Nr.1: Menn med uggs. Uggs generelt er ikke så veldig pent, men det her tar virkelig kaka! 

Nr.2: Jentene som har fått det for seg at det ser bra ut å gå med XU2-tightsen UTENFOR treningsrommet, gjerne en uke i strekk. Neineinei! Og nr. 3; den nyeste trenden om at det er kult å farge håret under armene i en eller annen crazyfarge. Kult nok at du har hår der, det er lov! Men dette er vel ikke veldig pent? 

Nr.4: Øyenbrynstrenden. Det er ikke lenger “in” å ha hår der, så folk tatoverer enten over eller tegner på slik at de går heeelt opp i panna. Ikke veldig pent. 

Nr.5: Twerking. 2014 er “the year of the butt!” – sikkert på grunn av Miley Cyrus som gjorde twerking til en stor greie. Aldri har det vært så mye fokus på verken rumpe eller twerking. Sært.

Nr.6: BAE! Det er det mest irrierende ordet som har gjentatt seg i år. Det skal liksom bety “before anyone else” og/eller være en forkortelse for “babe.” Skrudd verden.

Nr.7: Noen har fått det for seg at det er dritkult å kødde med ebola. DET ER DET IKKE. Akkurat som med kreft og andre drittsykdommer, det er ikke kult å kødde med.

Nr.8: Jentene med kakseklær og skog i bakgrunnen på profilbildene sine. Kleint. 

9. 5:2-dietten. Og dietter generelt. Jævlig dust, og det gjør ikke kroppspresset noe bedre. 

Nr.10: Selfie! Alle elsker å ta selfies. Nesten alle, i hvert fall… Det er jo en teit trend når vi tar bilder av oss selv hvor enn vi er og hva enn vi gjør, men jeg skal innrømme at jeg er bitt av basillen selv!

 

Hva syns du er den verste trenden gjennom 2014?

 

---

//bilder hentet fra google. Trender er inspirert av Av jenter for jenter (facebookgruppe)

HEIHEIHEI, kan jeg få din oppmerksomhet i 2 minutter? Flotters! Jo, hør her.

På Haukeland sykehus i Bergen er det noe som heter “Helseklovner,” og disse klovnene bidrar til å gi ungene på sykehuset energi og glede i hverdagen. Jeg ønsker at dere sender HKLOVN til 2490 for å støtte disse klovnene- og ikke minst barna! Dette er et bittelite beløp som vil gjøre hverdagen til unger som ikke har det så bra – bedre. Dere kan se den søte videoen deres her! Og på forhånd, tusen millioner takk.

Fra i går har jeg og lillebroren min hatt besøk av Robin og Brage! Det var veldig gøy, egentlig. Gikk for det meste i gaming (etter vi hadde vært på tivoli “Mart’n”), og altfor mye bråk… Ingen var noe særlig sosiale (siden alle hadde hver sin mobil, *host*,) men det var veldig gøy! 

Henrik og Robin!

Besteste Brage <3

Og en liksom superfornøyd meg! Hahhaha. Wow, jeg suger til å lage hverdagsinnlegg. 

Hva har du gjort i helgen?

Hvem tror du at du er? Du sitter der med den stilige vennegjengen du nettopp har fått plass i og gjør narr av andre. WOW, så tøff du må føle deg. Du burde ha det utrolig bra med deg selv! Du får bedre selvtillit nå, av å sitte der og le av andre, hm? Hvordan tror du offeret på sin side har det? 

Har du noensinne tenkt på at offeret du sitter og peker på og ler av kanskje har det vondt fra før av? Tenk å være personen som må gå gjennom det samme hver dag. “Jævla homo”, “åfyfaen, hu er støgg ass!”. Har det falt deg inn at personen du sitter og ler av har det vondt? Jeg vet om personer som har utviklet angst av mobbing. Jeg vet om personer som har tatt livet sitt av mobbing, og enda sitter dere der og kaller opp folk. Tenk om du selv var i den situasjonen,- at når du gikk inn i kantina fikk du stygge blikk og folk lo av deg bak ryggen din. Kom ikke her og fortell meg at du ikke hadde følt det, for det hadde du garantert. Du hadde fått vondt inni deg, og spesielt hvis det pågikk over lang, lang tid. 

Det er jo “gøy” å trykke personer som allerede er langt nede enda lenger ned, eller hva? Du blir skikkelig “kul” av det. Nei. Du blir kul av å være den ene personen som står SAMMEN med offeret- MOT alle de andre. Vær den som stiller opp, og du får respekt,- FORTJENT respekt.

Det er ikke noe galt i være annerledes, folkens. Når skal dere våkne opp og se det? One day it might be you, you know.

 

 

Det er i stunder som dette jeg kunne trengt en virkelig lang og god klem. Mørket tar over alt, til og med meg. Det slukker lyset så lett, og også lyset i meg. Jeg føler meg så lost, jeg føler meg så alene. Ensom. Tankene mine har begynt å skremme meg igjen. Jeg trodde jo jeg var kurert… Men jeg vet at det alltid vil komme tilbake. Jeg er så borte og ikke tilstedeværende i det hele tatt. Jeg slåss med meg selv- igjen. Kommer jeg meg noen gang ut av dette, eller er det håpløst? Hvem skal redde meg fra meg selv når ikke engang jeg klarer det?

– I.J
 

 

Du kan delta HER 🙂 Ønsk meg lykke til! Ellerno.. hahah

Disse tok jeg på skolen for noen dager siden..

Vet du hvorfor folk kutter seg? Det er et rop om hjelp. Det er en distraksjon. For et øyeblikk føler man ikke all smerten innvendig. Alt du føler er noe skarpt som skjærer gjennom huden, blodet som drypper nedover armen, beinet, magen. Du tenker ikke over hvor alene du egentlig er, hvor stygg eller hvor feit du er. Du tenker ikke på at folk baksnakker deg, du tenker ikke på at du blir forlatt av alle eller at vennene dine hater deg. Alt du tenker på er blodet. Og avhengighetsdelen? Vel, det er når alt kommer tilbake og du må gjøre det igjen for å unngå smerten og ensomheten på innsiden. Du gjør det litt dypere for at det skal vare lenger. Og jo verre det sårer på innsiden; jo mer sårer du deg på utsiden. Det handler om kontroll. Du har ikke kontroll på innsiden, så du kontrollerer det på utsiden istedet.

Det skremmer meg ikke lenger. Tankene mine… Jeg er så vant til det. Det er ingenting som skremmer meg lenger. Det ser bare mørkt ut. Hver dag, hvert minutt. Det er som et svart hull man rett og slett ikke kommer seg ut av, det er endeløst. Jeg faller og faller, jeg kan ikke skrike, ingen hører. Jeg kan ikke se noe lys… Bak meg, foran meg, ved siden av, over, under. Det finnes ikke lys. Det er bare et sort hull inni meg som venter på å ta over. Det suger til seg alt; og spesielt livsgleden min. Det er så vondt. 

 Jeg har dyttet vekk folk jeg er glad i, rett og slett for å redde dem. Og nå begynner de å skjønne greia, så de forlater meg. Jeg er farlig, for meg selv og for andre. Jeg er snart bare en klump av dysterhet, selv om jeg ønsker så veldig å være glad.. Jeg prøver, men det går ikke lenger. Jeg kan ikke fake det lenger. Dette er meg, og jeg er en klump av usikkerhet og hat. Jeg beklager.