Foto: Daniel Nordengen

Dette året har jeg ikke oppdatert bloggen i det hele tatt. Det er vel kanskje første gang siden jeg startet å blogge? Jeg har vel vært for opptatt med å leve, og kanskje ikke hatt så mye på hjertet. Men, nå er det lille julaften, og for å holde tradisjonen ved like – så skriver jeg et innlegg. Vi må tross alt ikke glemme hvor bra livet kan gå etter det går aldri så galt.

Vi spoler tilbake til nyttårsaften for snart et år siden, og det hele starter året med at min venninne Silje og jeg bestemmer oss for å prøve en utfordring som går ut på å spise tolv druer på slaget 00.00 mens vi satt under et bord. Dette skulle liksom bringe lykke… og joda, vi kan sikkert skylde på de druene, for nå er jeg gift og har nettopp flyttet inn i et hus, og Silje har nettopp delt nyheten til verden om at hun er gravid. Så, ønsker du deg litt lykke om store livshendelser anbefaler jeg virkelig å prøve de druene. Kanskje 2025 blir ditt år? Jeg er i hvert fall helt sikker på at 2024 var mitt.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Det aller største som har skjedd meg i år er uten tvil at Lennart og jeg giftet oss på rådhuset 3. august. Vi dro videre til Skåbu for å ta bilder med forlovere, og overnattet på Skåbu Fjellhotell. (Anbefales!!) Mens jeg skriver dette sitter jeg i en bolig vi nettopp har kjøpt oss, mens to hunder puster tungt etter lek ute i skogen. Vi har nemlig skog rett utenfor døren nå, og jeg kunne ikke drømt om et bedre sted å bo.

Jeg har hatt mange små og gode øyeblikk også, ikke bare store livshendelser. Jeg har fått kontakt med gamle og nye venner, vært med på det fine og det ikke så fine i livene deres, deltatt i bursdager, hatt gode samtaler, diskutert, hatt latterkuler, vært litt for full, vært litt for edru.. Du vet, det vanlige folk gjør i livet. Det er jo de tingene som gjør at livet er så spennende. Jeg hadde ikke min villeste fantasi sett for meg at dette kom til å bli fremtiden min, men nå lever jeg den, og jeg er veldig takknemlig.

God jul ♥

I dag er det nøyaktig ti år siden jeg satt på Hamar sykehus med mamma, og vi fikk beskjed at jeg som 17-åring hadde lymfekreft. Det er ti år siden livet mitt ble forandret for alltid. Og du lurer kanskje på hvordan det har gått, hvis du leste bloggen min på den tiden, eller ikke har særlig innsikt i livet mitt fra før? Jeg skal fortelle;

Jeg ble friskemeldt, men jeg ble aldri helt frisk. Først droppet jeg ut av videregående. Jeg fullførte to år, men jeg klarte ikke siste, rett og slett fordi kroppen var for sliten og syk. Det gikk noen år med arbeidsutprøving, før jeg flyttet til Oslo og begynte på fotofagskole. Jeg fullførte et av to år, før jeg ble for syk igjen. Jeg ville så gjerne, men kroppen min orket ikke. Tilbake til Elverum, og jeg fikk meg en hund. Han gjorde at jeg kom meg ut og opp av sofaen, og jeg står i evig gjeld til dette vakre vesenet som har beriket livet mitt på måter bare en hund kan.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg startet mitt eget enkeltpersonsforetak med fotograferingen min, og kan derfor ta på meg oppdrag når jeg har tid og orker. Jeg har klart å ta førerkortet. (De som kjenner meg vet at jeg var livredd for å sitte bak et ratt.) Noen knuste hjerter og kjærester senere, så har jeg også blitt sammen med min kjære samboer Lennart, og har klart å overtale han til en hund til. (Ikke at det var så vanskelig, dere skulle bare visst hvor god han er.)

Du tenker kanskje at det ikke er så mye, og noen ganger er jeg helt enig. Noen ganger er jeg lei meg og litt bitter for at det var jeg som ble rammet, at jeg ikke kan yte bedre, at jeg ikke klarer å være en ressurs for samfunnet. At jeg er dårlig på å bidra, eller ikke kommer meg opp av senga. Men så kommer jeg på at… herregud, jeg har klart meg mot alle odds.

Jeg kan enda få med meg solnedganger og le til det kribler i magen. Jeg har fått æren av å forevige manges viktigste dag med kameraet mitt, enten det er bryllup, dåp eller begravelse. Jeg har fått kjenne hvordan det er å være et helt menneske, med alt det innebærer. Mine mørkeste stunder kan i dag være mine styrker. Veien hit har vært vanskelig og lang, men jeg tror at alle øyeblikk og alle menneskene jeg har fått møte på veien har lært meg at jeg ikke skal ta noe forgitt, og at livet er for kort.

Det høres kanskje klisje ut, men du vet aldri når en ulykke eller sykdom rammer, eller når et uventet menneske kommer inn i livet ditt og gjør det fargerikt. Det viktigste er at vi husker å leve, nå

Jeg var ikke viktig da vi skulle spise frukt i barnehagen. De glemte å rope inn meg.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg var ikke viktig på barneskolen da vi skulle hoppe i strikk, de hadde allerede for mange i leken.

Jeg var ikke viktig da vi skulle på juleball i 8.klasse og de andre jentene skulle pynte seg sammen. Jeg pyntet meg alene.

Jeg var ikke viktig på videregående da de andre elevene skulle kjøpe mat i kantina, de gikk uten meg.

Jeg var ikke viktig i min egen bursdag, da jeg bakte kake og ingen kom.

Jeg var ikke viktig da vennene mine hadde fester, og ingen inviterte meg.

Jeg var ikke viktig da jeg ble invitert på konsert for å ta bilder, ingen var interessert i selskapet mitt. De var interessert i de gratis bildene.

Jeg var ikke viktig da folk planla turer eller skulle på kino, jeg måtte nøye med alene med Netflix. 

Men jeg har brukt stemmen min for andre som ikke føler seg viktige også. Kanskje det gjør meg litt viktig likevel.

Jeg elsker låta, jeg elsker videoen! Dette er det siste prosjektet vi hadde på skolen før sommeren, og før jeg slutta. Jeg er så sykt happy med hvordan utfallet ble. Stor takk til alle som var med på å lage og bidra i denne videoen!

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Nå har jeg endelig plantet beina på bakken i Elverum igjen. I går var siste dag i Oslo, og nå har jeg flyttet hjem igjen for en liten stund.

Pappa spurte meg om det føltes vemodig, og jeg humret litt for meg selv. Jeg bodde nemlig midt i et av Oslos verste strøk, der det var pågripelser og knivstikking utenfor døra daglig, så nei, jeg sørger ikke over at jeg flyttet derfra. Jeg har bodd på 18 kvadratmeter i et år, og ikke klart å ta vare på meg selv fordi “all” energien min måtte gå til skole. Ikke engang det fikk jeg til.

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Det viktigste ble til slutt å ta vare på helsa mi, så jeg valgte å slutte på skolen og reise hjem igjen. Trist, men de fem siste årene har dessverre handlet mer om at jeg halvveis må prøve å fungere som et normalt menneske, fremfor jobb og skole. Så, nå må jeg starte fra scratch igjen, fordi jeg har kjørt meg selv for hardt. Et skritt frem og to tilbake, eller noe sånn……

Jeg har uansett hatt et fantastisk år i Oslo, skolen Bilder Nordic (!!) er å anbefale til alle som vil drive med fotografi. Jeg har også fått fantastiske vennskap, og det er for meg det aller viktigste!

Min kjære mormor sovnet inn 26.05, og i dag fulgte vi henne til siste hvilested. Her er talen jeg holdt i begravelsen ♥

Continue reading “Hvil i fred, mor”

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Det er så lenge siden jeg har pratet om ting som opptar meg, som jeg synes er viktig, og som i hovedsak gjorde at jeg fikk en liten gjeng med følgere her på bloggen i utgangspunktet. Jeg trodde alltid på åpenheten, det ærlige, og ikke mye har forandret seg, annet enn at jeg gang på gang har fått høre at jeg prater for mye om noe. Mennesker jeg har vært venner med, mennesker jeg har møtt på byen, kommentarfelt, baksnakking, de mener jeg prater for mye om kreft. “Get over it,” liksom. Men hvordan bare kommer man seg over noe som har preget livet ditt i den grad at du ikke lenger er et 100% fungerende menneske? Hvordan bare kommer man seg over noe man har sittet fast i de fem siste årene? For sånn er mitt liv, og jeg synes du er jævlig heldig som klarer å gå videre med ditt. Jeg er stuck.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg har delt lite på bloggen om Sjur. Jeg tror det var fordi jeg sa til meg selv en gang for lenge siden at dersom jeg fant en kjærlighet som var så fin, ville jeg ikke jinxe det. Plutselig kunne det jo gå rett til helvete dagen etterpå, ikke sant? Vi ser det jo hele tiden, kjærestepar som virker så fine utad, aldri noe tull, og plutselig er de ikke sammen mer. Men så tenker jeg at hvis det går til helvete, så var det i det minste fint så lenge det varte. Jeg skal ikke gå så veldig inn på forholdet vårt nå heller, men jeg vil fortelle om en følelse.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

En følelse av å høre til. Av å vite hva hjem er. Å slippe rastløshet. En følelse av å se ut av vinduet i Oslo på en varm vårdag, og våkne i armene til noen du elsker. Følelsen av å ha håp for fremtiden og se overflaten, etter at man har i så mange år bare sunket med et anker rundt begge beina. Følelsen av at man kan le på ordentlig, fra langt nede i magen, når man i mange år bare har lært seg å lage en bue som former et smil med leppene. Jeg vet at man ikke skal gjøre et annet menneske til sin kilde til glede, eller lykke, om du vil.

Men noen ganger trenger man et lite dytt i rumpa, som bringer frem det beste i deg selv