at det hadde gått over nå, det er jo tross alt tre år siden jeg ble friskmeldt fra kreften, men nei,- jeg opplever den i stor grad fremdeles. Og hvor leit tror du ikke det føles for ei jente på 20, som skal ha “the time of her life,” men ikke kan være med på ting fordi hun kortslutter av tretthet og utmattelse? Jeg er sliten av å være sliten. 

Selv om jeg har blitt flink til å si ifra når jeg er sliten, så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg tar på meg for mye jobb. Jeg sier ja til nesten alt, fordi jeg ønsker jo og vil jo og burde jo makte å gjøre ting på lik linje med alle. Men det gjør jeg ikke. Dette er ikke den type sliten som kan kureres med søvn, den er bare håpløs. Håpløs og endeløs og vanskelig å leve med. De fleste tenker jo at det er over når kreften er borte, men nei, det finnes senskader, og de kan være utrolig plagsomme. 

Så til mine kjære venner, familie, alle jeg har sagt ja til – unnskyld at ting kan ta litt tid. Beklager at jeg må si nei fordi jeg trenger å sove. Unnskyld for at jeg forlater festen tidlig, og beklager at jeg kanskje bruker dager på å svare, jeg er bare sliten og vet ikke helt hvordan jeg skal fungere ordentlig.

Ingrid Jackson

Da jeg var 13 år gammel fikk jeg ikke lov til å ha Facebook, så jeg laget meg et “dekknavn” slik at foreldrene mine ikke skulle finne ut av det. Lite visste jeg at jeg kom til å sitte her i dag med et navn mange tusen jenter og gutter kjente til. Jeg ante ikke at mennesker skulle gi meg en slik status der de flippet over å se meg på gata, tok snik-bilder av meg eller sendte meg meldinger om at jeg hadde reddet livene deres. (Haha, dette er nesten litt Hannah Montana.)

Ingrid Jackson lot meg være modig. Sammen med dere skapte jeg et menneske som kunne flytte fjell. Ikke bare hadde dere noen å se opp til, jeg hadde det også. Jeg hadde noen jeg prøvde å leve opp til. En stund syntes jeg det var morsomt, det gjorde meg glad at folk kjente meg igjen. Jeg følte meg uovervinnelig. Udødelig, nesten.
En gang leste jeg et sitat som gikk slik; “What is the point of being alive if you don’t at least try to do something remarkable?” – og jeg prøvde så inderlig hardt å leve opp til det. Jeg ville ikke bli glemt. Men glemt blir vi alle. Jeg er bare glad jeg klarte å gjøre en forskjell, om ikke det var en forskjell for tusen personer, så vet jeg at det var for en. 

Selv om Ingrid Jackson lot meg være tøff, så hadde det sine baksider også. Jeg ble ganske ensom. Jeg visste aldri hvem som var ekte, hvem som var der for å være min venn, eller hvem som var der for å tjene noe på det. Det var mennesker som kunne spille utrolig snille, og like etter gå til hvem som helst å snakke dritt om meg. Så fort jeg snudde ryggen til kunne de si hva som helst i håp om at jeg ikke så det. Jeg ser dere. Jeg er menneskelig, og jeg tar det til meg. Alt som blir sagt om meg, jeg føler det på kroppen. Offentlig eller ei, mennesker er bare mennesker. 

De siste dagene har jeg brukt tid med folk som betyr mye for meg, mennesker jeg vet liker meg for den jeg er; mennesker som kan etternavnet mitt og kjenner meg. Det har gjort meg godt og jeg føler meg ikke så ensom lenger. 

Jeg tror kanskje at jeg skal prøve å være Ingrid Rundberget Enger litt, det kan hende det er like tøft.

Takk for muligheten

<3