AWKDAØWJEWHGAUEGRF, jeg dør. Jackson må være verdens søteste valp! Nå ligger han ved siden av meg og ser på at jeg skriver. I stad var vi ute på tur, og det er kjempespennende å være ute! Han bjeffet på Erna Solberg på TV-en, men ellers er han veldig stille. Natten gikk fint uten masse piping og grining også… Teppet er favorittleken, og skoen til pappa har fått noen turer rundt i huset. Så vet dere det!
Dette er Jackson, verdens herligste lille valp! Han har bare vært her i noen timer, og har allerede blitt nokså husvarm. Han tusler rundt, løper etter halen sin, drar med seg sko rundt i huset og hvis han kommer inn på et rom der han er alene løper han rett tilbake! Han er en hund med skikkelig personlighet, og det merkes allerede. Han er dessuten utrolig snill! Jackson er en pomeranian gutt, og han ble født 14. september. Bittelitt stor for alderen sin, men det gjør han bare litt ekstra sjarmerende.
Selvskading, psyken til folk, død og den slags kødder man ikke med. Det gjør man bare ikke, det sier ganske mye om deg som person. Jeg fant igjen dette her på twitter! Den øverste var ment til meg, og personen som skrev det betydde en del for meg for ganske lenge siden… Det såret meg utrolig mye. Det at jeg valgte å ta imot hjelp og gikk ut for å fortelle verden om at jeg sliter; og så får dette midt i fleisen av en som pleide å være en nær venn… Det såret. Men jeg må le av det også, for det sier vel mer om han enn meg.
Så fant jeg igjen den under, som sier at “jeg vil ikke ha noe med en person som kutter seg å gjøre.” Det er det verste jeg har sett på år og dag. Tror du at du vet om alle vennene dine som kutter, eller? Jeg er ganske sikker på at de vennene dine som sliter ikke tør å gå til deg noe mer, etter du har skrevet noe sånn. Hvis en person sliter og skader seg selv, så ikke forlat dem i søla, hjelp dem opp! Jeg har lært av min far; Aldri se ned på noen med mindre du hjelper dem opp igjen. Og det er akkurat sånn det skal være, du har null rett til å se ned på et menneske fordi de skader seg selv. Du hjelper ingenting ved å få dem til å føle seg en million ganger verre. Men om du velger å gjøre noe sånn som å forlate dem i deres verste stunder; så håper jeg virkelig du har motet til å stå der helt alene midt oppi akkurat det samme etterpå også.
Jeg har så mye å se frem til! Endelig. Valp, juleball, mange timer i fotostudio, Thea kommer på besøk snart, fine soldneganger, det er snart ferie….
(Første gang i studio… Hils på Andrea, hun er nydelig. Ja. Takk.)
Nå er det to uker siden jeg var på Sanderud, og ting går faktisk bedre. Jeg ville ha hjelp fordi jeg ikke orket denne hverdagen med bare dritt og faenskap lenger, og det er noe av det smarteste jeg har gjort. Jeg lærte at man må bruke helsevesnet i Norge for det dem er verdt. De er jo faktisk der for at du skal få hjelp, husk det. De hjelper ungdommer med problemer hver eneste dag, og har hørt nesten alt, så jeg råder deg til å ta det første skrittet. Snakk med noen. Du fortjener ikke å ha det vondt, så gjør noe før det er for sent! Ikke la det gå lengre hvis du allerede føler det har gått langt nok.
Ungdommer er utrolig flink til å skjule ting, jeg tror det er et talent vi har, så folk kan ikke se det på deg (som regel) at du sliter, du må ta det første skrittet selv. Snakk med helsesøster på skolen, en venn du stoler på, mamma eller pappa, onkel, tante, bestemor, bestefar, psykolog, lege. Hva som helst. DU er verdt hjelp. Og hva er det verste som kan skje? At du blir frisk, glad og kan leve normalt? Du er alltid verdt det. Aldri glem det.
– hvis du ikke kan være det for deg selv.
Det er ikke bare å be en med spiseforstyrrelser slutte å sulte seg eller kaste opp, det er ikke bare be en kreftpasient om å kurrere seg selv, og det er ikke bare å be en deprimert person om være glad. Når skal folk forstå det? Alt ligger så langt inne, så langt inne at du tror det ikke engang. Hvis du ikke har vært i situasjonen selv, så vil du aldri kunne forstå.
Det er ikke bare å bli frisk.
