Velkommen til 2014, dere. Her er handler alt om kropp, alkohol og psykiske lideser. I 2014, der er følelsene til folk viktigere enn de som sulter, er dødssyke og ikke har et hjem. Det er ingenting galt med å være sykelig tynn, men det er galt å være altfor overvektig. Drikker du ikke, da er du ikke kul, og hvis du skriver om plagene dine (som forresten de aller fleste har) er du oppmerksomhetssyk. Hvis du forteller noen at du er deprimert, så viker de unna deg og tenker at du er farlig. Hvis du forteller at du har spiseforstyrrelser; da har du funnet opp den diagnosen helt selv. Har du kreft, ja- da er du baaare ute etter oppmerksomhet!
Jeg husker lille julaften som om det var i går. Jeg husker at jeg kom til Hamar sykehus for noe mamma trodde var en “kontroll,” for jeg hadde jo hatt en kul i låret en god stund. Ingen trodde det var farlig fordi det ikke ga noen andre symptomer. Jeg kastet ikke opp, hadde ikke feber, ingenting. Det var bare den kulen.
Så kom beskjeden. “Det er en god og en dårlig nyhet. Du har kreft, men det vil gå bra.” Prosessen var ikke så fæl. Beinmargsprøven var verst. Cellegiften var slitsom, men det kunne vært verre. Når jeg stod midt oppi det selv, noe jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve; så var det faktisk ikke så ille. Okei, jeg mistet det krøllete fine håret, jeg mistet rumpa mi- og puppene mine krympa. Men det kom jo tilbake igjen. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor folk rundt meg syns dette var så forferdelig, for jeg overlevde jo, gjorde jeg ikke? Det var øyeblikk der jeg trodde jeg ikke ble frisk, og øyeblikk jeg tenkte på hvordan det ville bli hvis jeg ble borte, men jeg var ikke redd.
Midt oppe i dette, på valentinsdagen av alle ting, så fikk jeg “The fault in our stars” av Viljar. Den boka ga meg et helt annet syn på livet. Kreften er ikke deg, den definerer ikke deg som person, men den blir automatisk en del av deg ettersom den lever inne i deg. Det kreften vil, det er jo å leve. Det er en kamp, enten så vinner du; eller så gjør den det.
Jeg husker også jeg fikk en kommentar på bloggen her om at “KREFT ER VANLIG!!! HERREGUD SKJERP DEG!” Kanskje det er vanlig, men det er dødelig. Tenk på det. Tenk om du en dag står der selv. Det hadde ikke vært så kult og vanlig, hadde det det? Det verste med å ha kreft, tror jeg, er det at det ikke er så mange rundt deg som forstår. Ingen tilfeller er like heller. Det er også ettereffektene av det, når du er så sliten at du ikke orker å gå tilbake i en normal hverdag. Jeg trodde det ville ta meg noen uker, men der tok jeg feil. Jeg blir bare mer og mer sliten, og det er faktisk utrolig frustrerende. Jeg vil så gjerne, men får ikke til. Jeg prøver å komme meg ut for å være sosial, men bare noen timer tar knekken på meg.
Det er lov å være sint, lei, frustrert og alt det der. Alle skjønner jo det, (bortsett fra Mr. eller Mrs.Smartypants som sier at kreft er vanlig, da.) Men det er ikke lov å gi opp
Det evige kaoset i hodet ditt, de endeløse nettene uten søvn, de tårevåte øyeblikkene du aldri ser ut til å bli kvitt. Det er de som får deg til å tvile, ikke sant? Tvile på om du skal fortsette å leve, eller om du bare skal sette deg ned, gi opp og dø. Det er de grå dagene der du våkner og skulle ønske du aldri gjorde det. Du ser at folk rundt deg har det så bra, og du vil bare dø. Du står opp likevel, selv om du er så sliten at du skulle helst blitt hjemme istedet for å dra på skolen eller være sosial. Kroppen din er tung som bly, du unngår alle speil fordi du føler deg forferdelig. Smilet ditt er ikke lenger et smil, det er bare en strek midt i ansiktet og øynene dine er triste og har mistet all glød. Det er dette som får deg til å tvile, er det ikke?
Hvis du svarte ja nå, så husk at uansett hvor mye du tviler, uansett hvor sliten du føler deg; Følelser er ikke konstante. De varer ikke evig. Det kan ta noen dager, uker eller år, men en dag vil du våkne opp og føle deg bra igjen. Du vil endelig ha gleden av livet, du vil våkne og føle en slags glede i hele kroppen, og du vil på nytt ha energi. Hvis du har nådd bunnen, så er det egentlig en bra ting,- da kan det jo bare gå en vei!
Du er verdt livet, du er verdt hjelp. Det kan være skummelt å ta imot, men det er verdt det. Når du har tatt første skrittet og spurt om hjelp, da har du kommet veldig langt. Du er modig nok til det, du er modig når du innrømmer at du har et problem. Dessuten, hva er det verste som kan skje? Du er et menneske, og det er menneskelig å ha det vondt; enten det er fysisk eller psykisk. Du går jo på sykehuset hvis du har brukket noe for å bli fikset,- så det er på tide å ta imot hjelpen du fortjener.
