Jeg var aldri viktig

 

Jeg var ikke viktig da vi skulle spise frukt i barnehagen. De glemte å rope inn meg.

Jeg var ikke viktig på barneskolen da vi skulle hoppe i strikk, de hadde allerede for mange i leken.

Jeg var ikke viktig da vi skulle på juleball i 8.klasse og de andre jentene skulle pynte seg sammen. Jeg pyntet meg alene.

Jeg var ikke viktig på videregående da de andre elevene skulle kjøpe mat i kantina, de gikk uten meg.

Jeg var ikke viktig i min egen bursdag, da jeg bakte kake og ingen kom.

Jeg var ikke viktig da vennene mine hadde fester, og ingen inviterte meg.

Jeg var ikke viktig da jeg ble invitert på konsert for å ta bilder, ingen var interessert i selskapet mitt. De var interessert i de gratis bildene.

Jeg var ikke viktig da folk planla turer eller skulle på kino, jeg måtte nøye med alene med Netflix. 

 

Men jeg har brukt stemmen min for andre som ikke føler seg viktige også. Kanskje det gjør meg litt viktig likevel.

På gjensyn, Oslo

Nå har jeg endelig plantet beina på bakken i Elverum igjen. I går var siste dag i Oslo, og nå har jeg flyttet hjem igjen for en liten stund.

Pappa spurte meg om det føltes vemodig, og jeg humret litt for meg selv. Jeg bodde nemlig midt i et av Oslos verste strøk, der det var pågripelser og knivstikking utenfor døra daglig, så nei, jeg sørger ikke over at jeg flyttet derfra. Jeg har bodd på 18 kvadratmeter i et år, og ikke klart å ta vare på meg selv fordi “all” energien min måtte gå til skole. Ikke engang det fikk jeg til.

Det viktigste ble til slutt å ta vare på helsa mi, så jeg valgte å slutte på skolen og reise hjem igjen. Trist, men de fem siste årene har dessverre handlet mer om at jeg halvveis må prøve å fungere som et normalt menneske, fremfor jobb og skole. Så, nå må jeg starte fra scratch igjen, fordi jeg har kjørt meg selv for hardt. Et skritt frem og to tilbake, eller noe sånn……

Jeg har uansett hatt et fantastisk år i Oslo, skolen Bilder Nordic (!!) er å anbefale til alle som vil drive med fotografi. Jeg har også fått fantastiske vennskap, og det er for meg det aller viktigste!

“Hvorfor finnes det ingen straight-parade?”

Hver juni, når Pride igjen pryder gatene, og regnbuefarger og glitter tar over byene og internett, er det alltid noen som spør “hvorfor feirer vi ikke Pride for heterofile? Hvorfor har ikke heterofile en egen parade?”
Heterofile er allerede stolte, og ikke minst feiret og representert absolutt overalt. Heterofile blir ikke banket opp for seksualiteten sin. Heterofile må ikke se seg over skuldrene for å holde hender offentlig, og kvier seg ikke fra å vise hvem de elsker. Ingen debatterer om heterofile skal få gifte seg i kirken- for det er en selvfølge. Heterofile trenger ikke å komme ut av skapet, eller være redd for at familien skal kaste de på gata. Noen mener at transpersoner ikke finnes, de er bare “mentalt ustabile.” 
Når har heterofile noensinne måtte kjempe for å overbevise noen om hva eller hvem de er?
 
Pride er ikke bare en feiring for LGBTQ+, det er også en kampdag. En feiring for hvor langt vi har kommet, for mangfold og for kjærlighet, – men også en kamp for hvor langt det er igjen. For det er langt igjen når en godt profilert trimdronning sitter på sin høye hest og roper høyt om at transpersoner er overgripere. Det er langt igjen når det er hat mot homofile i alle kommentarfelt om Pride. Det er langt igjen når noen blir banket opp, og i verste fall drept- for den de er. 
Så, derfor er det ingen Pride for heterofile. En måned i året for at mennesker som ellers i året føler seg utenfor skal få feire og være hvem de er i trygghet, det klarer vi.

Jeg er stuck

Det er så lenge siden jeg har pratet om ting som opptar meg, som jeg synes er viktig, og som i hovedsak gjorde at jeg fikk en liten gjeng med følgere her på bloggen i utgangspunktet. Jeg trodde alltid på åpenheten, det ærlige, og ikke mye har forandret seg, annet enn at jeg gang på gang har fått høre at jeg prater for mye om noe. Mennesker jeg har vært venner med, mennesker jeg har møtt på byen, kommentarfelt, baksnakking, de mener jeg prater for mye om kreft. “Get over it,” liksom. Men hvordan bare kommer man seg over noe som har preget livet ditt i den grad at du ikke lenger er et 100% fungerende menneske? Hvordan bare kommer man seg over noe man har sittet fast i de fem siste årene? For sånn er mitt liv, og jeg synes du er jævlig heldig som klarer å gå videre med ditt. Jeg er stuck.

kjæresten min

Jeg har delt lite på bloggen om Sjur. Jeg tror det var fordi jeg sa til meg selv en gang for lenge siden at dersom jeg fant en kjærlighet som var så fin, ville jeg ikke jinxe det. Plutselig kunne det jo gå rett til helvete dagen etterpå, ikke sant? Vi ser det jo hele tiden, kjærestepar som virker så fine utad, aldri noe tull, og plutselig er de ikke sammen mer. Men så tenker jeg at hvis det går til helvete, så var det i det minste fint så lenge det varte. Jeg skal ikke gå så veldig inn på forholdet vårt nå heller, men jeg vil fortelle om en følelse.

 

En følelse av å høre til. Av å vite hva hjem er. Å slippe rastløshet. En følelse av å se ut av vinduet i Oslo på en varm vårdag, og våkne i armene til noen du elsker. Følelsen av å ha håp for fremtiden og se overflaten, etter at man har i så mange år bare sunket med et anker rundt begge beina. Følelsen av at man kan le på ordentlig, fra langt nede i magen, når man i mange år bare har lært seg å lage en bue som former et smil med leppene. Jeg vet at man ikke skal gjøre et annet menneske til sin kilde til glede, eller lykke, om du vil.

Men noen ganger trenger man et lite dytt i rumpa, som bringer frem det beste i deg selv

 

Jeg velger mine forbilder selv, takk!

 

Nå er jeg så drittlei voksne mennesker som kommenterer debatten om plastisk kirurgi. De halshugger Sophie Elise fordi hun har tatt inngrep på sin egen kropp i hvert eneste kommentarfelt jeg ser om dette temaet. “Hun er et dårlig forbilde, stakkars de som ser opp til henne! Glad mine døtre aldri blir sånn.”

For det første, så er Sophie Elise mer enn bare kropp, og jeg er drittlei av å se folk omtale henne som kun en kropp. Hun har sine usikkerheter, som alle oss andre, og dette var hennes vei. Jeg hadde min egen, jeg sultet meg, og du har sikkert hatt din! Jeg er ikke enig i hvordan hun legger frem sine usikkerheter alltid, selvfølgelig ikke, og det kunne helt klart blitt gjort på en annen måte (noe hun selv er enig i!)

Men om hun har fortjent tittelen som et forbilde uansett? JA, fordi de aller fleste av oss unge jenter og gutter er ikke hjernedøde høns, og klarer faktisk å se på de sakene hun prater om som er viktig for samfunnet. Hun er et offer for kroppspress akkurat som de fleste andre, det er ikke hun ene og alene som er grunnen til det. Skru på TV-en, sjekk VG, åpne Instagram, scroll nedover på Facebook, ta deg en liten tur på butikken, så kan du selv telle deg til hvor mange inntrykk og reklamer du får som handler om kropp. Dette problemet er så mye større enn en blogger alene.

Og mens vi snakker om forbilder, hvordan tror du at du som en voksen person ser ut når du skjeller ut unge jenter på nett for sine usikkerheter? Jeg hadde valgt Sophie Elise over deg ANY DAY. Voksne mennesker prater om nettvett, og er likevel de første til å kommentere dritt der de kan.

 

“Ikke se ned på noen med mindre du hjelper de opp igjen” har jeg lært.

Jenta som kan ALT!

Jeg bare mååÅåå fortelle dere om ei jente som er i ferd med å ta verden med storm. (Dere kan sitere meg på det.) Hun heter Linn Isabel Eielsen, er 18 år gammel og fra Haugesund. Allerede da vi ble kjent i 2014 visste jeg at det var noe spesielt med henne, hun var så utrolig flink til alt hun drev med. Reflektert, hadde godt ordforråd, og tegningene og musikken hennes var virkelig something else. 

Nå, fire år etter, lager hun tegneserier (L-innsikt), har laget barnemusikaler, spiller og skriver musikk (klarinett, piano, gitar- selvlært), hun driver med slampoesi, illustrerer plakater og jobber med barnebokavtaler. Jeg legger ved noen av tegneseriestripene hennes her, og please følg henne på Facebook og Instagram! (@Linnsikt)