Nå er det to uker siden jeg var på Sanderud, og ting går faktisk bedre. Jeg ville ha hjelp fordi jeg ikke orket denne hverdagen med bare dritt og faenskap lenger, og det er noe av det smarteste jeg har gjort. Jeg lærte at man må bruke helsevesnet i Norge for det dem er verdt. De er jo faktisk der for at du skal få hjelp, husk det. De hjelper ungdommer med problemer hver eneste dag, og har hørt nesten alt, så jeg råder deg til å ta det første skrittet. Snakk med noen. Du fortjener ikke å ha det vondt, så gjør noe før det er for sent! Ikke la det gå lengre hvis du allerede føler det har gått langt nok. 

Ungdommer er utrolig flink til å skjule ting, jeg tror det er et talent vi har, så folk kan ikke se det på deg (som regel) at du sliter, du må ta det første skrittet selv. Snakk med helsesøster på skolen, en venn du stoler på, mamma eller pappa, onkel, tante, bestemor, bestefar, psykolog, lege. Hva som helst. DU er verdt hjelp. Og hva er det verste som kan skje? At du blir frisk, glad og kan leve normalt? Du er alltid verdt det. Aldri glem det.