…og han fulgte den. Til punkt og prikke.

Det første jeg gjorde, var å fortelle hvorfor jeg ikke ville fungere i et forhold. Bagasjen min var tung å bære, jeg hadde nettopp kommet ut av et annet. Men han insisterte, dette skulle han bære med meg. Ingenting var for mye for han. Nølende slapp jeg opp litt etter litt. Det virket trygt.

Det andre jeg gjorde, var å fortelle hvordan jeg hadde blitt såret før. Hvordan jeg hadde blitt slått opp med, og hva som hadde blitt gjort mot meg i etterkant av et brudd. Og han nikket. Sverget på at det skulle han aldri gjøre mot meg, jeg var trygg hos han.

Så kom stormen. Han hadde helt tydelig hørt etter, for idet han kastet meg bort som gårsdagens rester, begynte prosjektet. Han hadde hørt etter alt jeg hadde sagt, sett meg på mitt verste, og som noen før han kom han bare ikke hjem. Det var hans måte å gjøre det slutt på. Som noen før han, sa han at han ikke elsket meg lenger. Som noen før han, utnyttet han at jeg ikke klarte å la han gå. Og som noen før han, ødela han meg til det punktet at jeg ikke kunne ta vare på meg selv.

Jeg fungerte ikke. Klarte ikke å sove, klarte ikke å spise, hadde ikke lyst til å leve. Jeg hadde blitt forlatt på den verst tenkelige måten enda en gang. Han fulgte oppskriften. Visste akkurat hvor han skulle trykke. Og mens jeg slet med å holde meg i live, selv etter mange samtaler med Nattevakt-Geir og andre mennesker i hvite uniformer, sjekket han allerede opp andre jenter og levde livet.
For meg var han hele verden. For han var jeg bare enda et leketøy.

Men han mistet noen som elsket han,

jeg mistet noen som aldri elsket meg